Historieprofessor Edvard Bull (1881-1932) var en radikal stemme ved Universitetet i Kristiania. (Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie, ukjent fotograf)
Historieprofessor Edvard Bull (1881-1932) var en radikal stemme ved Universitetet i Kristiania. (Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie, ukjent fotograf)

Han var den revolusjonære stemmen ved Universitetet i Oslo

Da norsk overvåkingspoliti laget liste over personer mistenkt for revolusjonær agitasjon i tiden etter 1917, skrev de opp én UiO-professor: Edvard Bull.

Publisert

Artikkelen ble først publisert på Uniforum

Uniforum er en avis som utgis av Universitetet i Oslo. Avisen redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

De siste ukene har hundreårsjubileet for den russiske revolusjon i 1917 blitt behørig markert, også på Universitetet i Oslo (UiO).

For hundre år siden, mens omveltingene i Russland foregikk, var Universitetet i Kristiania (Det Kongelige Frederiks Universitet) ingen viktig arena for de norske, revolusjonære kreftene. Men det fantes unntak, ifølge professor emeritus i historie Åsmund Egge:

– Den mest kjente er vel Edvard Bull d.e., som jo tilhørte den revolusjonære fløyen i Arbeiderpartiet, sier Egge til Uniforum.

På overvåkingsliste

Sommeren 1917, mens et kaotisk Russland befant seg mellom februar- og oktoberrevolusjon, ble da 35 år gamle Bull utnevnt til professor i historie ved Universitetet i Kristiania. Doktorgraden hadde han tatt med en avhandling om «Folk og kirke i middelalderen».

Både Bulls faglige og politiske arbeid hadde «avgjørende forankring i marxistisk historie- og samfunnsoppfatning», står det å lese i Norsk biografisk leksikon, og fra 1915 engasjerte han seg fra talerstolen og i ulike verv for Det norske arbeiderparti, som sto midt i en radikaliseringsprosess for å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Sammen med blant annet Martin Tranmæl og Kyrre Grepp representerte Bull venstrefløyen i partiet.

I en tale for Trondhjems Socialistlag i 1915 argumenterte Bull for at tiden ikke var inne for revolusjon ennå. Kaoset en verdenskrig hadde skapt, kom til å gjøre det lettere å temme opprørslysten i arbeiderklassen. Nå var det forberedelser som gjaldt:

«Det, vi har å gjøre, vi som tror på revolutionens nødvendighet før eller siden, er derfor å arbeide på å forberede den, sålangt vor evne rækker. Det ene ledd i utviklingen, kapitalismens degeneration, ligger væsentlig utenfor vor rækkevidde; det andre leddet, arbeidernes revolutionære opdragelse, styrkelsen av deres kamplyst, deres klassebevissthet, deres personlige og organisatoriske kultur, - det ligger indenfor den; der kan hver enkelt av os lægge sit lille korn i skålen på verdensvegten, for at revolutionen skal komme først og fremst så fuldstændig som mulig, men dernæst også så hurtig og så lempelig som gjørlig er,» sa Bull, ifølge taledatabasen Virksomme Ord.

Bull ble lagt merke til også av mer mistenksomme øyne: Da oppdagelsespolitiet, datidens norske overvåkingspoliti,  i 1919 satte opp liste over 200-300 navngitte personer som ble mistenkt for å spre bolsjevikpropaganda og agitere for revolusjon, sto Bulls navn på listen sammen med hele ledelsen i Arbeiderpartiet. Det skriver Jorunn Sem Fure i tredje bind av storverket «Universitetet i Oslo 1811-2011».

Norges korteste statsrådskarriere

Bull steg i gradene i et splittet Arbeiderparti, og ble i 1923 valgt til partiets nestleder, en stilling han skulle beholde til sin død.

Etter partiets suksessvalg i 1928 var Bull også statsråd, om enn for kun en stakket stund: Hornsrud-regjeringen, landets første arbeiderpartiregjering, er også landets hittil kortest sittende. Regjeringen satt i 18 dager, men ble felt av mistillit i Stortinget etter at Bull hadde framført regjeringens tiltredelseserklæring. I 18 dager var Edvard Bull d.e. norsk utenriksminister.

Bull fortsatte sin vitenskapelige publisering samtidig som han engasjerte seg i politikken. Tross det klart definerte verdenssynet som aldri ble forsøkt tildekket, gikk det ifølge historiografi-nestor Ottar Dahl likevel et «skarpt skille mellom Bulls politiske og hans historiske arbeider». Bull ble sentral i arbeidet som foregikk ved Instituttet for sammenlignende kulturforskning, som ble dannet i 1922.

– Sammen med Halvdan Koht er Edvard Bull en av de aller mest innflytelsesrike historikerne fra sin generasjon, han var blant annet veldig viktig for satsingen på agrarhistorie, studien av bondesamfunnet, forteller førsteamanuensis Jon R. Kyllingstad ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie.

Bull jobbet på flere bind av samleverket «Det norske folks liv og historie» fram til han døde av en hjernesvulst i 1932. Han ble bare 51 år gammel.

Denne artikkelen ble først publisert på Uniforum.