Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ringen av tinn ble funnet i skrivebordet til Edisons sekretær. På merkelappen står det "Tin Phonograph Cylinder ... Record". (Foto: National Park Service)
Fonografen
Fonografen er grammofonens forløper, funnet opp av amerikaneren Thomas A. Edison 1877. I Edisons første fonograf ble lyden opptegnet på tinnfolie som var lagt om en sylindrisk valse. Valsen satt på en lang akse med skruegjenger, slik at valsen flyttet seg langsomt i lengderetningen når den ble dreid rundt.
Foran valsen satt en lydtrakt, som var avsluttet med en tynn plate med en stift, slik at stiften trykket mot tinnfoliet. Når det ble talt inn mot trakten, kom platen i svingninger og stiften beveget seg da opp og ned og laget fordypninger og forhøyninger som svarte til lydsvingningene etter som valsen flyttet seg. For å gjengi lyden lot man stiften gli på samme måte over furen. Derved ble platen satt i lignende svingninger som før, og disse kunne omsettes til lyd i lydtrakten.
Gjengivelsen var dårlig, og det var en stor forbedring, da S. Tainter og A. Bell innførte en voksvalse istedenfor tinnfoliet. Grammofonplatene ble innført av E. Berliner.
Kilde: Store norske leksikon
”… twinkle little star, how I wonder what you are” siterer en tynn damestemme bak et tett regn av knitring.
Opptaket ble lagd i 1888 og skulle sitte inne i ei snakkende dukke. Og mannen som produserte slike fancy leketøy var ingen ringere enn den berømte oppfinneren Thomas Edison.
Men produksjonen av snakkedukker gikk ikke helt som oppfinneren ønsket. Det lille opptaket av barnerimet ble liggende og slenge, og først i dag har forskere greid å gjenopplive stemmen fra fortida.
Modell av opptaket
Opptaket er preget inn i en gammel ring av tinn. Den ble funnet i pulten til Edisons sekretær, og katalogiser av kuratorene ved National Park Service i 1967.
Sylinderen er med tida blitt bøyd ut av sin sirkelform, og det har ikke vært mulig å spille av lyden med vanlige metoder.
Men nå har Carl Haber og Earl Cornell fra Lawrence Berkeley National Laboratory brukt nyutviklet tredimensjonal optisk skanningsteknologi til å finne igjen den gamle lyden som er bevart i strukturen på utsida av metallet.
Lyden er preget inn i rillene langs utsida av tinnringen. Edisons fonograf var forløperen til grammofonen. (Foto: National Park Service)
Forskerne har rett og slett lagd en digital modell av overflata av ringen og brukt moderne bildeanalysemetoder for å gjenskape stemmen. Alt bortsett fra den første stavelsen i barnerimet er med.
Men hvordan kan forskerne vite når damestemmen ble festet til det myke metallet?
Labnotater og avisartikler
Det er historikeren Patric Feaster fra Indiana University, med hjelp fra fonografforsker René Rondeau, som har kommet fram til året 1888. Og ikke bare det. Forskeren mener ringen må ha blitt lagd en gang i løpet av høsten eller vinteren.
Feaster har rotet rundt i gamle dokumenter for å finne detaljer rundt Edisons snakkende dukker. De var i utgangspunktet et forsøk på å lage et salgbart produkt av fonografen, forløperen til grammofonen, en av Edisons egne oppfinnelser.
Gamle laboratorienotater og avisartikler viser at de første modellene ble lagd mellom september og desember i 1888. Det typiske for disse tidlige utgavene var bruken av massivt tinn i lydringen, står det på nettsidene til National Park Service.
Aldri noen suksess
En avisartikkel i New York Evening Sun fra november 1888 forteller at Edison hadde perfeksjonert dukkene, som nå kunne produseres i stort antall.
Mikroskopet avslører de fine strukturene langs overflata på tinnringen. Her ligger det 123 år gamle opptaket av et barnerim. (Foto: National Park Service)
Siden ingen hadde funnet opp noen teknologi for å kopiere lydopptak, leide oppfinneren inn to damer til å lese opp rimene om og om igjen foran lydopptageren. På denne kunne han lage nok metallringer til alle lekene som skulle produseres.
Annonse
Men dukker med tinnbånd kom aldri på markedet. I stedet lagde Edison en modell med lydopptak i voks som han prøvde å markedsføre i april 1890. Dukkene ble imidlertid aldri noen stor suksess, fordi de gikk i stykker for lett.
I dag er det litt skeivslåtte tinnbåndet det eneste som er igjen av Edisons første snakkende dukker. Og når gammel teknologi får en smule hjelp av ny teknologi, prater det altså igjen, 123 år etter det ble spilt inn.
