Det gamle Athen ga oss ikke demokratiet

Det er en myte at vi har arvet demokratiet fra de gamle grekerne. De demokratiske idealene kommer fra munker og opplysningsfilosofer som var inspirert av romerne.

Publisert
Det er en myte at det går en direkte linje til demokratiet vårt fra antikkens athenske borgeres demokratiske møter på byens torg. (Maleri: Rafael Sanzio)
Det er en myte at det går en direkte linje til demokratiet vårt fra antikkens athenske borgeres demokratiske møter på byens torg. (Maleri: Rafael Sanzio)

Forutsetningen for demokratiet vårt ble skapt da borgere møttes på Athens varme torg, agora, for 2400 år siden. Her traff folket – demos – politiske beslutninger som uttrykte demokratiske idealer som frihet og likhet.

Slik forestiller mange seg at nåtidens demokratiske tradisjon begynte. Men det er faktisk en misforståelse.

Det forteller oldtidsforsker Jens Krasilnikoff fra historisk avdeling, Aarhus universitet.

– For det første har vi ikke arvet demokratiet direkte fra Athen. For det andre er det svært store forskjeller på det demokratiet som var den gang og det vi har i dag, konstaterer Krasilnikoff.

Tankene om demokrati har endret seg

På de 2330 årene som er gått siden demokratiet i Athen forsvant, har tankene om hva et demokrati er, forandret seg markant. Ordet er det samme, men betydningen har endret seg utrolig mye.

Det skyldes både romerne, munkene i middelalderens lærdomssentre og opplysningstidens filosofer. På hver sin måte utnyttet de antikkens overleverte skriftlige kilder om demokratiet – og videreutviklet dem så mye at de endret seg.

Det er den mellomliggende periodens lærde – filosofer, politiske tenkere og politikere – som gjennom historien har videreført og videreutviklet de tankene om demokratiet som vi i dag bygger folkestyret på.

Demokratiet vårt er altså mer et resultat av Europas historiske utvikling enn det er en politisk kultur og orden vi har fra antikken.

Munker sensurerte kildene om Athens demokrati

Endringen begynte i middelalderen, da de opprinnelige demokratiske tankene fra oldtiden ble «sensurert».

– Vi har fått arven fra antikken via de overleverte tekstene. Men ved Middelalderens lærdomssentre konsentrerte man seg bare om de tekstene fra antikken som var relevante for samtidige historiske og teologiske studier.

– Det innebar at en del tekster ikke fant veien til ettertiden fordi de ikke ble kopiert og kunne inngå i den handelen og utvekslingen med manuskripter som var et vesentlig element i utviklingen av lærdomssentrene, forteller Krasilnikoff.

For munkene som satt i studerkamre og på biblioteker i klostrene, var det nemlig viktig at de tekstene som ble bevart, passet inn i verdensbildet deres. Et verdensbilde hvor Gud og kristendommen var det naturlige sentret.

Derfor vurderte munkene mange tekster som verdiløse hvis de ikke passet inn i det kristne synet på verden.

I Athen stemte man direkte om ting

Vi kjenner derfor bare det gammelgreske demokratiet som det er beskrevet i de kildene som middelalderens munker valgte å bevare. Men selv ut fra de kildene kan vi se at demokratiet i Athen på minst ett punkt skilte seg markant fra vårt.

– Antikkens demokrati var direkte. Borgerne møttes på torget og stemte om ting, og det er en gresk oppfinnelse. Men det er ikke vårt representative demokrati, sier Krasilnikoff.

Det representative demokratiet – hvor vi stemmer på folk som kan representere oss i et parlament – er en langt senere oppfinnelse.

1700-tallets revolusjoner i Nord-Amerika og Frankrike var inspirert av demokratiet i Roma. (Maleri: John Trumbull)
1700-tallets revolusjoner i Nord-Amerika og Frankrike var inspirert av demokratiet i Roma. (Maleri: John Trumbull)

Revolusjoner var inspirert av Roma

– Det representative demokratiet stammer fra opplysningstenkere, forteller forskeren.

De samme opplysningstenkerne inspirerte den franske revolusjonen, som brøt ut i 1789. Men de tenkerne var altså ikke inspirert direkte av det athenske demokratiet.

– Den tidens revolusjoner – også den amerikanske – var inspirert av demokratiet i Roma. I Roma var det både demokratiske, oligarkiske og monarkiske elementer i grunnloven, og de elementene kan man også finne i 1700-tallets revolusjonsgrunnlover, sier Krasilnikoff.

Han peker på at «Senatet» i USA og «konsulene» i Frankrike er gode eksempler på at revolusjonenes fedre kalte opp institusjoner i de nye samfunnene etter romerske forbilder. Ikke etter Athen.

Advokat gjorde Athen moderne

Først på midten av 1800-tallet begynner man å fokusere på Athen som et forbilde. Før det hadde filosofene mest sett det gammelgreske demokratiet som en utopi.

– Men den engelske advokaten og historikeren George Grote gjorde Athen til et studieobjekt. På det tidspunktet skjøt det opp demokratier i Vest-Europa – også i Danmark. Grote og andre så de nye demokratiene i lys av det gamle i Athen, forteller Krasilnikoff.

På den måten oppsto vår oppfatning av at det er en sammenheng mellom demokratiet vårt og det som fantes i Athen.

Frihetsrettighetene går igjen

Men selv om nåtidens demokrati altså verken praktisk eller organisatorisk har så mye å gjøre med det som fant sted på torget i det gamle Athen, er det likevel likhetspunkter.

– En ting man hadde i Athen, og som vi også har i dag, er idealene om frihet og likhet – også ytringsfrihet.

– Imidlertid var det demokratiske individet i antikken en mann over tyve år, der begge foreldre var borgere. Og store deler av befolkningen hadde ikke stemmerett. Blant andre kvinnene og de frie fremmede, metoikene, sier Krasilnikoff.

Så selv om frihetsrettighetene går igjen, er den måten de blir fortolket på, svært annerledes i dag enn i antikken.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanse og lenker

Jens Krasilnokoffs profil på Aarhus universitets nettsted