Begge er kåret til verdens beste fotballspiller, begge er fra Argentina, og begge har begeistret en hel fotballverden med kunstene sine. Likevel blir Messi aldri like stor som Maradona i hjemlandet.
RasmusKarkovfrilansjournalist, videnskab.dk
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Lionel Messi har enorm suksess med FC Barcelona, men ifølge en antropologisk studie har landsmannen Diego Maradona (bildet) et viktig element som Messi mangler: kaos. (Foto: Colourbox)
I Sør-Amerika er fotball mer enn bare en lagsport.
I Argentina – landet som har fostret både Maradona og Messi – snakker man om «La Nuestra», spillet vårt, og «Lo Criollo» – en slags gateguttstil hvor det ikke bare handler om løp og spark, men om å bruke fantasien til å narre motstanderen. Og den virkelige criolloen byr på både villskap og galskap.
Et eksempel på hvor dypt følelsene stikker i fotballsjelen i Sør-Amerika er Abdón Porte. Den 37 år gamle kapteinen for Club Nacional de Football gikk sent om natten i mars 1918 inn i midtsirkelen på klubbens stadion, grep pistolen og skjøt seg selv i hjertet. I lommen lå det en forklaring.
Den tidligere landslagsspilleren kunne ikke forestille seg et liv uten seierne, de perfekte avleveringene og målene. Derfor avsluttet han karrieren og livet der han alltid hadde levd det: på stadion, i midtsirkelen.
Historiens største
Den polske antropologen Bartlomiej Brach fra universitetet i Warszawa forteller historien om Abdón Porte i en artikkel som sammeligner Diego Maradona og Lionel Messi, og som er publisert i International Journal of Cultural Studies. Målet er å vise hvor dypt fotballen sitter i den søramerikanske sjelen.
Brach forsøker å besvare det evige spørsmålet: om Diego Armando Maradona eller Lionel Messi er historiens største argentinske fotballspiller og dermed – kanskje sammen med brasilianske Pelé – verdens beste gjennom historien.
Messi har nettopp slått rekorden for flest mål scoret i et kalenderår. Han har vunnet alt som kan vinnes som stjernen på det kanskje beste Barcelona-laget noensinne.
Maradonas klubbkarriere var langt mer ujevn, men han klarte å føre den italienske provinsklubben Napoli til både det italienske mesterskapet og seier i UEFA-cupen. Og han tok Argentina til VM-seier i 1986 og finalen fire år senere.
Lo Criollo: Villskapens spill
Lo Criollo bygger på falske hensikter.
Lionel Messi er, i motsetning til Diego Maradona, en avdempet type som holder seg unna ville utskeielser og skandaler. (Foto: thesportreview via photopin cc)
«Seieren tas ikke gjennom dominans, men ved å narre motstanderen», skriver Bartlomiej Brach.
Lo Criollo ble skapt i provinsen El Potrero – et ingenmannsland som verken tilhører byen eller pampasen.
I fotballsammenheng finnes tilstanden liminal, der spilleren verken er barn eller voksen, men midt imellom.
Den britiske antropologen Victor Turner beskrev begrepet slik:
«Liminaliten er på den andre siden av samfunnets grenser, der hvor fellesskapet ikke eksisterer. Der kan man endre personligheten sin eller få tildelt makt til å fullføre rollen sin. Liminaliteten er full av uregjerlige krefter. Begrensninger, forpliktelser, familie og forhold er suspendert, og i stedet finner man vanvidd, likhet, omvendt autoritet og solidaritet.»
Maradona: den mytologiske fotballspilleren
Den fysiske manifestasjonen av Lo Criollo-stilen er Diego Armando Maradona, gutten med de unike evnene fra Villa Fiorito-slummen i utkanten av Buenos Aires.
Annonse
«Diego Armando Maradona er den mytiske kulminasjonen av en idé om fotball», skriver den argentinske antropologen Eduardo Archetti, som var pioner innenfor den antropologiske tilnærmingen til sport.
Kan Messi leve opp til dette? spør Bartlomiej Brach.
Hvem er best?
Det er ingen tvil om at Messi fremdeles virker som en gutt. Både spillestilen hans – som kan minne om spillet i bakgårder og på gater – og personen hans – som har bevart det ungdommelige, det gutteaktige.
Det er heller ikke lett å vite om det er Maradona eller Messi som har den beste teknikken, det beste overblikket og den største fantasien.
Begge har scoret mål som vil bli stående i historien. Hvem husker ikke Maradonas fabelaktige scoring mot England under VM i Mexico i 1986? Eller Lionels Messis nesten-kopi i en spansk kamp i 2008?
Kaosgutten og svigermors drøm
Men det tredje elementet i Lo Criollo er kaos. Spilleren kommer fra potreroen, der hvor samfunnet ikke regjerer, der det ikke finnes forpliktelser, der sosialiseringen og ensrettingen ikke kan nå ut. Der hvor viljen og instinktet rår.
Alt det lever Maradona opp til. I hele karrieren hans finnes det en sjelden villskap. Utvisningen i VM i 1982, da han i frustrasjon over å bli slaktet gang på gang, sparket etter en motstander. Årene i Napoli med mafia, kokain og utroskap. De mange comebackene. Dopingdommene. Overvekten. Vennskapet med Fidel Castro. Den konstante malstrømmen av kaos.
Messi er derimot en svigermors drøm. Det er ikke noe opprør å finne hos ham.
– Selv om han hører til potreroen når man ser på fysikk og spillestil, er han ikke en ekte pibe (ung criollo-spiller, red.anm.), for han har aldri frigjort seg selv. Han framprovoserer ikke kaos, verken på banen eller utenfor. Selv om Maradonas oppførsel kan være vanskelig å forstå for europeere, er det en av grunnene til at argentinerne elsker ham. Jo mer bråk han skaper, desto mer blir han manifestasjonen av pibe. Derfor kan Messi aldri bli den nye Maradona, skriver Brach.
Spillestilen er den nasjonale identiteten
Annonse
Brachs poeng er at mytologien om fotballspillere ikke bare blir skapt på banen, men også i samtiden og i samfunnet. Og ikke minst skapes den av spillernes personligheter. I Argentina blir mytologien om fotballspillere skapt av langt mer enn mesterskap og statistikk – den finnes dypt i landets historie.
Frem til 1816 var Argentina underlagt Spania. Etter hvert løsrev Paraguay, Uruguay og Bolivia seg. Fra 1880 til 1912 var det massiv innvandring fra særlig Spania og Italia, men også England. I dag stammer 90 prosent av befolkningen fra innvandrere.
l 1913 vant Racing Club det nasjonale mesterskapet som det første laget helt uten britiske spillere. Det skyldtes spillestilen Lo Criollo, som i motsetningen til britenes kick and rush, bygget på den enkelte spillerens visjoner, fantasi og evne til å narre motstanderen.
La Nuestra – den riktige stilen
På 1920-tallet begynte journalisten Ricardo Lorenzo, som ble kalt Borocotó, å bruke fotball som middel til å skape en nasjonal identitet i den splittede nasjonen. Han fant opp begrepet «La Nuestra – vår måte å spille fotball på», og på 1920-tallet hadde både landslaget og klubben Boca Juniors stor suksess.
Landslaget kom til finalen i OL i 1928 og i verdensmesterskapet i 1930, men tapte begge kamper for nabolandet Uruguay.
Da General Juan Perón kom til makten etter andre verdenskrig, fortsatte han å bruke fotball som nasjonal identitetsskaper, og da landet ble demokratisert i 1983, ble de fattige landsbyguttene som ble store stjerner i Europa selve symbolet på folkets makt.
