Konspirasjonsteorier, forestillinger om at verdenshistorien styres av nesten allmektige og nærmest ufeilbarlige krefter som opererer bak kulissene, kan virke som et marginalt fenomen. Men de dukker opp fra tid til annen, også i Norge.

Boken Makten bak makten av journalisten Per-Aslak Ertresvåg topper flere salgslister her til lands. I intervjuer og omtaler av boken dukker ordet Illuminati opp. Illuminati styrer all verdens maktorganer og står bak det meste av det som er vondt i verden.

Så - er det bare tull, eller er det en kjerne av sannhet i boken?

Det ekte Illuminati

- Ja visst er det en kjerne av sannhet, for Illuminati, eller Illuminatus-ordenen som de egentlig heter, er et virkelig fenomen. Det forklarer historieprofessoren Øystein Sørensen. Sørensen har forsket på den mystiske ordenen i flere år, som del av arbeidet med en bok om konspirasjonstenkning.

- Illuminatus-ordenen er et historisk fenomen. Ordenen var et frimurerlignende, hemmelig selskap, som ble stiftet i Bayern i 1776. Illuminatus blandet seg inn i stridigheter i det tyske frimureriet, og etter hvert dominerte den deler av tysk frimureri i begynnelsen av 1780-årene, forteller Sørensen.

Illuminatus-ordenen var, i likhet med frimureriet, preget av opplysningstiden (ordet “Illuminatus” betyr “de opplyste”). Ordenen arbeidet for sosial likhet og personlig frihet, kritiserte kirken og gjorde andre ting som var upopulære både i Bayern og det lappeteppet av fyrstedømmer og småstater som utgjorde datidens Tyskland. Derfor ble Illuminatus forbudt av bayerske myndigheter i 1785.

- Ordenen hadde på det tidspunktet spredt seg rundt om i Tyskland og utenfor, det fantes også noen medlemmer i Danmark-Norge. Til sammen hadde de rundt 2000 medlemmer, men mange av dem var nok bare på papiret.

Hvem var de opplyste?

Illuminatus-medlemmene var gjerne intellektuelle. Og som intellektuelle av sin tid var de gjerne fra overklassen. De mest fremstående var utvilsomt dikteren Goethe og filosofen Herder.

Mange påstår at den ikke ukjente komponisten Mozart skal ha vært medlem, men dette stemmer nok ikke. Derimot var Mozart frimurer, og frimurersk symbolikk og idealer gjennomsyrer både verk som Tryllefløyten og hans musikk til rituell bruk ved frimureranledninger.

Det er ikke rart at mange ble vare overfor Illuminatus. Ordenen drev temmelig klassisk konspiratorisk virksomhet: De hadde hemmelige møter, alle medlemmene hadde dekknavn, og de infiltrerte andre frimurerlosjer som de til dels lyktes i å ta over.

- Men Illuminatus fikk aldri noen politisk innflytelse, og etter at de ble slått ned, eksisterte de ikke mer. Lederen, Adam Weishaupt, forlot Bayern og levde fredelig resten av livet under bekyttelse av den radikale hertugen av Sachsen-Gotha.

Konspirasjonenes klassiker

Men det er nå Illuminatus’ virkelige liv begynner. For selv om Illuminatus var et fåtallig, kortlivet og relativt marginalt fenomen, har ordenens betydning bare vokst med årene.

I dag er ideen om at Illuminatus egentlig styrer verden en av de store og klassiske konspirasjonsteoriene, bare forestillingen om den jødiske verdenssammensvergelse kan konkurrere i popularitet.

- Konspirasjonsteoriene om Illuminatus dukker opp allerede i 1790-årene, og blir samlet og systematisert i to voluminøse verker som kommer i 1797 og 1798. Bøkene var signert henholdsvis en franskmann ved navn Auguste Barruel, som var jesuitt og preget av ordenens konservative ideer, og en skotsk filosofiprofessor som het John Robison.

- De to verkene er de store konspirasjonsteoretiske klassikerne i det moderne Vesten, og har satt standarden for senere konspirasjonslitteratur.

- Det bøkene forteller er, i korte trekk, at den franske revolusjon ble planlagt, styrt og ledet av skjulte krefter innen den franske opplysningsvennlige Grand Orient-frimurerlosjen. Og bak dem igjen sto Illuminatus-ordenen, som kontrollerte det franske frimureriet.

- Per-Aslak Ertresvåg ser ut til å hevde dette den dag i dag i Makten bak makten, sier Sørensen.

Eksportvare

Det kom etter hvert en rekke bøker i Tyskland og Amerika som spredde Illuminatus-paranoia. Bøkene bygget stort sett på Barruel og Robisons verker, men det fantes også annet materiale å bruke.

Da de bayerske myndighetene slo ned på Illuminatus, beslagla de nemlig en masse dokumenter. Disse dokumentene inneholdt radikale ideer som virket sjokkerende for mange tradisjonsbundne mennesker i 1790-årene. Men koblingen mellom dette materialet og den franske revolusjonen er ganske søkt, mener Sørensen.

- For å si det mer nøkternt: Det finnes ikke fnugg av belegg for at det var noen forbindelse mellom Adam Weishaupts Illuminatus og den franske revolusjon. Det eneste man kan merke er en viss likhet i ideer, noe som skyldes at begge sprang ut av radikale opplysningsideer fra annen halvdel av 1700-tallet.

- Det er også velkjent at to ledende Illuminatus-medlemmer hadde besøkt Frankrike i 1787. Men at meningsfeller har kontakt over landegrenser er da ikke så rart?

Likevel er det vokst fram en hel tekstverden av historier som for eksempel hevder at det kan bevises at Illuminatus-medlemmer ga detaljerte ordre for den franske revolusjon. Dette er “med respekt å melde, sludder”, mener Sørensen.

Onde bolsjeviker

- I kjølvannet av den russiske revolusjonen kom det en ny konspirasjonsteoretisk bølge. Sentrale bak denne bølgen var den engelske fascisten Nesta Webster.

- På 1920-tallet oppdaterte hun Illuminatus-konspirasjonen, og mente at ordenen hadde fortsatt i det skjulte gjennom hele attenhundretallet og derfor sto bak den russiske revolusjonen også.

- Nesta Webster trakk også inn korsfarerordenen Tempelridderene og den islamske snikmordersekten Assasinerne, samt all verdens mystiske selskaper hele veien tilbake til det gamle Egypt.

Hvis man følger den idéhistoriske linjen videre, dukker Illuminatus opp på amerikansk ekstrem høyreside på 1950- og 1960-tallet.

Særlig det mildest talt konservative John Birch Society (som ga opphav til Bob Dylans glimrende nidvise “John Birch Society Blues”, som skildrer en hengiven antikommunists jakt på kommunister i toalettskålen) var opptatt av Illuminatus, men dette var ikke uvanlig i slike kretser.

Mange av disse hadde oppdaget Illuminatus ved å lese bøkene til Nesta Webster og hennes kopister og etterfølgere.

Det allmektige Illuminatus

Med årene blir det ikkeeksisterende Illuminatus bare mektigere og mektigere. I dag møter man dem stort sett som Den virkelige verdensmakten, en organisasjon så mektige at folkevalgte politikere, konsernsjefer og så videre bare er lydige nikkedukker for dem.

Det er vanlig å se for seg Illuminatus som en slags meta-konspirasjon som kontrollerer både kommunister, mafia og frimurere.

Det er slik vi møter dem i bøker som Robert Shea og Robert Anton Wilsons Illuminatus-trilogi og Umberto Ecos Focaults pendel. Disse bøkene er parodier på konspirasjonstenkning, og gjennom dem har Illuminatus glidd inn i populærkulturen som et tema for spill, tegneserier og annet gøy.

Men er det bare uskyldig moro?

Neppe så farlig i Norge

Forestillingene om Illuminatus springer ut av en måte å tenke på, og et verdensbilde, som forener ekstreme kristenfundamentalister, islamister som Hamas, nynazister og venstreekstremister.

Historien viser at denne tenkemåten kan være svært farlig. Lesere med et minimum av historiekunnskap trenger neppe minnes om konsekvensene av Hitlers ideer om at jødene i hemmelighet styrte verden, eller Stalins paranoide vrangforestillinger om forrædere bak hvert hjørne.

Øystein Sørensen mener likevel at Illuminatus-teorier neppe er noen trussel i dagens norske offentlighet.

Likevel er det jo interessant å se hvordan et par tusen mennesker som var virksomme i ni år har klart å tilrane seg total makt over verden.