På 1800-tallet ble det viktig å holde liv i de slavene man hadde. Danskene var særlig iherdige og brukte den splitter nye koppervaksine. Man kunne nemlig ikke importere nye slaver fra Afrika.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
En slavekvinne passer små slavebarn mens mødrene og fedrene høster sukkerrør i bakgrunnen, under overvåking av plantasjens oppsynsmann. På 1800-tallet ble det viktig for driften at det ble født mange barn, og at slavene overlevde. (Utsnitt av kart over St. Croix: Charte over den Danske Øe St. Croix i America: forfærdiget i Aaret 1794, og udgivet i Aaret 1799 af P.L. Oxholm og G.N. Angelo, Det kongelige bibliotek) (Foto: Det kongelige bibliotek)
Koppersyke slaver:
Den britiske legen Edward Jenner oppdaget i 1798 at budeier ikke ble syke av kopper – fordi de allerede var smittet med kukopper. Han innpodet derfor mennesker med sårsekret fra kukopper og utsatte dem for smitte med menneskekopper. Forsøkspersonene ble ikke syke.
Da Jenner publiserte sine forsøk, spredte metoden seg over hele verden. I 1810 ble det lovpålagt å vaksinere seg i Danmark. Først i 1976 ble loven opphevet.
Kilde: denstoredanske.dk
Avskaffet slaveriet:
Den danske finansministeren Ernst Schimmelmann (1747–1831) var påvirket av de økonomiske og humanistiske argumentene for å avskaffe slaveriet. Familien hans eide selv ca. 1000 slaver i Vestindia. Likevel tok Schimmelmann initiativ til et forbud mot import av slaver, noe som ble vedtatt i 1792. Men forbudet trådte først i kraft i 1803, slik at plantasjeeierne hadde tid til å hamstre slaver.
Samtidig sikret staten at plantasjeeierne frem til 1803 fikk særlig gunstige lånemuligheter, slik at de kunne få kjøpt så mange slaver som mulig.
Storbritannias forbud mot import av slaver trådte i kraft i 1807. Det samme skjedde i USA i 1808 og i Frankrike i 1817.
Kilde: denstoredanske.dk og Niklas Thode Jensen
– Det er svært få steder i Karibia hvor vaksinasjonssystemet mot kopper fungerte like bra som på St. Croix i Dansk Vestindia. Slavene var nøye kontrollert. Man hadde navn på alle slaver, man visste hvor gamle de var, hvem som eide dem og hvilken kirke de tilhørte.
Den kunnskapen brukte man for å forsøke å holde dem i live, forteller historiker Niklas Thode Jensen i en ny bok. Denne boken er utgitt på bakgrunn av hans doktorgradsavhandling.
Historikeren har sammenlignet den danske helseinnsatsen med metodene til to andre kolonimakter i Vestindia, Storbritannia og Frankrike, som også vedtok forbud mot import av slaver i disse årene. Alle de tre kolonimaktene var opptatt av slavenes helseforhold – ikke av humanistiske grunner, men fordi slavenes arbeidskraft var fundamentet for plantasjenes drift.
Slavene skulle beskyttes
Problemet var at det døde flere slaver enn det ble født. Slavebefolkningen på St. Croix skrumpet med omkring en prosent i året. Administratorer og plantasjeeiere forsøkte å sørge for at slavekvinner fødte på fødestuer under kontrollerte forhold. Men de gjorde også mer.
Den splitter nye koppevaksinen ble introdusert allerede i januar 1803. Her var administrasjonen på St. Croix mer effektiv enn i de andre kolonimaktene, sier Jensen:
– Kopper drepte mellom ti og femten prosent av befolkningen når en epidemi rammet. Men etter at man hadde innført vaksinasjonssystemet, var det under én prosent som døde.
Statlig vaksinering vernet mot epidemi
Det var vanlig at skip med syke sjømenn ble holdt i karantene. Det gjaldt i de fleste kolonier. Men det danske systemet på land var særlig avansert:
– Man hadde et system av flere barrierer. Et kinesisk eske-prinsipp, sier historikeren.
Tre tiltak gjorde det danske systemet effektivt:
Vaksinasjon var påbudt ved lov.
Det var registrering av slaver før og etter vaksinasjon.
En statsansatt lege utførte alle vaksinasjoner.
Det var én lege som hadde ansvaret for all vaksinasjon. Han var alltid en statsansatt danske og hadde tittelen landfysicus.
På britiske og franske vestindiske øyer var det ofte plantasjelegene som foretok vaksinasjonen. Også på de danske øyene var plantasjelegene ofte briter, men den danske administrasjonen stolte ikke på at de ville ta kravene om dokumentasjon og rapportering alvorlig. De britiske legene var nemlig ikke vant til at staten blandet seg inn i legegjerningen.
Dessuten var lovgivningen om vaksinasjon mindre streng på de andre øyene. Derfor ble vaksinasjonen mer tilfeldig.
Kunne ikke selges uten attest
På St. Croix foretok myndighetene en grundig registrering av vaksinasjonen av borgere og slaver. Et så grundig system var en sjeldenhet i 1800-tallets Karibia. Metoden hadde de med seg fra Danmark.
– Landfysicus noterte om den enkelte var blitt vaksinert, og om vaksinen hadde virket, sier historikeren.
Annonse
Dessuten var det en lov som motiverte plantasjeeierne til å sørge for vaksinasjon: En slave kunne ikke selges uten vaksinasjonspapirer.
Ikke populært hos plantasjeeiere
Det danske systemet var altså gjennomsyret av regler og kontroll. Det var ikke alltid populært hos plantasjeeierne. De var ofte briter, franskmenn eller andre ikke-dansker som forsto seg på sukkerproduksjon og plantasjedrift.
Mens den danske staten foretrakk statlig styring av helse og særlig vaksinasjon, både hjemme og i koloniene, så var helse et privat marked i Storbritannia.
Derfor var det alltid en fare for at de utenlandske plantasjeeierne kunne ta med seg slavene sine og starte opp i en annen koloni.
– Det var hele tiden et spørsmål om hvor mye staten kunne blande seg inn i det plantasjeeierne gjorde med slavene sine, som jo var deres private eiendom, sier Jensen. Han har studert Rigsarkivets unike samling av dokumenter fra Dansk Vestindia, alt fra landfysicus rapporterer og vaksinasjonslister til plantasjeeiernes oppgjør over hvor mye slavene fikk å spise.
Underernæring kostet slaverne livet
For koppevaksinen var samarbeidet en suksess. Alle på St. Croix ble vaksinert; når en koppeepidemi raste, var det bare noen få som mistet livet, mens naboøyene ble langt hardere rammet.
Men antallet slaver fortsatte å skrumpe inn, trolig fordi slavenes barn var underernærte.
Maten ble målt opp ut fra iskald beregning. De som arbeidet mest, fikk mest å spise. Barna arbeidet mindre og fikk mat deretter, og det ble ikke tatt hensyn til at de trengte energi til å vokse. Derfor ble de fort syke.
Mer kunnskap om fortid som koloniherrer
Denne historien forteller oss hvordan den danske staten, allerede for flere hundre år siden, hadde en svært kontrollerende stil i forhold til innbyggernes helse.
Annonse
– Også i dag har vi en stat som interesserer seg for helsen vår fordi det lønner seg for den, sier historikeren.
Han forteller at danskene er blitt mer bevisste om landets fortid som kolonimakt, og at noen av koloniene var basert på slaveri. Undersøkelsen hans skal bidra med kunnskap hvordan danskene faktisk var som koloniherrer. Det er ikke noen solskinnshistorie, men en historie om kampen om makten over slavenes helse.
