«Folkene har … på skipet «Christian» grepet til mytteri i stor stil», lyder det i et dramatisk dansk brev sendt fra India for nesten 400 år siden. Fortellingen fortsetter:

«Deretter måtte Kaptein Cristoffel Stugo Schult først ha foreslått å seile et annet sted, for her kunne han ikke forvente å få profitt. Men imot hans råd og vilje hadde de tatt fatt på ham og skulle om natten ha tatt livet av ham.»

«Deretter har de seilt skipet på klippene, der de forliste med skipet. Umiddelbart deretter er mannskapet, med pengene og det mest kostbare de kunne finne, flyktet i land. De forlot et kostbart skip i en havarert tilstand. Jeg anslår at mer enn 400 000 riksdaler er tapt.»

Beretningen er skrevet få måneder etter at Dannebrog i 1620 for første gang ble heist i Trankebar, som ble Danmarks første koloni i India.

Christian IV tenkte stort

Tanken om å opprette en dansk koloni var sådd flere år tidligere, og i begynnelsen av 1616 opprettet kongen av Danmark-Norge, Christian IV, Ostindisk Kompagni, som skulle oppfylle målet og sikre handel med India.

Christian IV var som ung konge en av Europas rikeste fyrster. Han svømte i penger og hadde massevis av inntekter, allerede fra han var helt ung. Han var en konge med prakt, han bygde slott og gjorde mye ut av seg.

Han vil også ha litt handel i gang og er nyskapende. Og han har sett at portugiserne og nederlenderne har glede av handel med India. Det er han misunnelig på, forteller Asger Svane-Knudsen, spesialkonsulent hos det danske Rigsarkivet.

Hvem som har skrevet beretningen om mytteriet på det danske skipet «Christian», er uvisst, men brevet som skildringen er en del av, er datert 10. mai 1621. Den er et eksempel på de mange hindringene de danske bestrebelsene på å få fotfeste i India møtte på.

Tradisjonelt er det særlig én mann som har blitt framhevet som grunnen til at det lyktes å få en dansk koloni i India.

Den 24 år gamle Ove Giedde var av adelig familie og øverstkommanderende for de skipene som forlot København 29. november 1618 og ga det egentlige startskuddet til den dansk-norske tidsalderen i India. Selv dro han imidlertid først av sted tre måneder senere og ankom Ceylon et helt år senere enn de første danske skipene.

Giedde rådet over flåtens orlogsskip «David» og «Elefanten», og dessuten deltok to av Ostindisk Kompagnis skip på reisen sammen med et mindre proviantskip.

Besøk fra Ceylon

Anledningen til at denne skipskonvoien satte kurs østover, var en hendelse som fant sted et år tidligere, i november 1617. Da ankom en nederlender ved navn Marcelis Boshouwer til Danmark og påsto overfor Christian IV at han var sendt ut av raja Senerat av Kandy.

På det tidspunktet dekket riket Kandy omtrent halvparten av den øya som inntil 1972 ble kalt Ceylon, og som vi i dag kjenner som Sri Lanka, utenfor Indias sørøstlige kyst. Den lokale rajaen lå i konflikt med portugiserne, som allerede hadde nådd India i begynnelsen av 1500-tallet og nå ville herske over Ceylon. Rajaen ville ha hjelp til å motstå portugiserne militært.

– Med til København har Marcelis Boshouwer et brev og et stort kart over Ceylon. Dette kartet har spikerhull i hjørnene. Jeg forestiller meg at det har hengt på Rosenborg eller Københavns Slot, der Christian IV har stått og tenkt: «Ja, den øya vil jeg ha inn i riket» eller noe i den stilen, sier Svane-Knudsen.

Skip ble utrustet

Den danske kongen grep sjansen. I mars 1618 signerte han den handels- og alliansetraktaten med rajaen som Boshouwer hadde hatt med seg. 250 soldater og de nødvendige kanonene ble på kongens regning satt i tjeneste på orlogsskipet «David» før avreisen. Marcelis Boshouwer signerte en kvittering for utgiften på vegne av rajaen av Kandy.

Allerede i 1618 var Australia for øvrig et peilemerke når europeiske kolonimakter hadde kurs mot Sørøst-Asia. Skipene seilte rett og slett mot øst, helt til de fikk Australia i sikte, før kursen ble satt mot nord. Så Australia var i Danmark kjent som geografisk lokalitet allerede da Christian IV regjerte.

Mens Giedde i første omgang ble hjemme i København, var en annen hovedrolleinnehaver i den dansk-norske ferden på vei til India, allerede tre måneder før hovedekspedisjonen la fra kai.

Ronald Crappé spilte den andre hovedrollen

Det var snakk om enda en nederlender. Overkjøpmannen Roland Crappé hadde takket være sitt gode kjennskap til forholdene i Asia blitt utnevnt til det dansk-norske Ostindisk Kompagnis generaldirektør i Ostindia. Allerede 18. august 1618 stevnet han ut fra København om bord på «Øresund» for å forberede ankomsten av de andre skipene og senere Ove Giedde.

I dag kan det kanskje virke litt underlig at en nederlender fikk en så mektig posisjon på vegne av Det dansk-norske handelskompaniet. Men på dette tidspunktet var Nederland verdens ledende sjøfartsnasjon, og faktisk var initiativet til å opprette Ostindisk Kompagni kommet fra to nederlendere som hadde innvandret til København, Johan de Willum og Herman Rosenkranz. På ekspedisjonen til India var mange av sjøfolkene og nesten alle skipperne nederlendere.

Roland Crappé og «Øresund» ankom som de første representantene for ekspedisjon til Ceylon på slutten av januar 1619. Men som kjent ble det ikke på Ceylon den dansk-norske kolonien ble etablert.

– Marcelis de Boshouwer er om bord på et av de skipene som seiler sammen med Ove Giedde, men han dør på vei til India. Det var kanskje like greit, for da Crappé ankommer til Ceylon, nevner han Boshouwer, og i begynnelsen vedkjenner rajaen av Kandy seg kjennskapet til Boshouwer. Men ved et senere møte med Giedde markerer rajaen avstand til ham, så vi vet ikke om Boshouwer hadde urent mel i posen, forteller Svane-Knudsen.

I væpnet kamp med portugiserne

Før det kom til et endelig brudd med rajaen av Kandy, ba han Crappé om å bekjempe portugiserne, og deretter seilte «Øresund» i september 1619 mot Coromandel-kysten, Indias sørøstkyst.

Ved fiskerlandsbyen Karaikal ble det kamp da sju mindre portugisiske fregatter forsøkte å gjenvinne noen lastebåter som mannskapet på «Øresund» hadde tatt kontroll over. Under kanonenes buldring brøt «Øresund» ut i brann og gikk til slutt på grunn.

Dagen etter, 24. september 1619, kom to katamaraner som tilhørte lokale myndigheter, til det danske skipet. Crappé ble bedt om å bli med i land og fikk høre at det var for hans egen sikkerhets skyld, ettersom det hadde blitt mørkt. Han fikk lov å ta med seg ett besetningsmedlem.

– Jeg fant meg omringet av noen trukne sabler, skrev Crappé hjem til ledelsen av Ostindisk Kompagni i København 17 måneder senere.

Avhugde hoder på stranden

Tross den harde behandlingen av Crappé, som led av forbrenninger etter kampen mot portugiserne, mistet han ikke livet. I stedet ble han brakt til strandfogdens hus til overnatting.

Neste morgen ble han øyenvitne til at en portugisisk folkemengde hadde fått tak i skipet som fortsatt var i brann. På stranden såes også fire staker med hvert sitt avhugde menneskehode. Alle tilhørte medlemmer av den danske ekspedisjonen.

Ytterligere 27 mann fra besetningen av «Øresund» hadde blitt tatt til fange av portugiserne og ført til den nærliggende kystbyen Negapatam.

En gavmild nayaka snudde lykken

Til alt hell fikk Crappé kontakt med en høytstående embetsmann i det lokale kongeriket Thanjavur, som i løpet av en måned klarte å få 14 friske og sårede medlemmer av den dansk-norske fortroppen ut av portugisisk fangenskap. I mellomtiden helte Crappé, som trolig kunne snakke noe tamil fra tidligere reiser til India, brannsårene med hjelp fra en gammel, lokal kvinne.

De 15 begav seg på vei mot byen Thanjavur, som ligger om lag 85 kilometer inne i landet fra Negapatam. Her hadde Crappé visst at han hadde venner som kunne hjelpe ham. Og gjennom dem lyktes det å komme i audiens hos nayakaen, som var rikets eneveldige hersker, ved navn Raghunatha.

Nayakaen kan ha forsøkt å knytte bånd til en annen europeisk makt i håp om å demme opp for portugisernes innflytelse. I hvert fall viste nayaka Raghunata seg å være veldig gavmild. Han fikk ytterligere fem av ekspedisjonens medlemmer ut av portugisisk fangenskap, samtidig med at portugiserne ble idømt en bot for tapet av skipet «Øresund».

Løfte om dansk-norsk handelsstasjon

Ganske nøyaktig et år senere kunne Crappé i det tidligere omtalte brevet til ledelsen i Ostindisk Kompagni videre fortelle at nayakaen også innvilget i å tildele overskuddet fra fiskerbyen Tharangambadi til mannskapet fra «Øresund», som nå sto uten muligheter for å få lønn.

– Her kan mine Herrer se hvor forunderlig Gud har hjulpet oss ved rett og slett på grunn av informasjon fra mine gode venner i Thanjavur å be Regnato Naicguo at landsbyen Trangenbari – hvor kontoret vårt nå befinner seg – om at inntektene av dette stedet nå måtte bli skjenket til de stakkars folkene fra jakten «Øresund» som nå var i avmektig fangenskap, skrev han i brevet 13. februar 1621.

Dermed ble Crappé lovet fiskerbyen, med et navn som betyr «stedet der bølgene synger», og som om ikke lenge skulle bli fordansket til Trankebar. Det skjedde i februar 1620, men fortsatt var avtalen om en dansk koloni ikke helt på plass. I det hele tatt måtte ekspedisjonens leder, Ove Giedde, innse at avtaler var et helt annet begrep i India enn i Danmark.

Roland Crappé sender beskjed til Ove Giedde

Ove Giedde var på vei til å gå inn på scenen. Han hadde som nevnt ventet et år med å seile mot India for første og siste gang.

Da Crappé hadde ankommet Thanjavur, hadde han sendt Jan Peitersen, som hadde vært styrmann på det tapte «Øresund», til Ceylon som sendebud. Dermed fikk Giedde nyss om at det kunne ligge en mulighet for å opprette en dansk koloni inne på fastlandet i stedet for på Ceylon.

Giedde hadde ankommet i mai 1620. og han hadde møtt rajaen av Kandy. Danskene fikk bygge et fort på ruinene av et tempel, men det ble raskt inntatt av portugiserne, som forsvarte det med danskenes egne kanoner. Avtalen med rajaen var ikke spesielt lukrativ, og Ceylon ble oppgitt.

Giedde ankommer til fiskerlandsbyen

13. september 1620 kom Giedde fram til kysten utenfor den senere danske kolonien. Herfra sendte han bud etter Roland Crappé, som fortsatt befant seg i Thanjavur, om lag 100 kilometer unna. Det var Gieddes klare mål at nå skulle det inngås en kontrakt med nayaka Raghunata.

– Det var imidlertid stor forskjell på hvordan man inngikk slike avtaler i India og i Europa. Å inngå en kontrakt som denne var et europeisk fenomen. Her inngikk man slike avtaler på en helt annen måte, ved hjelp av æresbevisninger og ved å gi gaver. Det var noe som hele tiden var til diskusjon, og man inngikk ikke varige avtaler, for alt var flytende, forteller Asger Svane-Knudsen.

– Derfor var traktaten først og fremst noe Giedde ville ha med tilbake og ikke noe nayakaen av Thanjavur har følt seg forpliktet av. Giedde forsto ikke så mye av det. Roland Crappé hadde tidligere vært der ute med nederlenderne, så han hadde funnet ut det.

Gaver og æresbevisninger brola samarbeidet

Gavegivning ga altså et stabilt forhold mellom partene. For eksempel sendte nayaka Raghunata et vennskapsbrev av gullfolie med innrisset tekst til Christian IV sammen med blant annet silkestoff, sverd og skjorter. Den danske ekspedisjonen kunne som eksempel gi penger den andre veien, men Giedde gjorde det han kunne for å gi så lite som mulig. Han overhørte i flere tilfeller Crappés råd om å gi gaver til nayakaen.

I begynnelsen av oktober 1620 lar Giedde til og med utsendinger fra nayakaen vente i mer enn to uker på å få overrekke ham gaver på et offentlig sted. Denne gesten var viktig for inderne, mens Giedde utelukkende så på pengeverdien.

Spenninger mellom Crappé og Giedde

Giedde og Crappé lå i strid om mange andre ting også.

Crappé var kjøpmann, han var nederlender, og han var kompaniets representant. Det ligger hele tiden en mistanke om at han prioriterer kompaniets og kanskje også nederlendernes interesser, sier Niels Brimnes, førsteamanuensis ved Institut for Kultur og Samfund ved Aarhus Universitet.

Giedde fryktet at Crappé pleide andre interesser. Og Crappé fryktet at han ville bli straffet for tapet av «Øresund».

Ove Giedde inviteres til å møte nayakaen

Midt i disse spenningene sendte nayaka Raghunata bud etter Ove Giedde, som fikk stilt til rådighet hester til den tre dager lange reisen fra kysten til Thanjavur.

Nayakaen lot Giedde ventet en god stund før han mottok ham i audienssalen sin, der Raghunata lå på et opphøyd leie av fløyel. Giedde måtte innta plassen på det øverste trappetrinnet.

Deretter fulgte noen dager der Giedde ble bydd ulike opplevelser, blant annet en rituell ofring, i byen. Han fikk også et løfte fra nayakaen om at han kunne seile fra India med ni tonn pepper hvis nayakaen fikk seks kanoner som pant. Til slutt lovet Raghunata å signere den kontrakten Giedde hadde som mål.

Lang ventetid på underskrift

I første omgang sto unnskyldningene imidlertid i kø for å få satt underskrift på kontrakten. Først hadde nayaka Raghunata bursdag. Så følte nayakaen seg dårlig, deretter var ikke dagen lykkebringende nok, og så hadde nayakaen for det travelt.

Samtidig forsøkte portugiserne også å påvirke nayakaen, og det ble tydelig for Giedde at han måtte foreta seg noe drastisk. Han forlot rett og slett Thanjavur og tok opphold noen få kilometer utenfor byen.

Planen virket, og samme dag mottok Giedde beskjed fra Crappé om at nayaka Raghunata hadde signert traktaten. Datoen var 19. november 1620, og Trankebar var nå en dansk-norsk handelsstasjon, som man hvert år betalte nayakaen en sum for å ha.

Suksess takket være Christian IV

– Det krever noe å etablere seg. Christian IV brukte mye penger på å finne en koloni, utruste skip, bygge en borg, sende soldater og vente flere år på at skipet vender hjem. Før får man ikke noe ut av det, men han gjorde det likevel, forteller Søren Mentz, museumsleder ved Museum Amager.

– Når for eksempel svenskene ikke klarer å bite seg fast, skyldes det at de kan investere i ett år, men ikke gjøre fire år på rad. De klarer ikke å skape en base, fordi det blir for dyrt, fortsetter han.

En dansk-norsk koloni hadde imidlertid aldri kommet på tale hvis ikke det hadde vært for inderne selv, framhever Brimness.

– Danskene var koloniherrer, men de måtte innordne seg etter lokale forhold. Man forstår ofte kolonialisme som en brutal form for undertrykkelse, som med slaveriet i Vestindia. I Trankebar blir det danske nærværet i høy grad definert av indere, sier Brimnes.

– Det skyldes dels at danskene ikke var så mange. Og dels at de ikke var overlegne. De kunne selvfølgelig noen ting som inderne ikke kunne, men det var ikke snakk om at de utgjorde et overlegent samfunn.

Fort Dansborg bygges som det første

Fortet Dansborg, som fortsatt eksisterer i dag, ble oppført i Trankebar med hjelp fra nayakaen. Gieddes oppgave holdt på å bli fullbrakt.

Med orlogsskipet «Elefanten» lastet med pepper dro han ut på havet med København som mål 13. februar 1621 for aldri senere å vende tilbake. Han forlot Crappé med beskjed om at det så snart som mulig skulle sendes ut enda et skip med penger og handelsvarer fra Danmark.

Glad for avskjeden

For Crappé var avskjeden med Giedde og folkene hans litt av en lettelse.

– Skipene har i lang tid blitt regjert av edle folk som ikke kjente til annet enn å drikke og spise, men jeg takker Gud for å ha blitt kvitt dem, skrev han på Fort Dansborg den samme dagen som Giedde seilte fra Trankebar.

Giedde ankom til København 4. mars 1622.

Crappé fulgte imidlertid snart etter og ankom København i august samme år. Han trengte å finne ut om det var virkelig støtte til samarbeidet med nayaka Raghunata.

Nederlenderen fikk støtten og ble faktisk utnevnt til general, slik at han kunne bli øverstkommanderende på Fort Dansborg.

Fjerde europeiske nasjon i området

Jon Olafsson, islandsk soldat på Fort Dansborg, fortalte om Crappés ankomst til Trankebar i mars 1623:

– Det ble avfyrt ni kanoner til ære for ham fra muren, hele besetningen paraderte i full utrustning innen porten og avfyrte børsene sine.

Danmark ble den fjerde europeiske makten som fikk fotfeste på den indiske Coromandelkysten. Portugiserne, nederlenderne og engelskmennene var der allerede. Europeerne fraktet verdifulle varer til Europa, men de tjente også penger på å handle lokalt og frakte varer mellom ulike asiatiske riker.

Varierende antall dansker i Tranquebar

Roland Crappe var guvernør i Trankebar i en årrekke fram til slutten av 1636 og endte sine dager i København. Det var først med Trankebars fjerde guvernør, Paul Hansen Korsør, at det i 1648 kom en danske på posten, og i det hele tatt varierte antallet dansker i Trankebar mye.

Asger Svane-Knudsen fra Rigsarkivet forteller at det har vært hele 300 dansker i Trankebar samtidig, men det var også et tidspunkt der det bare var én danske igjen.

Ostindisk Kompagni gikk nemlig konkurs, så det siste skipet seilte fra Trankebar i 1649, og da kom det ikke et skip fra København igjen før i 1670. På det tidspunktet var Eskild Andersen Kongsbakke guvernør og Trankebars siste gjenværende danske.

Dansker ble engelskmennenes fraktmenn

I år 1700 var det rundt 13 000 innbyggere i Trankebar, og 700 av dem arbeidet for det gjenopprettede Ostindisk Kompagni.

Det var godt gang i handelen, men det endret seg i den siste delen av 1700-tallet. Indiske handelsvarer var ikke lenger den store pengemotoren, det var derimot engelskmennene, forklarer Søren Mentz fra Museum Amager, som tidligere har dykket ned i kilder om det engelske østindiske kompaniet.

– På 1780-tallet går de britiske kjøpmennene fra å være kjøpmenn til å bli imperiebyggere. De tjener godt på ulovlig virksomhet, krig, opiumsmugling, utpressing av indiske fyrster og slike ting. Så de tjener veldig mye penger ulovlig, og de pengene må de på en eller annen måte få hjem til England. For etter femti år i India har de planer om å reise hjem igjen, sier Mentz.

– Men hvordan overfører man så mye ulovlige penger, når man bare har kontakt med det engelske kompaniet? Det gjør man ved å kontakte det danske kompaniet. Danskene blir en form for fraktmenn. Det er engelskmennenes varer og engelskmennenes penger, men danskene tjener på å stille infrastrukturen til rådighet.

Handelen ebber ut

Inntektene ved å fungere som fraktmenn kan imidlertid ikke i det lange løp veie opp for den tapte handelen. Etterspørselen etter varer fra Asia var på vei ned fordi europeerne etter hvert har lært å produsere for eksempel porselen og bomullstøy.

Trankebar må gjennomgå en britisk okkupasjon i 1801 og igjen i 1805, samtidig med at det kommersielle fokuset i stigende grad retter seg mot den danske kolonien i Serampore, som ble kalt Frederiksnagore, lenger mot nord.

Serampore ender med å være det danske rikets tredje største by, men ble ikke så lønnsom som man hadde håpet.

– I 1814 er den danske kolonialismen i India slutt. I 30 år forsøker man desperat å finne ut om man ikke kan få handelen i gang igjen. Man forsøker seg med å dyrke sukker, anlegge romdestillerier og tekstilproduksjon, men ingenting lykkes, sier Niels Brimnes:

– Til syvende og sist kan man ikke finne noen meningsfull måte å bruke koloniene på, og derfor selger man dem, for man var bare i India for å tjene penger. Det varer 30 år før man vedgår det.

Trankebar selges i 1845

Kjøperne av de danske besittelsene i India var engelskmennene. Serampore og Trankebar ble solgt for 1,125 millioner riksdaler, og Trankebar ble overført som den siste av de to 7. november 1845.

Korvetten «Galathea» skulle til å ta hull på den første vitenskapelige Galathea-ekspedisjonen og representerte Danmark i Trankebar på dagen for overføringen.

Kolonieventyret i India var over. I hvert fall på fastlandet, for det eksisterte fortsatt en dansk besittelse i Det indiske hav, øygruppen Nikobarene.

Folkene om bord på «Galathea» skulle faktisk undersøke mulighetene for å gjenopplive den danske koloniseringen av øyene, men til syvende og sist ble de forært til England 16. oktober 1868.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.