Illustrasjon av et ungt par fra publikasjonen Norsk bondeliv utgitt i 1850-årene.  (Bilde: Adolph Tidemand)
Illustrasjon av et ungt par fra publikasjonen Norsk bondeliv utgitt i 1850-årene. (Bilde: Adolph Tidemand)

Bryllupsgavene som forsvant

Den eldgamle norske tradisjonen overlevde helt fram til midten av 1800-tallet før den ble ulovlig.

Publisert

Herleik Baklid har gransket sagaer, kongebrev, testamenter, rettsprotokoller, skrifteprotokoller og gamle lover for å finne spor etter en bestemt norsk bryllupstradisjon. Nemlig brudegavene.

Baklid har funnet tegn til denne skikken helt tilbake til 1100-tallet. Folketradisjonen overlevde kirkens egne ekteskapstradisjoner og ble holdt i live helt fram til midten av 1800-tallet, da en ny norsk lov avskaffet retten bruden hadde på gavene.

Enkeforsikring

Når vi tenker på bryllupsgaver i dag, tenker vi gjerne på kjøkkenutstyr, sølvtøy og lekre designervarer som det lykkelige paret får av venner og familie på den store dagen. Men i middelalderen hadde gavene et helt annet formål. Men for å forstå tanken bak disse gavene er det viktig å forstå hvorfor folk giftet seg før i tiden.

Stort sett lå det nemlig økonomiske hensikter bak parets union. Gjennom historien viser det seg at brudgommen ofte har gitt én eller flere tradisjonelle gaver til bruden.

– Disse gavene kunne bruden ta ut dersom hun ble enke. Det lå som et grunnleggende prinsipp bak disse gavene at hun skulle sikres dersom mannen falt fra, forteller Baklid til forskning.no.

Illustrasjon av et brudefølge, hentet fra boka Norske Folkelivsbilleder av Adolph Tidemand. Boka ble gitt ut i 1854.  (Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalbiblioteket)
Illustrasjon av et brudefølge, hentet fra boka Norske Folkelivsbilleder av Adolph Tidemand. Boka ble gitt ut i 1854. (Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalbiblioteket)

– Dette var et samfunn uten offentlige støtteordninger. Derfor var det brudgommen og hans fremtidige svigerforeldres ansvar å skaffe bruden økonomisk sikkerhet, fortsetter han.

Opp gjennom historien har det vært tre ulike kategorier for gavene bruden fikk av sin kommende ektemann. Festegaven og benkegaven er det nok få som har hørt om. Mens morgengaven lever videre i beste velstand.

Alle de tre variantene finner Baklid igjen langt tilbake i norsk historie.

Styrket avtalen

Ekteskap i norsk middelalder og fram til slutten av 17- og 1800-tallet var altså først og fremst en økonomisk affære. Ekteskapet ble som regel avtalt mellom bruden og brudgommens slekt. Da avtalen, eller festemålet, var i boks, ble det fremtidige ekteparet omtalt som festefolk, bedre kjent som forloveder i dag.

Allerede nå begynner gavedrysset fra den kommende brudgom.

– Festegaven ble gitt ved festemålet. Dette var en gave som skulle styrke avtalen om ekteskap, forklarer Baklid.

Gaven kunne være alt fra sølvskjeer, sølvkanner og smykker til jordeiendom. Alt dette hadde bruden krav på å få utbetalt dersom hun skulle bli enke.

Denne illustrasjonen av Adolph Tidemand viser den omfattende prosessen bruden skulle gjennom før hun var klar til vielsen.  (Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalbiblioteket)
Denne illustrasjonen av Adolph Tidemand viser den omfattende prosessen bruden skulle gjennom før hun var klar til vielsen. (Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalbiblioteket)

Underholdning og humor

Før selve vielsen måtte brudgommen komme med løfter om gaver som skulle overbevise bruden om å reise fra foreldrene sine. Dette ble ofte forhandlet fram mellom ulike parter på bruden og brudgommens vegne, hvor bruden skulle «løses fra benken», altså slutte å sove i sengen hos foreldrene sine. Derav navnet på den andre tradisjonelle gaven: benkegave.

Portrett av hans Jacob Wille (1756 - 1808). Wille reiste blant annet rundt og kartla Seljords geografiske, fysiske, økonomiske og politiske forhold. Beskrivelsene, Sillejords Præstegield, ble utgitt i 1786.  (Arkivfoto: Wikimedia Commons/NTNU Universitetsbiblioteket.)
Portrett av hans Jacob Wille (1756 - 1808). Wille reiste blant annet rundt og kartla Seljords geografiske, fysiske, økonomiske og politiske forhold. Beskrivelsene, Sillejords Præstegield, ble utgitt i 1786. (Arkivfoto: Wikimedia Commons/NTNU Universitetsbiblioteket.)

Benkegaven kan mest sannsynlig koples til brudekjøp, en enda eldre tradisjon. Enkelt sagt: gaven sier hva brudgommen er villig til å betale for sin fremtidige kone. Denne gaven kunne bestå av alt fra hest og sal til smykker og eiendom.

Senere utviklet denne skikken seg til å bli et uhøytidelig underholdningsinnslag i bryllupsfeiringen. Slik beskrev prest og forfatter Hans Jacob Wille seremonien i 1786:

«Under Taffelet begynde Hiaasætmændene Talen med det Spørgsmaal: «Hvorfor Bruden er saa stadselig? Har man noget at forrette?» Brudesvendene svare, at man har i Sinde at reise et Stykke vei, om man kunde faa godt Selskab. «Jo, vi vil følge,» svarer Mændene. «Hvad vil J da give os, om vi vil tage eder med?» sige Brudesvendene. Hvad begieres da? spørge hine. Hundrede Daler, Hest og Sadel er det sædvanlige. Her bydes Halvdelen. Dette kaldes Benkegaver, eller at løse Bruden af Bænken. Naar de da efter lang Procedure ere blevne forenede, takkes Brudgommen for god Betaling, og Bruden græder hiertelig.»

Ørnulf Hodne gjengir i boka Kvinne og mann i norsk folkekultur, et eksempel hvor bruden ble «kjøpt» for all gråsteinen som lå seks meter under elva Tisleia, eller mosen som vokste på Veståsen.

Det var selvfølgelig ekstra stor stas for brudens foreldre dersom høye pengesummer ble bydd.

En siste gave ved daggry

Herleik Baklid har forsket på gaver som brudgommen gav til bruden og hvilke hensikter disse gavene hadde.  (Arkivfoto: HiT)
Herleik Baklid har forsket på gaver som brudgommen gav til bruden og hvilke hensikter disse gavene hadde. (Arkivfoto: HiT)

Morgenen etter bryllupsnatten fikk bruden den siste gaven fra brudgommen. Dette er det vi kjenner også i dag som morgengaven, som er den eldste av de tre gaveskikkene.

– Morgengaven kan spores blant germanerne helt tilbake til Romerriket, sier Baklid.

Denne gaven kunne bestå av så mangt. For eksempel gav Knud Nielsen fra Tinn i Telemark, Helge Torgrimsdatter blant annet en hest, en sal, tre skinnfeller og 120 riksdaler i benkegave og morgengave.

I høyere klasser, som for eksempel blant de kongelige kunne morgengaven være eiendom.

Holde eiendommen innenfor slekta

Baklid mener disse gavetradisjonene må ses som en del av datidens norske samfunn.

– Dette var et jordbrukssamfunn hvor sosial status var koblet til hvor mye jord man hadde. Derfor måtte man sørge for å beholde all jord innad i familien, sier han.

Ofte var det enken som tok over driften av eiendommen som hun hadde fått i gave av sin avdøde ektemann. Ellers kunne det også gå tilbake til mannens slekt, avhengig av avtalen som ble inngått.

Her kan du se bilder av ulike brudedrakter fra Marcus Selmers bildeserie Norske Nationaldragter. Kvinnene ble fotografert i et atelier, og bakgrunnen ble tegnet på senere. I tillegg ble bildene farget for hånd, dog ikke bestandig med samme farge som draktene opprinnelig hadde. Her kan du se hele bildeserien.  

[gallery:1]

Kongelig opprinnelse

Portrett av Eirik Magnusson i Stavanger Domkirke. Eirik var bare 14 år da han giftet seg med Margaret av Skottland. Kontrakten som ble skrevet skulle gi dronningen økonomisk sikkerhet dersom kongen skulle dø før henne.   (Foto: Wikimedia Commons/Arne Kvitrud.)
Portrett av Eirik Magnusson i Stavanger Domkirke. Eirik var bare 14 år da han giftet seg med Margaret av Skottland. Kontrakten som ble skrevet skulle gi dronningen økonomisk sikkerhet dersom kongen skulle dø før henne. (Foto: Wikimedia Commons/Arne Kvitrud.)

Nøyaktig hvor disse skikkene kommer fra, kan ikke Baklid si for sikkert. Men de har eksistert siden før den kristne kirken fikk innført sine ekteskapsbestemmelser, rundt 1270.

Mest sannsynlig har de først oppstått blant høyere sosiale lag og senere blitt tatt opp i de lavere samfunnsklassene.

Et eksempel som nevnes i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, er avtalen som ble gjort da den 14 år gamle norske kongen, Eirik Magnusson og 20 år gamle Margaret av Skottland giftet seg i 1281.

Dronningen fikk råderett over et stykke land, og skulle kongen dø før henne, hadde hun krav på en bestemt pengesum som skulle utbetales årlig. Etter hvert skulle hun også få utbetalt pengene som foreldrene hadde gitt i hjemmefølge da hun ble gift.

Fjernet fra loven

Men utpå 1800-tallet begynte tradisjonene etter hvert å dø ut. Det var det flere grunner til. Det som kanskje overrasker mest er at Baklid ikke har funnet bevis på at kirken motarbeidet disse tradisjonene.

– Det var gaver som hadde en klar praktisk-økonomisk funksjon som egentlig ikke kom i konflikt med kirkens lære om ekteskapet, forklarer han.

Men de norske lovene som gav enken rettslige krav på gavene ble fjernet i 1854. Noe av årsaken kan ha vært fordi de kunne skape krøll i rettssaker. Utvidet arverett skulle i stedet kompensere for de verdiene hun mistet.

Noe annet som kan forklare tradisjonenes bortgang, er forestillingen om at man giftet seg med hverandre av kjærlighet, og ikke av økonomiske hensyn. Men før gavene forsvant helt, fikk de en litt annen vri.

– Benkegaven fortsatte som et underholdningsinnslag noen tiår etter, før de falt bort. Festegavene endret karakter til mer personlige gaver, som for eksempel en salmebok eller ei klokke, sier Baklid.

Til slutt hadde synet på ekteskap endret seg såpass mye at det ikke lenger var plass til de gamle skikkene.

– Ekteskapet ble sett på som et økonomisk anliggende fram til slutten av 1700-tallet, men så kommer det romantiske idealet inn, sier Baklid.

Fotografi av et brudefølge fra rundt 1890. Innen da hadde bruken av brudegaver avtatt, men de vakre folkedraktene ble beholdt.  (Foto: Axel Lindahl. Brukt med tillatelse fra Norsk Folkemuseum.)
Fotografi av et brudefølge fra rundt 1890. Innen da hadde bruken av brudegaver avtatt, men de vakre folkedraktene ble beholdt. (Foto: Axel Lindahl. Brukt med tillatelse fra Norsk Folkemuseum.)

Spor i dagens samfunn

Gamle norske tradisjoner har likevel en tendens til å snike seg inn i vårt moderne samfunn. Det skal ikke mye til for å se at vi fortsatt delvis praktiserer våre forfedres gamle skikker.

– Benkegaven har forsvunnet, men morgengaven har jo derimot blusset opp igjen. Selv om festegaven forsvant rundt 1870, kom forlovelsesringer inn i stedet, forteller Baklid.

– Symbolikken er kanskje en litt annen, nå skal de uttrykke kjærlighet og ikke nødvendigvis sikre en eventuell enke, fortsetter han.

Referanser: 

Brøndsted, J. (1966) Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder: fra vikingetid til reformationstid. Bind XI. Roskilde og Bagger: København. 

Hodne, Ø. (2002) Kvinne og mann i norsk folkekultur. Cappelen: Oslo. 

Regesta Norvegica nr 275 hentet fra Digitalarkivet.