Han var nesten døv, blind, lam og tannløs da han døde i 1700. Kroppen var full av svulster og oppsamlet vann. De epleptiske anfallene var hyppige og hallusinasjonene hjemsøkte han.

Karl II av Spania  ble bare 39 år og erklært impotent etter to barnløse ekteskap. Han var den siste kongen i det spanske habsburgerdynastiet.

Flere historikere har påpekt at Karls ynkelige tilstand skyldtes den stadige innavlen i fyrstehuset Habsburg.

Nå har spanske forskerne påvist hvor mye av arveanlegget som sannsynligvis var svekket.

Fem generasjoners innavl

Det spanske habsburgerdynastiet var et av Europas mektigste dynastier, og de satt på Spanias trone gjennom landets gullalder på 1500- og 1600-tallet.

I løpet av denne tiden ekspanderte Spania til å bli en av verdens ledende kolonimakter.

Da kong Karl II døde i 1700, var den habsburgske ættens tid forbi. Den spanske arvefølgekrigen brøt ut og det var den franske Bourbon-slekten som tok over Spanias trone.

Historieforskere  har lenge antatt at det var de uttalige ekteskapene mellom nære familiemedlemmer som var årsaken til at det spanske habsburgerdynastiet dødde ut.

Gjennom de nesten 200 årene fyrstefamilien regjerte landet, giftet de seg nemlig stadig oftere med hverandre for å holde på makten.

Dette førte til en fatal innavl gjennom fem generasjoner.

Lite variasjon i genene

- At Habsburgerfamilen døde ut av innavl er veldig gammelt nytt, sier professor i historie Finn Fuglestad ved Universitetet i Oslo til forskning.no.

Men det er første gang at noen belyser problemstillingen i et genetisk perspektiv, i form av en slektsstudie.

Forsker Gonzalo Alvarez og hans kolleger fra Universitetet i Santiago de Compostela i Spania står bak studien som er publisert i siste utgave av PLoS ONE.

De har gjort en solid slektsforskning på Habsburger-klanen. De samlet all informasjon om 3 000 familiemedlemmer i en database, og risset opp et slektstre med 16 generasjoner habsburgere.

Det viste seg at antall søskenekteskap var høy. Ni av elleve ekteskap som kongene inngikk i løpet av sin regjeringsperiode over fem generasjoner, var mellom kusiner og fetre, onkler og nieser.

Så kartla de andelen innavl hos hver enkeltperson. Denne andelen eller verdien indikerte sannsynligheten for at et individ hadde liten genetisk variasjon. Liten variasjon får man når foreldrene deler gener.

Andelen innavl steg betraktelig utover i generasjonene, konkluderer forskerne. Kong Filip I som besteg tronen i 1516 målte 0.025 på “innavlsskalaen”, mens den siste kongen i rekken, kong Karl II hadde en verdi på 0.254.

Flere medlemmer i fyrsteslekten målte over 0.20, noe som ifølge forskerne betyr at mer enn 20 prosent av gensettet inneholder for mange like gener.

Oppsiktsvekkende høy barnedødelighet

Innavl fører til at dårlige egenskaper etter hvert hoper seg opp i arverekka. Som regel blir barna svake og syke med dårlige odds for å overleve.

Studien påviser at barnedødeligheten i den spanske habsburgerdynastiet var oppsiktsvekkende høy.

Fra 1527 til 1661 fikk den spanske kongefamilien 34 barn, hvordav ti (29,4 prosent) av dem døde før de fylte ett år. 17 (50 prosent) av disse døde før de var ti år.

Disse tallene er langt høyere enn barnedødeligheten på den spanske landsbygda som inkluderte alle samfunnslag. Her lå barnedødeligheten på 20 prosent i samme periode, påviser forskerne.

Et viktig moment som også underbygger påstanden om innavl, er at kong Karl hadde typiske sykdommer som kommer av søskenekteskap.  Hans far Filip IV var gift med sin niese.

Referanse:

Alvarez G, Ceballos FC, Quinteiro C (2009) The role of Inbreedning in the Extinction of an European Royal Dynasty. PLoS ONE 4 (4): e5174. doi:10.1371/journal.pone.0005174