Du forbinder kanskje ordet ”samvirkelag” med dagligvarebutikken som bestemor alltid gikk lange veier for å komme til, selv om hun kunne ha handlet hos den private kjøpmannen på hjørnet.

Eller kommer minnene om den store matbutikken med den oransje S’en i bygda du ferierte i som liten?

Hvis du tror at samvirkelaget er et traust og kjedelig fortidsfenomen, tar du skammelig feil.

- I Norge var det samvirkelagene som stod i spissen for sentrale innovasjoner som selvbetjeningsbutikker, supermarkeder, hypermarkeder, standardisert nasjonal markedsføring, integrert kjededrift og elektroniske lojalitetsprogrammer.

- I for eksempel Storbritannia var det de store private matvarekjeder som sto for denne utviklingen, sier doktorgradsstipendiat på emnet, sier Espen Ekberg som nylig skrev ferdig sin doktorgrad på emnet.

Samvirkelagene, gjennom fellesforeningen Norges Kooperative Landsforening (NKL), gjorde altså noen spenstige valg i Norge etter andre verdenskrig som ga dem posisjonen som drivkraften i moderniseringen av norsk dagligvarehandel.

Betydde det at samvirkelagene i Norge rett og slett var friskere i frasparket en sine britiske kolleger? Ekberg mener det kan være noe av grunnen.

Etter krigen ble mange av de gamle lederne i NKL byttet ut, og frisk blod kom inn. Blant annet blod som tidligere hadde rent i årene på private bedrifter, og derfor hadde et litt annet syn på hvordan et foretak kunne drives enn de gamle ”samvirkelagsgutta” hadde.

Valgte å svelge grossistkameler

De lokale samvirkelagene måtte gjøre noen ofre. For å effektivisere og modernisere samvirkelagene, valgte mange av butikkene å bli med på NKL sine planer om til dels å gå på akkord med grunnprinsippene til samvirkelagene om demokrati og makt til medlemmene.

Nemlig å gi fra seg mye av beslutningsmyndigheten over egen butikk ved å akseptere at innkjøp til alle butikkene skulle gjøres sentralt av NKL, slik at partiene ble store og prisene følgelig lavere.

I begynnelsen ville ikke alle butikkene være med på dette, men etterhvert så flere og flere fordeler ved ordningen, fordi de nå kunne tjene mer, og dermed gi mer overskudd ut til medlemmene sine.

- Dette en avgjørelse mellom innflytelse lokalt eller å tjene mer penger til medlemmene, og da var det mange som valgte det siste, sier forskeren.

Det var ikke mange andre land i verden hvor samvirkelagene samlet seg slik som dette.

Ikke samme vilje blant britene

Så hvorfor grep ikke de britiske samvirkelagene muligheten til å samle seg om strategi og kanskje ha like god framgang som de norske samvirkelagene hadde? 

- I Storbritannia var man rett og slett ikke villige til å samordne seg så målrettet som man gjorde i Norge, derfor gikk systemet nærmest dukken der. Storbritannia var mer urbanisert, noe som krevde større butikker, og de følte nok derfor at det var mer naturlig at de hadde de hadde totalt selvstyre. 

- Det var en helt annet situasjon for et lite samvirkelag i en bygd i Norge, som ofte var isolerte på små, utilgjengelige steder, sier Ekberg til forskning.no.

Konkurransebildet i Storbritannia var også et helt annet enn det norske, i den viktige perioden etter krigen da moderniseringen begynte for alvor.

Her til lands hadde vi fram til 1950 en lov som forbød personer å eie mer enn en butikk, og dermed hadde ingen store matvarekjeder hatt reelle muligheter til å etablere seg før det.

I Storbritannia derimot hadde de store matvarekjedene som Sainsbury’s og Teusco fått fotfeste, og drev utviklingen av moderne utsalg framover med veldig fart.

- Da burde de britiske samvirkelagene sammen reformert organisasjonen, ideologien og butikkene sine, men det klarte de ikke samle seg om, og derfor klarte de ikke henge med på utviklingen, mener Ekberg.

Butikkene kunne i Norge gradvis nyte godt av at de hadde en felles profil, felles innkjøper, felles markedsføring – rett og slett en enhetlig framtoning. Det fikk de i langt mindre grad i Storbritannia. 

I 1968 ble denne felles profilen bokstaveligtalt bokstavelig. Svært mange av de lokale samvirkelagene valgte å vise verden at de var en del av noe større, ved å smykke sine butikker med den velkjente oransje S’en.

På det tidspunktet var de på vei mot en mer samlet innkjøpsordning, de hadde noenlunde samstemt profil, og de ble gjenkjennelige for folk flest som en slags butikkjede.

Men det var ikke før i 1990 at innkjøpsordningen var total, og så sent som i 2000 ble merkevaren samlet under navnet Coop som nå inkluderer rundt 140 samvirkelag i Norge.

De private verken ville eller kunne

I Norge opplevde ikke samvirkelagene noen stor konkurranse fra private dagligvarehandlere før utover på 80- og 90-tallet, da to matglade herrer lanserte sine respektive lavpriskjeder Rema og Rimi.

- Vi liker kanskje å tenke at det var fordi nordmenn var så politisk bevisste og antikapitalistiske i holdningene sine at de for en hver pris støttet opp om samvirkelagene. Det er nok litt overdrevet mener Ekberg.

- Det var nok i større grad en politisk handling å gå på samvirkelaget for femti år siden enn det det er i dag, men den aller viktigste faktoren har alltid vært at det lønte seg – man fikk utbetalt en liten pengesum i året, det må vi ikke undervurdere, sier han til forskning.no

-Men hvorfor kunne ikke de private kjøpmennene gi samvirkelagene konkurranse slik som de britiske, etter at loven fra 1950 var opphevet?

- Dette var ikke så lett. Den nye trenden om å effektivisere butikkene innebar blant annet selvbetjening, større lokaler og flere varer.

- Kjøpmennenes ideal om selvstendighet og mulighet til å velge sine egne varer, sto sterkt, og dessuten hadde mange kjøpmenn ikke råd  til å bygge ut butikkene slik at de passet en slik modernisering. De var rett og slett en del av en gammel kultur, sier Ekberg. 

Kilde:

Ekberg, E. (2008) Consumer co-operatives and the transformation of modern food retailing. A comparative study of the Norwegian and British Consumer Co-operatives 1950-2002. Doktoravhandling, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo