Om antikkens ypperste atleter dopet seg, har lenge vært diskutert. Både alkohol, urteuttrekk og sopper nevnes som mulige dopingpreparater. (Illustrasjon: Erica Guilane-Nachez)
Om antikkens ypperste atleter dopet seg, har lenge vært diskutert. Både alkohol, urteuttrekk og sopper nevnes som mulige dopingpreparater. (Illustrasjon: Erica Guilane-Nachez)

Spør en forsker: Brukte de doping i antikken?

Det finnes dopingskandaler i alle idrettsgrener i dag, men hvor lenge har det vært slik?

I antikken kunne man jukse ved å bestikke motstandere til å tape. (Foto: Colourbox)
I antikken kunne man jukse ved å bestikke motstandere til å tape. (Foto: Colourbox)

Fakta

De første olympiske lekene man kjenner til, ble arrangert i 776 f.Kr.

De ble avholdt hvert fjerde år ved helligdommen Olympia ved Elis i Hellas.

Alle de greske bystatene var representert med en atlet i hver kategori. Det var omkring 40.000 tilskuere, og antakelig like mange bak kulissene, som kokker, tjenestefolk og prostituerte.

En høydehopper, en vektløfter, en sprinter, en turner, en sleggekaster, en syklist, en løper, en judoutøver og en kappgjenger: Under OL i London ble en rekke utøvere sendt hjem på grunn av doping. Det er tydelig at de ulovlige preparatene fremdeles florerer.

Men når ble doping egentlig en del av idrettens verden, vil en leser gjerne vite.

«Jeg har hørt at bruken av doping går svært langt tilbake, kanskje helt tilbake til de olympiske lekene i antikken. Stemmer det, og i så fall: Hva dopet man seg med?» spør videnskab.dk-leser Mikkel Riis.

Vi formidler spørsmålet til Birte Poulsen, som er førsteamanuensis i klassisk arkeologi på Aarhus universitet i Danmark og medforfatter av boken Den Græske Olympiade.

Øgler, testikler og magi

Om antikkens ypperste atleter dopet seg, har lenge vært diskutert. Både alkohol, urteuttrekk og sopper nevnes som mulige dopingpreparater. Mytene er mange: Atletene spiste øglekjøtt tilberedt på en spesiell måte, slukte rå dyretestikler og drakk magiske trylledrikker.

Men i bunn og grunn vet vi ikke særlig mye om det fordi kildene ikke omtaler det, sier Poulsen.

– Vi har ikke belegg for å si at idrettsfolk dopet seg. Men de har absolutt inntatt spesielle ting fordi de trodde det ville få dem til å vinne, sier hun.

Antikkens idrettsfolk hadde ikke mulighet til å etterprøve om ulike stoffer var prestasjonsfremmende. Derfor var det heller ikke noe grunnlag for å kalle noe doping, selv om de muligens har inntatt allverdens ting.

En del av de preparatene vi i dag kaller doping, stammer fra Sør-Amerika eller er produsert kunstig, så de greske atletene hadde ganske enkelt ikke tilgang til den slags.

Fokus på kosten

Det finnes imidlertid enkelte beretninger om atleter som har vunnet etter å ha fulgt et bestemt kosthold.

– Legen Galen, som levde i antikken, skrev om en spartaner som vant et løp etter å ha levd på en diett av fikener, sier Poulsen.

Med årene vokste de olympiske lekene både med tilskuer- og deltakerantall, og det ble skapt bedre forhold for atletene. De fikk for eksempel en egen kokk, slik at de kunne følge en spesiell diett.

Det foregikk juks

Det er altså usikkert om atletene dopet seg. Men man vet imidlertid at det har foregått juks.

Det vitner en rekke statuer – såkalte Zanes – reist til ære for Zevs, om. Soklene står fortsatt, og mange er kjent fra den antikke forfatteren Pausanias, som reiste rundt i Hellas i andre århundre e.Kr.

– Hvis en atlet ble tatt i juks, skulle vedkommende for egne penger reise en statue av Zevs utenfor det hellige området hvor lekene ble avholdt. Den skulle stå og vitne om det vedkommende hadde gjort, sier Poulsen.

Den ultimate skammen

Hvis man vant en konkurranses, fikk man bare en olivenkrans. Men når man vendte hjem til bystaten sin, ble man overlesset med hyllest og heder – og penger. Bystatene var stolte over å ha en olympisk vinner; man reiste statuer av dem og ga dem ofte større pengebeløp.

Hvis man ble tatt i å jukse, ble all heder, ære og formue trukket tilbake. Enkelte ble også forvist.

Man kunne blant annet jukse ved å betale andre atleter for å tape. Eller man stilte opp for en annen bystat enn den man var født i. Det ble betraktet som den verste formen for juks – en betraktning profesjonelle fotballspillere nok ikke deler i dag.

Moderne doping oppsto på 1900-tallet

Det er skjedd mye siden de første olympiske lekene og fram til OL i London. Men noen utøvere forsøker fortsatt å jukse. (Foto: Colourbox)
Det er skjedd mye siden de første olympiske lekene og fram til OL i London. Men noen utøvere forsøker fortsatt å jukse. (Foto: Colourbox)

Ifølge Ask Vest Christiansen, som forsker på doping ved Aarhus universitet, er det to svar på når doping oppsto.

– Man har forsøkt å innta prestasjonsfremmende stoffer siden antikken. Men det var først på 1960-tallet det ble ulovlig, sier han.

Han forklarer at det er vanskelig å snakke om doping som begrep før det. De tidligste beretningene lyder som en farlig lek med døden. For eksempel inntok syklister, svømmere og boksere stoffer som alkohol, stryknin, kokain og heroin.

– Amfetamin ble funnet opp på 1920-tallet, og det ble gjort ulovlig på 1960-tallet, etter bruk fra enkelte syklister, forteller Christiansen.

Siden utviklet man stoffene dianabol – et anabolt steroid – på 1950-tallet, bloddoping på 1970-tallet, veksthormoner i 1985 og EPO i 1987. Sammen med amfetamin utgjør dette de fem store dopingmetodene.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS