Tabloide misjonsfilmer ga klingende mynt

Da Det Norske Misjonsselskap skulle samle inn penger ved hjelp av film på 1950- og 60-tallet, brukte de samme teknikker som dagens hjelpeorganisasjoner gjør i sine innsamlingsaksjoner.

Publisert

På midten av 1900-tallet var det ikke action eller dramatiske historier som var de store trekkplastrene på norske kinoer.

Folk gikk heller mann av huse for å se filmene utgitt av Det Norske Misjonsselskap, filmer av norske misjonærer som hjalp de trengende og spredte det gode budskap i fjerne strøk. Særlig filmene fra Madagaskar, der misjonærene blant annet drev verdens største sykehus for spedalske, ble en stor suksess.

I storhetstiden på 1950- og 60-tallet så hele 150 000 nordmenn filmene hvert år, både i bedehusene, og som en del av kristendoms- og naturfagsundervisningen i skolen.

Selv om filmene kan virke merkelige og utdaterte for dagens seere, lever noe av arven fra dem videre i dag:

– Formidlingsteknikkene i disse filmene lever videre i TV-aksjonen og lignende innsamlingsaksjoner, sier Hallgeir Skretting, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og ansvarlig for digitaliseringen av filmene.

– Det er lettere å gi penger til noen man identifiserer seg med, og det forstod filmskaperne fra Misjonsselskapet.

Vestlige klær skapte giverglede

Misjonsfilmene hadde tre mål: De skulle fortelle om arbeidet norske misjonærer gjorde i andre land, de skulle hjelpe til å samle inn penger til Misjonsselskapet, og de skulle brukes til å rekruttere nye misjonærer.

I så måte var de en kjempesuksess.

– En av filmene viser arbeidet norske misjonærer gjorde på sykehuset for spedalske i Mangarano på Madagaskar. Helt frem til starten av 2000-tallet ble det fortsatt donert penger til det sykehuset fra en menighet i Sandnes, så disse filmene har hatt en veldig sterk påvirkning, sier Skretting.

Selv om det var amatører som lagde filmene, forstod de likevel hvordan de skulle selge inn historiene. Ta filmen ”Koto som ikke fikk gå på skole” som eksempel:

Etter omtrent tre minutter og 20 sekunder klippes det plutselig inn en drømmesekvens i den filmen, der Koto – som til nå har gått kledt i jordfargede og tradisjonelle klær – har fått på seg ei hvit skjorte og gul vest, og sitter som en vestlig elev ved en pult, med Bibelen foran seg på bordet.

Scenen kan virke malplassert i filmen, forteller Skretting, men sannsynligvis resonnerte den godt i kristne hjerter i gamlelandet.

– Det var nok lettere å gi penger til den hvitkledte Koto enn til han andre med brune og skitne klær. Scenen tar bort det som er litt skremmende og komplisert, slik at det blir tydelig at pengene som samles inn går til den snille og sympatiske Koto, sier Skretting.

– Generalsekretæren for Det Norske Misjonsselskapet sa selv for noen år siden at de antagelig måtte bli litt mer tabloide igjen, slik de var den gangen, om folk skal fortsette å donere penger til dem.

Besudlet av filmen

Tabloidiseringen av misjonsarbeidet gikk imidlertid ikke upåaktet hen i misjonsmiljøene. I arkivene har Skretting funnet spor etter sterke uenigheter om hvordan filmene ble laget og presentert.

– Det var en del motstand mot å i det hele tatt lage slike filmer, for film var regnet som en synd, og misjonærer gikk jo verken på kino eller teater, sier Skretting.

Han forteller at en gang han skulle holde foredrag om filmene, var datteren til presten som hadde ansvaret for å lage dem til stede. Hun kunne fortelle om hvordan det fikk med faren.

– Da han etter ti år ønsket å bli prest igjen og søkte stillinger, fikk han dem ikke fordi han var blitt ”for besudlet” av disse filmene – og det på tross at de var enormt suksessfulle og hadde skaffet store inntekter til Misjonsselskapet, sier Skretting.

– Han fikk til slutt en prestestilling, men han døde dessverre like etterpå. Så det kan jo diskuteres hvor lykkelig slutt akkurat den historien fikk.

Dessuten kom det etter hvert reaksjoner på det filmene viste.

– Filmene ble lite diskutert offentlig, men i brev og i lukkede fora kom det frem at mange syntes de kanskje var for ærlige. For eksempel inneholder en av filmene en scene der madagasserne er på fest, og de både danser og drikker alkohol, forteller Skretting.

– Det var synd, og det ble problemer da scenen ble vist på bedehusene. Det var nemlig ikke bare de kristne som møtte opp for å se filmene, hele bygda kom, og da satt det en del mennesker på bakerste rad som lo og moret seg over de innfødtes oppførsel – de kjente seg igjen i den.

Fordommer eller lokale skikker?

”Klimaet er såpass hardt [på Madagaskar, journ.anm.] at det er ikke rådelig for de hvite å gå lange strekninger til fots. For mye sol og for mye strev resulterer gjerne i malariafeber.”

Slik forklarer fortellerstemmen i filmen om Koto scenen der madagassere, akkompagnert av lystig Hammondorgelmusikk, bærer rundt på en hvit misjonær.

Scenen ser ganske sær ut for oss i dag, men i sine studier har Skretting sett at den kanskje ikke er så imperialistisk som den kan virke.

– Vi har studenter fra Madagaskar her på universitetet, og jeg viste filmene for dem. En av studentene, som selv kom fra kyststrøkene på Madagaskar, fortalte at han kunne huske at også bestefaren hans ble båret rundt på, sier forskeren.

– Bestefaren hans var offiser i militæret, så det handlet ikke om hvit og svart, men om kultur og hierarki. Det er interessant, og det forteller noe om det vanskelige ved å vise film fra én kultur i en helt annen kultur. Er vi egentlig i stand til å tolke det vi ser?

Vil digitalisere resten

Misjonsfilmene kan også fortelle uventede historier.

forskning.no har tidligere skrevet om klimaforskere som får verdifulle glimt av datidens klima gjennom beskrivelsene i filmer og reisebrev fra perioden.

Bare et lite mindretall av filmene Misjonsselskapet laget er digitaliserte – resten ligger i arkivene, hvor Skretting frykter at de kan bli ødelagt.

– De filmene som ikke er digitaliserte er ikke tilgjengelige for alle, og da jeg begynte å arbeide med dem var de ikke spesielt godt tatt vare på. De oppbevares ikke optimalt, og de taper seg derfor i kvalitet, sier han.

– Vi risikerer rett og slett at filmene forsvinner, men de er en viktig del av kulturarven, både for oss og for folk på Madagaskar.

Les mer:

H. Skretting (2011) Ville hedninger: Norske misjonsfilmer fra 1936 til 1968. Ekfrase: Nordisk Tidsskrift for Visuell Kultur, vol. 2, nr. 1, side 34-47

Mission archives: YouTube-kanalen til Universitetet i Stavanger der en del av misjonsfilmene ligger tilgjengelige for alle