Da frisørene slo opp dørene igjen etter å ha vært stengt på grunn av korona, stormet folk til salongene.

Mange hadde gledet seg til å få frisket opp looken igjen, og gjennom det siste århundret kan det virke som om hårstiler bare har blitt mer og mer innflytelsesrike i samfunnet.

Men når i menneskets historie begynte vi å gjøre noe ut av håret vårt? Lot man det bare henge ned – uansett om man var mann eller kvinne?

Det har Sara, en av videnskab.dks lesere, spurt om i en e-post.

For å forsøke å svare på spørsmålet har vi ringt forskerne Ulla Mannering og Mikkel Venborg Pedersen fra det danske Nationalmuseet.

Har vi alltid satt opp håret?

Hår er organisk materiale. Like etter at et menneske eller et dyr har mistet et hår, vil det begynne å bli brutt ned. Det betyr at det er få eksempler på godt bevart hår fra antikken.

– Man vet ikke nøyaktig når mennesker begynte å gjøre noe med håret sitt, forteller Ulla Mannering.

Men vi kan få noen ideer ved å se på arkeologiske gjenstander som er forbundet med hår. Det er funnet noen av disse fra de eldste kjente sivilisasjonene i verden, forteller hun:

– Man har for eksempel funnet kammer fra det gamle Egypt som er mer enn 4500 år gamle. Vi kan samtidig se på veggmaleriene her at de var fokusert på hårets utseende og laget allerede parykker.

Funn fra bronsealderen

– Det er først fra bronsealderen at vi i Norden har levninger som er så godt bevart at vi kan se hvordan menneskets hår har sett ut. Før bronsealderen er det ganske tåkete, forteller Mannering.

Det gjelder særlig eikekistegraver som de danske funnene av Skrydstrup-jenta og Egtved-jenta. Mannering forteller at det er eksempler på hvordan håret så ut den gangen, og hvor mye omsorg og omhu mennesker utviste for sin egen kropp.

Egtved-jenta hadde kort hår, mens Skrydstrup-jenta hadde langt hår og en veldig intrikat oppsatt frisyre.

– Arkeologer har blant annet funnet ørerenser, ravkniver, hårnett og kammer fra bronsealderen, og vi kan se at håroppsettinger for kvinner var ganske kompliserte.

Kammene var skåret av horn, bein eller treverk. Tekstiler som ull ble til hårbånd, luer, snorer og hårnett.

– I prinsippet kan man ha brukt flere av disse redskapene tidligere, og spesielt kammen er kjent fra lenge før bronsealderen. Men denne perioden er spesiell fordi mange ulike redskaper er bevart, og det er lett å se hva de har blitt brukt til, sier Mannering.

Selv om man i dag ikke kan forestille seg å gå til frisøren uten å se en saks, hadde man ikke det i bronsealderen.

Det var først i jernalderen man begynte med forløperen til våre dagers sakser, forteller Ulla Mannering.

Jernalderen og myrfunnene

Myrlikene Grauballe-mannen og Tollund-mannen er begge godt bevarte funn fra jernalderen som er med på å gi et inntrykk av hårmoten på den tiden. Begge hadde kort hår, mens kvinnelige myrlik hadde langt hår som var satt opp, noen ganger med snorer.

– Det tyder på at frisyren ikke var noe de gjorde på dagen, men noe du hadde sittende i en lengre periode. Det kan også være at man brukte tid på hår og klær hver dag. Det vet vi ikke. Man hadde ikke speil på denne tiden, så folk hjalp antagelig hverandre med å sette håret, sier Mannering.

– Når vi ser avbildninger av kvinner fra jernalderen, for eksempel på smykker, har de som regel håret satt opp i en knute i nakken. Mens mennene som regel har kort hår eller hår ned til skuldrene. Men kvinnene har nesten alltid lengre hår enn mannen. Men det er vanskelig å si om lengden har hatt en sosial betydning.

Mannering forteller at man har funnet mange lange fletter i de danske myrene som kan dateres til den tidlige delen av jernalderen, og som man i dag ser som en form for offer hvor fletter har blitt skåret av og lagt i myra.

– Det er interessant at håret her har en betydning som et offerfunn. Det viser selvfølgelig at håret i seg selv kan ha en symbolsk verdi, nok til at man kan ofre det til gudene.

Import av hår

Rett sør for jernaldermenneskene i Norden spredte Romerriket seg i alle retninger. Ifølge Ulla Mannering vet man fra skriftlige kilder at romerne var veldig opptatt av hår.

– De var veldig opptatt av at man skulle ha det nyeste håret. Man kan se gjennom ikonografien hvordan hårmoten endret seg, sier hun.

Håret ble både stylet, bundet opp i fletter og snorer og satt på ulike måter. Samtidig vet man også fra skriftlige kilder at romerne laget parykker.

– Hår var en form for handelsvare. Romerne fraktet hår fra Nord-Europa til Romerriket. Det vil si at de kjøpte for eksempel lyst eller rødt hår og laget parykker av dette, forklarer Mannering. Hun mener det er et viktig poeng at håret både har hatt en symbolsk og kommersiell verdi i denne perioden.

De fleste menn hadde i romertiden kortere hår enn kvinner.

Historiske tv-serier påvirker bildet av fortiden

Flere store historiske tv-serier fra de siste årene, som «Vikings», «Rome» og «Spartacus Blood and Sand», gir et bilde av hvordan mennesker har sett ut i disse periodene. Men hvor langt hårmoten man for eksempel ser i Vikings, er fra den arkeologiske virkeligheten, er vanskelig å si, mener Mannering.

– Vi har dessverre ingen godt bevarte myrlik fra vikingtiden som kan si noe direkte om hårmoten, men de skriftlige kildene tyder på at de var ganske glade i håret sitt. De barberte seg, hadde god hygiene og brukte kammer.

I Vikings ser man mange som er helt eller delvis glattbarbert, men det er ikke noe vitenskapelig grunnlag for å si at folk fjernet håret å se mer skremmende ut, sier Mannering.

– Hodet er et sted der man mister varme. Hvis man er i et samfunn der man ikke har det varmt, er det ingen logikk i å barbere av håret.

Protester og parykker

Hvis vi skrur tiden et par hundre år fram, kom parykkmoten for alvor tilbake i europeisk kulturhistorie på midten av 1500-tallet for kvinner i eliten.

– Det gjaldt for eksempel Elisabeth 1. av England, som brukte parykk for å bevare sitt ildrøde hår da hun ble eldre. Det samme gjorde rivalen hennes, Mary Stuart av Skottland. Ellers var ikke parykk så mye for kvinner på den tiden. Det finnes noen tilfeller, men kvinner brukte mest kunstig hår og oppsatt hår. Det gikk av moten for kvinner på 1600-tallet, sier Mikkel Venborg Pedersen.

– For menn begynte «den store parykktiden» på 1600-tallet. Det heter seg at det begynte på 1620-tallet, da Ludvig 13. begynte å bli tynnhåret. Det franske hoffet holdt på å bli et forbilde for alle hoff i Europa, så det spredte seg lynraskt. Også i Danmark, der Frederik 3. gikk med parykk.

Parykken holder seg deretter i motebildet helt fram den franske revolusjon. Det begynte ved hoffene og bredte seg lenger ned i de sosiale lagene.

På 1700-tallet var det bare fattige bønder som ikke hadde det. Ved den franske revolusjon ble parykken bildet på det gamle samfunnet som man ville kvitte seg med.

– Da tiden med parykker stoppet, kom revolusjonshår til i stedet. Det er en frisyre som har holdt seg populær fram til i dag og har opplevd en ny vår. I dag vil man antagelig kalle det morgenhår. Det er en frisyre som skal se rotete ut. Det forbindes med ungdommen. Revolusjonære gikk ikke med parykk, men hadde revolusjonært hår, forklarer Pedersen.

I mer konservative land fortsatte man å gå med parykk, men så forsvant det på 1800-tallet.

– Det er noen få omstendigheter der man holder fast ved det, spesielt i Storbritannia, der dommere fortsatt går med parykk.

– Man kan sammenligne tendensen med det vi i dag ser hos kjendiser som skuespillere, sportsstjerner og musikere. Det er et stilikon som gjør noe, og så sprer det seg raskt ut i samfunnet, mener Pedersen.

– Det er noe elegant ved å gå med parykk. Det er en understreking av det upraktiske. Det er begrenset hvor mye fysisk arbeid du kan utføre med en stor parykk på hodet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.