Religion har alltid hatt kritikere, som her, der en forkjemper for religionsfrihet slåss med prestestanden.(Kilde: The British Museum)
Religionssatire kan ha vært viktigere for verdiene våre enn religion
En avhandling om Europas satirehistorie argumenterer for at det å gjøre narr av kristendommen har gjort mer for å forme moderne samfunnsverdier enn religionen selv.
Åpner man en bok om Europas historie, fyller kristendom og religion en hel del sider.
Men ifølge en ny doktorgradsavhandling har religionssatiren også vært viktig for utviklingen av vårt moderne samfunn.
Analysen indikerer at våre demokratiske verdier har mer til felles med satiren over kristendom enn selve de kristne ideene.
Siden religionssatire har vært mye mer utbredt i Europa enn i andre deler av verden, kan den ha formet kulturen vår mye mer enn vi tror.
Religionssatire bredde seg mest i Europa
Dennis Meyhoff Brink, doktorgradstudent ved Københavns Universitet, har gått gjennom over 100 av de mest innflytelsesrike religionssatiriske verkene fra den tidlige middelalderen fram til 1900-tallet og lett etter rollefigurer, temaer og andre trekk som går igjen.
I tillegg til å vise hvordan figurer som «den krigerske paven» eller motiver som «Manipulasjon av Bibelen» forandrer seg med tiden, avdekker arbeidet hans særlig at:
I et tresnitt av Erhardt Schön fra 1530 bruker Djevelen en munk som sekkepipe.(Kilde: The British Museum)
Produksjonen av religionssatire i Europa har vært jevnt stigende fra middelalderen til 1900-tallet
Europa har hatt langt mer religionssatire enn andre verdensdeler
I den tidlige middelalderen var satiren mest i tekstform, på latin og skrevet av lærde menn, men den gikk gjennom en del endringer med årene.
– Særlig når trykkekunsten utbres, eksploderer det. Ikke bare kan man produsere tekster raskere og billigere, men man kan også trykke bilder slik at man får med alle de som ikke kan lese, forklarer Brink.
Selv om trykkekunsten ikke har blitt begrenset til Europa, har religionssatiren støtt på hindringer andre steder:
I Russland har trykkekunsten blitt underlagt et statsmonopol.
I Nord- og Sør-Amerika var befolkningstettheten lenge veldig lav.
I de muslimske landene var det stor motstand mot trykkekunst blant eliten, og den ble ikke tatt i bruk for alvor før i 1798.
I de østasiatiske landene kom satiren veldig tidlig, men det har vært dyrt å starte som trykker på grunn av alle skrifttegnene.
Europeere blir mer uavhengige av kirken gjennom historien
Ifølge Dennis Meyhoff Brink stemmer utbredelsen av satiren godt overens med endringene i Europas samfunnsverdier:
I løpet av middelalderen etablerer kristendommen seg som den autoriteten som skal lede folk til frelse som om lederne sine var «gjetere» for en «saueflokk» eller «fedre» for en «barneflokk», metaforer som ofte dukker opp i Bibelen.
I kristendommens språk er det en del tegn på dette autoritetsforholdet. Ordet «pastor» betyr for eksempel gjeter, og ord som «pave» eller «abbed» betyr far.
Fra rundt midten av 1400-tallet sprer kirken dessuten, ifølge Brink, en «fryktkultur» med forestillinger om djevler og demoner som kan gjøre folk til trollmenn eller hekser.
Annonse
Men satiren begynner å latterliggjøre fryktkulturen som overtro i den tidlige opplysningstiden ved å gi et annet bilde av autoritetene og befolkningen.
Den fremstiller de kirkelige autoritetene som grådige bedragere, skinnhellige hyklere og mye mer, og samtidig driver den gjøn med de som fortsatt er lydige.
Særlig i opplysningstiden begynner flere å tenke at de kanskje kan tenke selv.
Satiriske verker
Her er et utvalg av den satiren avhandlingen ser på:
Pengeevangeliet: Et «evangelium» i en satirisk diktsamling (Carmina Burana) som fordreier klassiske bibelsitater.
Decretum Gratiani: En lovsamling og avhandling med bilder som blant annet viser prester som mottar bestikkelse.
The Summoner's Tale: En historie i verket Canterbury Tales der en tiggermunk forsikrer folk om at han kan redde folk fra skjærsilden for penger.
Simplicissimus: En roman fra 1600-tallet der en enkel helt gjennomskuer at djevler og demoner bare er folk ikledd masker.
Tartuffe: Moliéres komedie fra 1664 der en tilsynelatende religiøs mann prøver å overta sin verts eiendom og hustru.
– Den utviklingen mener jeg satiren har bidratt til. Den underminerer frykten og mobilisere motet til å gå ut av rollene som sau og barn, forklarer Brink.
Og i dag er det de færreste som har underdanighet eller lydighet overfor autoriteter som primære verdier eller synes sensur og enevelde er naturlig.
«Nabo, hva mener du om djevelen?» «Han er vår venn, for uten ham ville det ikke vært behov for prester», sier to pastorer i denne serien(Foto: The British Museum)
Satirens effekt har kanskje blitt undervurdert
Religionssatiren har ikke blitt tilskrevet en stor rolle i historien, og Brink tok for seg emnet fordi det ikke er forsket så mye på det før.
Vanligvis har religion fått en stor del av æren for å ha formet vår historie og kultur.
Avhandlingen argumenterer særlig mot en teori av den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin som er veldig utbredt i oppfatningen av religionssatire.
Bakhtin analyserte middelalderens karneval og mente at all den ukristelige oppførselen som fyll, vulgær satire og lignende under festene nettopp styrket religionen ved å være en slags sikkerhetsventil for folkets misnøye.
– Men det virker ikke plausibelt, særlig ikke når religionen ble mest svekket der satiren var mest utbredt, Europa, skriver Brink i avhandlingen.
Hvis folk virkelig har luftet frustrasjonene sine gjennom slike tradisjoner, er det mer sannsynlig at det gradvis har endret kulturen.
Annonse
Her slåss pastorer med sin «flokk» om en sekk brød og fisk.(Foto: British Museum)
Satire er vanskelig å definere
Avhandlingen ser på satiren som en framstillingsform mer enn en sjanger, og det er en god idé, ifølge Ida Klitgård, førsteamanuensis i kommunikasjon ved Roskilde Universitet i Danmark.
– Å se på den som sjanger begrenser den til enkelte verker, men å se det som en uttrykksform gjør det mer fleksibelt, mener hun.
Imidlertid mener hun avhandlingen kunne gått mer i dybden med teorien, særlig når det gjelder definisjonen av satire.
Men det kan være en vanskelig oppgave siden satireforskere ikke er enige om definisjonen.
– Det eneste de er enige om, er visst at det ikke kan defineres, mener Dennis Meyhoff Brink.
I analysen sin definerer han satiren ut fra to trekk:
Den er basert på virkeligeheten, altså at den forsøker å avsløre skjule maktmekanismer, interesser, privilegier eller annet.
Den er også basert på fiksjon, siden den overdriver, degraderer og så videre, noe som ikke gjelder vanlig, «seriøs» kritikk.
Ida Klitgård kunne også ha ønsket seg mer av analysen av hvordan de enkelte verkene er bygget opp i språk og stil når satiren betraktes som framstillingsform.
Dennis Meyhoff Brink har snarere villet danne seg et bredt overblikk over satirens historie. Derfor mener han det var bedre å gjennomgå generelle trekk fra mange verk.
– Jeg kobler en bred lesning med et fokus på framherskende temaer, karakterer og så videre fordi det nettopp er de som har satt seg fast i vår kulturelle erindring, forklarer han. – Og det er den utvikling av denne erindringen som har interesse for studien.
