Gutteboka - bedre enn sitt rykte?

Guttebøkene fra mellomkrigstida ble regnet for å være så verdiløs lesning at de ble stengt ute fra litteraturhistorien i mange tiår. Men fortjente de egentlig det?

Publisert

Inntil ganske nylig omtalte litteraturhistorien mellomkrigstida som en nedgangsperiode for barnelitteraturen. Bokhandlere og biblioteker ble etter sigende oversvømt med virkelighetsflukt av simpleste sort. Speidergutter fant dinosaurer, flygere kastet seg ut i halsbrekkende vågestykker og romingeniører reiste til oppdiktede planeter.

Til mange litteraturkritikeres store fortvilelse slengte Tarzan seg billedlig sett fra tre til halv fire - og muligens enda litt lenger - i de fleste gutters hverdag. Men hvor fordervende var egentlig de beryktede guttebøkene?

- Neppe særlig skadelige, og ikke mer ujevne enn annen litteratur, mener Rolf Romøren fra Høgskolen i Agder.

Han har kikket både bøkene og den største utgiveren nærmere etter i sømmene.

Gode forbilder

- Det er uventet mye moral og idealisme både hos bokheltene og hos Windju Simonsen, den ledende forleggeren i perioden, forteller Romøren.

Han presenterer noen av funnene sine i forbindelse med Norsk Barnebokinstitutts 25-årsdag.

- Innholdsmessig har mange av romanene en ganske enkel og tradisjonell form. Hovedpersonen får ofte en utfordring som han må takle. Det handler om å settes på prøve, og å vokse på det.

I tillegg dreier historiene seg gjerne om speidere, ingeniører eller oppdagere, altså relativt anstendige forbilder for unge gutter både når det gjelder moral, utdanning og innsats for hjem og fedreland. Og selv om historiene kan utspille seg i framtida eller i rommet, minner utfordringene ofte om problemer man kan møte i virkeligheten.

Windju Simonsen, som gav ut mye av guttelitteraturen, passer heller ikke inn i bildet av en kynisk pengemaskin som håver inn gryn fra storsalg av kommersielle røverromaner.

Romøren snublet over deler av forlagets arkiver for noen år siden, og forteller at de gamle papirene vitner om en samvittighetsfull og idealistisk forlegger som tok sine unge lesere på alvor.

- Windju Simonsens bokhandlerforlag kom med over 150 utgivelser og omsatte bortimot én million barnebøker, sier Romøren. Men de store forlagene stjal etter hvert konseptet, og i dag er den gamle guttebokspesialisten så godt som glemt.

Guttas eget forlag

"Framtidas Oslo på omslaget til Kondorens Hevn av Petter Jerndorff-Jessen fra 1935. Mellom permene må ingeniør Rolf Wilde klare brasene i en futuristisk 1970-tallsverden. Legg merke til Nasjonalteateret, universitetet og Karl Johans gate i bakgrunnen. Windju Simonsen forlag."
"Framtidas Oslo på omslaget til Kondorens Hevn av Petter Jerndorff-Jessen fra 1935. Mellom permene må ingeniør Rolf Wilde klare brasene i en futuristisk 1970-tallsverden. Legg merke til Nasjonalteateret, universitetet og Karl Johans gate i bakgrunnen. Windju Simonsen forlag."

- I løpet av årene mellom 1927 og 1940 gav Windju Simonsen ut en serie på 107 guttebøker, pent innbundet og med flotte forsideillustrasjoner, forteller Romøren. Den økonomiske motoren i forlaget var nok Tarzan-bøkene, men samtidig gav de også ut prektige kostskoleromaner.

Forlaget satset heller ikke bare på lønnsomme oversettelser av utenlandske kassasuksesser. I stedet bygde det opp en stall av norske forfattere som stod for nesten halvparten av utgivelsene.

Noen av dem var etablerte og kjente skribenter, men forleggeren tok også imot manuskripter fra nye talenter. Alle forslag som kom inn ble vurdert, og innsenderen fikk som oftest tilbakemelding innen noen få dager.

- Forlaget ble nærmest et skriveverksted for unge håpefulle, forteller Romøren.

- Det ble arrangert skrivekonkurranser der vinnerne fikk manuset sitt på trykk, enten i bøker eller i julehefter. Kulturen rundt guttebøkene og kontakten mellom forlaget og leserne ser ut til å ha vært ganske unik.

Kanskje nettopp denne kulturen kan ha vært årsaken til at mellomkrigstidas gutter var skikkelige lesehester?

Skapte bokormer?

På 1930-tallet leste gutter faktisk mye mer enn jentene. Dette kunne nok henge sammen med at mer av jentenes tid gikk med til huslige plikter, men det finnes nok også andre forklaringer.

- Jeg tror guttene hadde nese for bøker. Og de leste for framtida. De så nok karrierer og muligheter i historiene om ingeniører, reportere, flygere og oppdagere, en veritabel feiring av moderniteten. Leselysten kom selvsagt også fra spenningen i historiene, sier Romøren.

Han tror guttenes dårlige plassering på dagens lesestatistikker kan ha sammenheng med at det ikke lenger finnes så mye litteratur som er rettet mot dette segmentet.

- Gutter - den gang som nå - har nese for de mediene som virker mest framtidsrettet, i dag mest de digitale.

Inn i varmen

Windju Simonsens bokserier er i hvert fall for lengst både nedlagt og glemt. Før krigen begynte Gyldendal å gi ut sine Gode Guttebøker, og konkurrerte snart ut bokhandlerforlaget med utenlandske oversettelser til dumpingpris. Samtidig gikk en viktig del av lesekulturen fra mellomkrigstida i glemmeboka.

- De andre forleggerne lyktes i å stemple Windju Simonsens bøker som annenrangs og trivielle, sier Romøren.

- Og selv om mange bibliotekarer så verdien av gutteromanene, var ikke bøkene særlig vel ansett blant litteraturhistorikerne. I Sonja Hagemans Barnelitteratur i Norge 1914 - 1970 er forlaget rett og slett ikke nevnt.

Men akkurat dette er heldigvis rettet opp. I Norsk Barnelitteraturhistorie fra 1997 er både Windju Simonsen og guttebøkene endelig med. Der står det til og med, svart på hvitt, at 1930-årene på mange måter var et rikt og nyskapende tiår for norsk barnelitteratur.

- Tilgangen på bøker for barn ble bedre, det offentlige satset på bibliotekene til tross for nedgangstidene, og fritidslesningen tok helt av, avslutter Romøren. Bøker ble den selvfølgelige julegaven til gutter - en gave med en aura av lys framtid.