«Fogden sa så til meg: «Fogdens kjentmann skal nå få en dram.» Da rakte fogdens datter meg vinglasset, og da jeg hadde tømt glasset og gitt det tilbake til henne, så satte hun flaska og glasset på bordet, og snudde seg mot meg igjen på gulvet og så på meg og smilte litt.

Da sa fogden til meg: «Nå skal fogdens kjentmann ta å danse med jenta, så han kan være ved godt mot i morgen når han skal kjøre!»

På ferden over Finnmarksvidda en kveld på 1800-tallet skjenket skatteinnkreveren brennevin, insisterte på dans selv om ingen hadde lyst og dengte attpåtil skysskaren dagen derpå da et reinsdyr som skulle dra pulken, var forsvunnet.

Nedlatende oppførsel fra øvrigheten overfor samer er det mange eksempler på i beretningene til Anders Pedersen Bær.

Etter dagens arbeidsøkt som straffange på Akershus festning i Oslo skrev reindriftssamen om alt fra oppvekst og hverdagsliv til møter med myndighetene.

Bær var dømt for å ha deltatt i Kautokeino-opprøret 8. november 1852.

Nå er tekstene som han og medfange Lars Jacobsen Hætta etterlot seg samlet i en ny bok.

– Et utrolig tidsvindu

Fortellingene deres gir et sjeldent innblikk i samiske samfunn på 1800-tallet.

– Det er et helt utrolig tidsvindu som åpner seg, sier Ivar Bjørklund, professor ved UiT Norges arktiske universitet.

Historiene har blitt utgitt før, men i liten grad vært kjent for et større publikum, ifølge Bjørklund.

Sammen med kolleger fra Samisk høgskole i Kautokeino presenterer han manuskriptene både på nordsamisk og i en ny, norsk oversettelse. De tre forskerne tolker tekstene i hvert sitt kapittel.

Provosert av myndighetene

Nordmenn og samer som ikke snakket samme språk var som to slags bølinger som aldri kunne bli til én flokk, slik Bær beskriver det. De forsto hverandre verken språklig eller kulturelt.

Samenes syn på livet – det moralske universet, som Bjørklund kaller det, provoserte ofte norske myndigheter.

Og øvrigheten provoserte i høyeste grad samene.

Under Kautokeino-opprøret gikk en rekke samer til angrep på myndigheter og innbyggere i Kautokeino. Lensmannen og en handelsmann ble drept. Presten ble pisket og flere ble mishandlet.

– Man kan skjønne hvorfor de handlet som de gjorde. De opplevde en så til de grader dobbeltmoral fra prester og embetsmenn, og det var en nedsettende holdning til alt samisk, sier Bjørklund.

Andre mener opprørerne var religiøse fanatikere. Det er delte meninger om hvor berettiget opprøret var, som NRK oppsummerer i en artikkel fra 2013.

Med full prest i pulken

I likhet med mange andre på den tida ble Hætta og Bær del av den kristne, læstadianske vekkelsesbevegelsen.

Alkohol ble utpekt som en stor synd, i et samfunn som var hardt rammet av alkoholmisbruk.

Selv kirkens menn var langt fra fromme.

Bær forteller om en gang han skysset en prest til Alta.

«Presten ble så full at han med nød og neppe klarte å holde seg i pulken. Da vi begynte å nærme oss Biggejávri, ropte han flere ganger at jeg skulle stoppe og komme og hjelpe han, for han hadde veltet ut med den ene albuen fra pulken, slik at han holdt seg i kanten av pulken med den ene handa, og støttet seg med den andre handa og albuen, og ble slept av gårde med den albuen under seg.»

Slått på skolen

Anders Bær syntes at han lærte mye gjennom vekkelsen.

Kontrasten var stor til den tidligere konfirmasjonsundervisningen.

Prest Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth var tilhenger av at samene skulle få kristendommen formidlet på sitt eget språk, men viste samtidig liten forståelse for at mange var analfabeter.

«Jeg strevde med å stave, men fikk det ikke til å bli noen hele ord, for jeg kunne jo ikke stave. Da tok presten nytestamentet fra meg og slo til meg under øret, og gikk fra barn til barn og slo til dem under øret», skriver Bær og konstaterer:

«Den lille kjærligheten vi hadde hatt til presten Stockfleth, kjølnet sterkt».

Da opprøret ulmet mange år seinere, var ikke den voldelige Stockfleth rett mann til å roe gemyttene.

Religiøs konflikt

Det var både religiøse, sosiale, økonomiske og personlige årsaker til Kautokeino-opprøret, ifølge Store norske leksikon.

Konflikter hadde bygget seg opp over tid.

Den norske kirken likte ikke vekkelsesbevegelsen, og straffet tilhengere for å forstyrre gudstjenester. «De vakte» mente på sin side at prestene var «sjelemordere».

Det hjalp ikke på tilliten til myndighetene at selve levebrødet, reindriften, ble rammet gjennom konfiskering av dyr for å betale gjeld og stans i nomadenes ruter.

Hver vinter drev samer reinene til Finland for å beite. Høsten før opprøret valgte den russiske tsaren å stenge grensa så de ikke kom over.

Nevner ikke opprøret

Også samer som ikke var omvendt, ble rammet av de vaktes vrede. Det var samer som stanset opprøret.

I rettsforhørene etter opprøret la ikke deltakerne fingrene imellom. Kirken og staten ble beskrevet som «djevelens verk», ifølge forhørsprotokollene.

Men fra fengselet nevner ikke Anders Bær og hans medsammensvorne Lars Hætta opprøret med et ord. Bærs tekst stopper fire år før.

Han kom muligens ikke lenger før han ble løslatt i 1863. Eller kanskje la han bånd på seg.

Ble trolig sensurert

Bjørklund regner med at teksten ble lest og kanskje sensurert av Jens Andreas Friis, en språkforsker som lærte de to samene å skrive i fengsel og bevarte beretningene deres.

– Jeg tror det var fordi Friis jobbet med en søknad om benådning for de to. Jeg tenker at det ikke ville styrket søknaden om Bær skrev om opprøret slik han opplevde det, sier forskeren.

Selv om Bær gjør seg sine tanker om behandlingen han blir utsatt for, er teksten lite politisk.

Men Bjørklund ser spirene til et opprør i beskrivelsene av de mange ublide møtene med myndighetspersoner.

– Her ligger mye mellom linjene, sier han.

Intellektuell straffange

Mens Bær skildrer livet sitt, skriver Lars Hætta mest om religion og moral.

Om samiske «ropere» som sto og skrek om dommedag, og om troen til samene før kristendommen.

– Hætta var tydeligvis den intellektuelle av de to, sier Bjørklund.

Hætta var bare 18 år gammel under opprøret. Det er uklart når og hvor han skrev hva, men helt sikkert er det at han fortsatte etter de 15 årene i fengsel. Han beskriver hendelser som skjedde lenge etterpå.

Samen oversatte Det gamle testamente til samisk og hjalp forskeren Friis med kunnskap om samisk kultur.

Syndige samer

Hans betraktninger om åndelighet i Kautokeino er noe av det mest interessante, synes Bjørklund.

De omvendte var ikke bare forarget over embetsmennene. De ville også rydde opp i egne rekker.

Hætta oppsummerer de vanligste syndene blant sambygdingene:

«For å si det kort: drikkfeldighet, tyveri, utukt, råprat, skamløst snakk, kiv, stridighet, bannskap, verdenskjærlighet eller lyst og begjær etter penger og gods, og gjerrighet som gjør at man klager og sutrer over at det går med for mye mat og kjøtt.»

Familiekonflikter

Slekt var viktig blant samene. Bær forteller levende om familieforhold, kjønnsroller – og konfliktene med faren.

Far og sønn var velstående, med til sammen 600 rein. Faren godtok ikke at sønnen giftet seg med fattige Inger Jacobsdatter Hætta, og at familien attpåtil måtte fø på den yngre broren hennes. Rasende går han flere ganger løs på broren i fylla.

Bær fikk etter hvert nok og ville skille ut reinene sine fra familiens flokk for å etablere seg på egen hånd. Men faren nektet. Til slutt river sønnen seg løs, men faren beholder noen av reinene hans.

Anders Bær kjenner seg likevel trist da faren ligger for døden.

«Da jeg var gått omtrent et halvt hundeglam av gårde fra min fars lávvu, tok vemodet til å røre mitt hjerte da jeg tenkte på min far, at nå har jeg snakket med han for siste gang. Jeg gikk og gråt.»

– Det er rene filmmanuset, utbryter Bjørklund.

Filmen om selve Kautokeino-opprøret kom i 2008. Regissør Nils Gaup kjente til at de to fangene skrev, ifølge ABC Nyheter.

Utviklet nordsamisk skriftspråk

Tekstene til Bær og Hætta var også et språklig eksperiment.

De er de tidligste kildene på nordsamisk skrevet av samer som forskerne kjenner til.

Friis var opptatt av å lage et samisk skriftspråk. Han fikk hjelp av de to fangene til å fullføre den aller første rettskrivingsnormen.

– Det er et imponerende forskningsprosjekt som har skjedd på cella. De laget et skriftspråk mens de satt der som straffanger, sier Bjørklund.

Referanse:

Nils Oskal, Johanna Johansen Ijäs og Ivar Bjørklund (red.): Lars Hætta og Anders Bær. Erindringer – samiske beretninger om Kautokeino-opprørets bakgrunn, etikk og moral. Orkana Akademisk forlag, 2019.

Les også

Forskeren som ville forstå samene

Les også denne artikkelen fra NTNU

Derfor er Sameblod en viktig film