De kostet omtrent det samme som ei ku – et av flere områder der kamgarnsdraktene har litt felles med dagens bunader. (Foto: Anno museum)
De kostet omtrent det samme som ei ku – et av flere områder der kamgarnsdraktene har litt felles med dagens bunader. (Foto: Anno museum)

Da silke var forbudt, brukte bøndene kamgarn

Kongen nektet folk flest å kle seg i silke. Dermed kom engelsk kamgarn på moten i Norge.

– Silke var forbeholdt det øverste samfunnslaget, og å håndheve forbudet mot at andre brukte det, var forholdsvis enkelt. Da var det langt verre med tekstiler av kamgarn, som har en glans som kan minne om slike, men som kommer fra sauen. Det ble derfor norske bønders festplagg, forklarer Bjørn Sverre Hol Haugen.

Førstekonservatoren ved Anno museum i Hedmark har forsket på drakthistorie og nylig forsvart doktoravhandlingen «Virkningsfulle tekstiler –  i østnorske bønders draktpraksiser på 1700-tallet» ved Universitetet i Oslo.

Kjemmet ull

Og for å ta det aller viktigste aller først, så er kamgarn altså garn produsert av lange og fine ullfibre som er kjemmet.  Det var denne delen av ulla, de lengste og beste fibrene, som de engelske vevprodusentene brukte. Sammen med avansert vevteknologi med glansing sikret den kvaliteten på tekstilene som ble så etterspurt blant norske bønder på 1700-tallet.

– Det finnes eksempler på engelsk kamgarntekstil i norsk draktpraksis fra litt tidligere, men det var framfor alt i annen halvdel av 1700-tallet at Norge importerte mye engelsk kamgarn, forteller Hol Haugen.

Presset av bomull

Nå var det kanskje ikke mangel på sau og ull i Norge på den tida. Likevel så importe man altså garn og tekstiler fra England til finklær?

Bjørn Sverre Hol Haugen har tatt doktorgrad på kamgarn. (Foto: Anno museum)
Bjørn Sverre Hol Haugen har tatt doktorgrad på kamgarn. (Foto: Anno museum)

– Det er mange grunner til at eksporten av engelske kamgarnstekstiler til Norge økte kraftig på 1700-tallet. Blant annet kan veksten forklares ved at kamgarnsmarkedet i England fikk en kraftig knekk da importen av bomull tok til, forklarer Haugen.

– Konkurransen fra bomullen førte til at engelske kamgarnsprodusenter måtte finne nye markeder for sitt produkt. Samtidig var det gode tider for norske bønder, med en kraftig økning i eksport av trevarer. Dermed ble varebyttet mellom England og Norge større. Blant det vi importerte mer av, var engelske kamgarnstekstiler.

Feil saueraser, hemmelig metode

At norske bønder, til tross for landets alle sauer, ikke produserte egen kamgarn, skyldes både at sauebestanden var av en annen type og ikke minst at de engelske produsentene voktet nøye på produksjonsmetoden.

– Norge hadde ikke ulltypen som i kvalitet kunne måle seg med den engelske, samtidig som den engelske vevteknologien var avansert og glansemetodene hemmelige, kommenterer Bjørn Sverre Hol Haugen. Han tilføyer at de engelske produsetene klarte å holde glansemetodene så hemmelig at det er kunnskap som i dag er gått tapt.
– Trolig skjedde dette med overgangen til industriell produksjon. Da ble den gamle vevteknologien for kamgarn utkonkurrert og forsvant etterhvert fra markedet.

Rike bønder

I Norge ble draktene brukt som festplagg, framfor alt blant rike bønder.

– Velstående bønder ville i stil gjerne legge seg tett opptil borgerne. Men de hadde altså ikke lov til å bruke silke, slik som overklassen, og da ble løsningen det engelske kamgarnet. Det så nesten like eksklusivt ut som silke, men var av ull. Dermed kunne myndighetene heller ikke nekte bøndene å importere det, konstaterer Haugen.

Plaggene han har kunnet studere, er funnet hos rike 1700-tallsbønder. Han forteller likevel at plaggene også ble brukt blant mer alminnelige og fattige bønder.

Kostet det samme som ei ku

– Det var et dyrt plagg, og en kvinnedrakt antas å ha kostet det samme som ei ku. Men å eie en slik drakt ga så mye status at mange prioriterte å skaffe seg en, selv om det gjorde et stort innhugg i økonomien.

– Er det riktig å si at datidas engelske kamgarnsdrakter tilsvarte dagens bunader?

– Det er i hvert fall mulig å trekke noen linjer, selv om dagens bunader mer har utgangspunkt i tradisjoner fra tidlig 1900-tall enn fra 1700-tall. I motsetning til dagens bunader, er det også vanskelig å se noen klare regionale forskjeller i 1700-tallsdraktene, svarer Haugen, som i sin doktoravhandling har holdt seg til de østlige delene av Norge.

– Tyngdepunktet i mine studier har vært Hedmark, men det omfatter også Akershus, Østfold, Gudbrandsdalen og Vestoppland. Du finner også engelske kamgarnstekstiler i store deler av det øvrige Norge, ikke minst langs kysten, så den geografiske avgrensningen er kun gjort av praktiske grunner.

Powered by Labrador CMS