Brukte ikke gass i Irak

Britene brukte ikke kjemiske våpen mot opprørere da de styrte Irak på 1920-tallet. Påstanden om at Saddam Hussein fulgte i britenes spor svekkes av ny forskning.

Publisert
Indiske tropper rykker inn i Bagdad 1917. Tre provinser som hadde vært en del av det ottomanske riket ble slått sammen til mandatområdet Mesopotamia under britisk styre. Offisielt britisk bilde gjengitt i ulike publikasjoner. Illustrasjon: Wikimedia Commons.
Indiske tropper rykker inn i Bagdad 1917. Tre provinser som hadde vært en del av det ottomanske riket ble slått sammen til mandatområdet Mesopotamia under britisk styre. Offisielt britisk bilde gjengitt i ulike publikasjoner. Illustrasjon: Wikimedia Commons.

Giftgass i krig

- Brukt i Europa under første verdenskrig. Første effektive angrep var ved Ypres 1915.

- Sterk internasjonale fordømmelse mot Italias bruk av giftgass under angrepet på Etiopia i 1935-1936.

- Saddam Hussein brukte giftgass under krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet og mot egne kurdiske innbyggere.

I 2003 ble Irak invadert av en USA-ledet koalisjon med Storbritannia som deltager. Påståtte masseødeleggelsesvåpen i Irak var en viktig begrunnelse for invasjonen.

Regimet i Irak kunne ta i bruk kjemiske våpen på kort varsel, ble det blant annet hevdet.

At Saddam Hussein på 1980-tallet ivrig hadde brukte giftgass mot egen befolkning styrket argumentet.

Kritikere av invasjonen pekte på britenes egen forhistorie i Midt-Østen. Forskere, journalister og kommentatorer gjenga påstander om at britene brukte giftgass mot opprørere da de på 1920-tallet styrte området.

Motstanderne av invasjonen mente dermed å kunne hevde at britene gikk til krig for å hindre bruk av våpen de selv hadde introdusert til regionen.

Saddam Hussein brukte gass i krigen mot Iran og mot egne innbyggere. (Foto: Wikimedia Commons)
Saddam Hussein brukte gass i krigen mot Iran og mot egne innbyggere. (Foto: Wikimedia Commons)

Plukker fra hverandre


I en artikkel i siste utgave av tidsskriftet The Journal of Modern History plukker den irskfødte professoren Ray Douglas fra hverandre påstandene om at det ble brukt giftgass i området som i dag utgjør Irak på 1920-tallet.

Det var de sprikende påstandene som gjorde Douglas interessert – noen oppga at våpnene hadde blitt brukt mot shiamuslimer, andre mot sunnier eller kurdere. Det var uklart om det var snakk om luftbombing eller artilleri og når gassen var brukt.

- Da jeg begynte å se på dette, aksepterte jeg som de fleste andre forskere at noe slikt hadde skjedd. Jeg var i London og tenkte at jeg skulle undersøke dette i arkivene, sier Douglas til forskning.no.

Douglas, som er professor ved Colgate University i staten New York i USA, fant ikke fnugg av bevis for at stridsgass ble brukt av britene i Irak, i en rekke dokumenter som kaster lys over hva som egentlig skjedde.

Blant forskerne som har brukt påstått britisk bruk av giftgass i Irak, er den norske fredsforskeren Johan Galtung. Galtung, som har referert til dette som en historisk sannhet i en faglig artikkel, samt i intervjuer og kronikker i norske aviser, har ikke vært tilgjengelig for kommentar til forskning.no.

Galtung er ikke alene. Myten har satt seg så godt fast at til og med turistbøker har slått fast at det var britene som hadde den tvilsomme æren av å ha introdusert masseødeleggelsesvåpen i Irak, skriver Douglas i sin artikkel.

Winston Churchill som finansminister i 1927. (Foto: Wikimedia Commons)
Winston Churchill som finansminister i 1927. (Foto: Wikimedia Commons)

Forelsket i gass


Samtidig slår han fast at det ikke var viljen det sto på – i hvert fall ikke hos daværende krigsminister Winston Churchill som ivret for å prøve ut kjemiske våpen.

En kombinasjon av mangel på tilgjengelige våpen og manglende tilslutning fra regjeringskollegaer førte imidlertid til at våpnene ikke ble brukt.

Utgangspunktet for mange har vært et dokument fra 1919 der Churchills skrev at ”Jeg forstår ikke denne pysete holdning til bruken av gass”, og erklærte seg som sterk tilhenger av bruk av giftige gasser mot ”usiviliserte stammer”.

Churchill, som seinere skulle ledet den britiske krigsinnsatsen under annen verdenskrig, så kjemiske våpen som en del av det teknologiske framskrittet.

- Det er ingen tvil om Churchill nærmest var forelsket i kjemisk krigføring. Han var veldig imponert over kjemiske våpen og trodde at disse var mer effektive og humane enn andre våpen. Han var en entusiast og kunne ikke forstå hvorfor folk ble så skremt av disse våpnene, sier Douglas.

Etter den første verdenskrig var imidlertid sennepsgass og klorgass for mange blitt selve symbolet på den moderne krigføringens redsler. Stridsgass ble fordømt som barbarisk og senere forbudt i internasjonale konvensjoner.

Ga godkjenning

Britene ble tildelt styringen i det området som i dag utgjør Irak etter første verdenskrig, som et såkalt mandatområde fra Folkeforbundet. Folkeforbundet var en forløper for FN.

I 1920 brøt det ut et opprør mot britisk styre over hele mandatområdet, og Churchill ga godkjenning til bruk av giftgass mot opprørerne.

Problemet var at de britiske styrkene i mandatområdet ikke hadde slike våpen tilgjengelig, i motsetning til styrkene i for eksempel mandatområdet Palestina. De nærmeste våpnene var lagret i Egypt, og Douglas viser at disse ikke kan ha rukket fram før opprøret var over.

- Godkjenningen kom for sent, og da den var gitt, var det ikke lenger noen anledning til å bruke våpnene, slår han fast.

Giftgass ble tatt i bruk i økende grad under kampene i Europa under første verdenskrig. Bildet viser britiske soldater med gassmasker ved Somme. (Foto: Wikimedia Commons)
Giftgass ble tatt i bruk i økende grad under kampene i Europa under første verdenskrig. Bildet viser britiske soldater med gassmasker ved Somme. (Foto: Wikimedia Commons)


Ble forbudt

I kjølvannet av første verdenskrig ble det eksperimentert med ulike former for giftgass til bruk av flyvåpenet. Samtidig ble bruk av giftgass stadig mer kontroversielt på grunn av forhandlinger om en internasjonal konvensjon mot disse våpnene.

- Bruken av kjemiske våpen akselererte under første verdenskrig. Alle forventet at det ville bli brukt mye mer i framtiden, noe som var en spore for å forby slike våpen, sier Douglas.

Våpentypen som i 1920 var aktuell i Irak var en form for gass som ligner på moderne tåregass, som i utgangspunktet ikke var dødelig.

De internasjonale avtalene skilte imidlertid ikke klart mellom ulike typer gass, og også tåregass brukt av militære ble av mange oppfattet som i strid med britenes internasjonale forpliktelser.

Ved årsskiftet 1921-1922 var det utviklet nye kjemiske våpen, og Churchill ga en ny godkjenning for bruk i mandatområdet.

Douglas argumenter for at Churchill her strakk sine fullmakter i forhold til resten av regjeringen svært langt, og han måtte da også bare få dager senere trekke godkjennelsen tilbake da en internasjonal avtale kom på plass. En resolusjon fra Washington Disarmament Council forbød bruk av stridsgass i krig.

Etter dette var bruk av gass ikke lenger aktuelt, og Douglas konkluderer med at våpnene aldri ble brukt mens britene sto i Irak. Han gir flere grunner for at det ville være svært vanskelig å skjule sporene.

Professoren mener at det er en pinlig at mange forskere har sovet i timen og ikke har etterprøvd påstander som kunne avsannes ved en studie i arkivene.

Kunne fått konsekvenser

Douglas mener at det kunne fått konsekvenser for Churchills videre politiske karriere om våpnene hadde blitt brukt, og viser til den voldsomme internasjonale fordømmelse mot Italias bruk av giftgass under angrepet på Etiopia i 1935-1936.

Historikeren feller ikke noen endelig dom over britenes militære maktbruk i de tre ottomanske provinsene som ble Irak.

Blant annet peker han på brutal bruk av konvensjonelle våpen i form av bombing fra lufta og bruk av maskingevær mot opprørere eller landsbyer som rett og slett ikke hadde betalt skatt.

Referanse:
R. M. Douglas: “Did Britain Use Chemical Weapons in Mandatory Iraq?”, The Journal of Modern History, nr. 81, december 2009. Tilgjengelig på internett her.