Gudrun Fredriksen (til venstre) var født i 1907 og ble arrestert sammen med sin far. Begge ble skutt. Nå forteller datteren hennes, som også heter Gudrun, en forsker om hvordan hun opplevde grusomhetene mot nordmennene under Stalins terrorregime.
Gudrun Fredriksen (til venstre) var født i 1907 og ble arrestert sammen med sin far. Begge ble skutt. Nå forteller datteren hennes, som også heter Gudrun, en forsker om hvordan hun opplevde grusomhetene mot nordmennene under Stalins terrorregime.

Den glemte utryddelsen av nordmenn i Sovjetunionen

En forsker har vært på Kola-halvøya i Russland og samlet beretninger om nordmennene som bodde der. Minst 27 av dem ble henrettet eller døde i fangeleire. Flere andre døde av sult.

Publisert

Etnisk rensing ble brukt mot millioner av mennesker av Stalin og kommunistlederne i Sovjetunionen på 1930- og 1940-tallet.

Mindre kjent er at en norsk minoritet på noen hundre mennesker, nesten alle ble tvangsforflyttet til andre deler av Sovjetunionen.

Antakelig ble en av åtte nordmenn drept. Eller døde i GULAG-fangeleirene.

Da Mor ble hentet

«Mor hadde melket kua vår. Lillebroren min sov fortsatt, mens Far kledde på meg. Da Mor begynte å ordne sengen min, vendte hun seg mot Far og sa til ham: «To politimenn er på vei opp mot huset vårt!» Far svarte bare: «Hva så? Det kan jo være hva som helst…»

Bilde fra Vardø havn under fiske i 1908. I bakgrunnen det russiske passasjerskipet «Lomonosov» som gikk mellom Finnmark og Arkhangelsk om sommeren. Midt under den store utvandringen da titusener av nordmenn dro til Amerika i vest, var det også 200-300 nordmenn som dro østover De fleste av dem som satte kursen mot den nesten folketomme Murmankysten (russisk: <i>«Nordmann-kysten»</i>) var fra Finnmark og Troms, men noen kom lenger sørfra i Norge.
Bilde fra Vardø havn under fiske i 1908. I bakgrunnen det russiske passasjerskipet «Lomonosov» som gikk mellom Finnmark og Arkhangelsk om sommeren. Midt under den store utvandringen da titusener av nordmenn dro til Amerika i vest, var det også 200-300 nordmenn som dro østover De fleste av dem som satte kursen mot den nesten folketomme Murmankysten (russisk: «Nordmann-kysten») var fra Finnmark og Troms, men noen kom lenger sørfra i Norge.

Gudrun som nå kalles «Gidrun» på russisk og heter Mironova til etternavn, ble født i 1934. Hun forteller sosialantropologen og historikeren Lukas Allemann om hva som hendte da politiet tok med seg 16 menn og en kvinne fra den norske bygda der familien hennes bodde.

«Mor var den eneste kvinnen. Sytten personer! Da jeg klynget meg til kjolen hennes, forsøkte de å rive meg vekk fra Mor. «Fordømte mordere!» ropte jeg til dem.» Far kom bort til oss og løsnet forsiktig grepet mitt. Han tok meg i armene sine og sa: «Min datter, la oss gå og se til lillebroren din.»

Forfølgelsen av nordmennene

Bare en sommerdag i 1940 ble 104 personer hentet i den lille norske bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya opp mot Barentshavet.

Der hadde forfedrene deres bodd siden 1800-tallet.

I alt ble minst 17 Kola-nordmenn henrettet, blant dem Gudruns mor og bestefar. Den samiske faren hennes får altså bli igjen, men blir drept i kamp mot tyske soldater få år senere.

I tillegg ble rundt 25 personer med norsk bakgrunn dømt til fengselsstraffer. Minst 10 av disse døde i fangenskap.

Også flere andre av nordmennene omkom etter hvert av sult og sykdommer.

Morten Jentoft har skrevet bok om Kola-nordmennene. Her et bilde av ham tatt i Tsypnavolok på Fiskerhalvøya i 2017. I denne bygda bodde om lag halvparten av nordmennene.
Morten Jentoft har skrevet bok om Kola-nordmennene. Her et bilde av ham tatt i Tsypnavolok på Fiskerhalvøya i 2017. I denne bygda bodde om lag halvparten av nordmennene.

Morten Jentoft er tidligere Moskva-korrespondent for NRK og har i mange år nå interessert seg for Kola-nordmennene.

Jentoft mener at dersom vi tar utgangpunkt i at det bodde rundt 150 personer med norsk bakgrunn på Kola-kysten under årene med Stalins terror, så ble hver fjerde av dem på en eller annen måte offer for en politisk dom.

Nesten halvparten av disse igjen ble enten henrettet eller døde i en av de beryktede sovjetiske GULAG-fangeleirene.

Jentoft antar at det bare var finnene blant de mange etniske gruppene på Kola-halvøya, som ble utsatt for en like hard forfølgelse som nordmennene. Samtidig hører det med at også samer og andre folkegrupper ble rammet av terroren.

Nordmenn som flyttet til Russland

  • Fra rundt 1860 og noen tiår framover utvandrer norske familier og enkeltpersoner fra Finnmark og andre steder i Norge til kysten av Kola-halvøya i Nordvest-Russland.
  • Rundt 1910 var den norske bosetningen i dette området på mellom 150 og 200 mennesker.
  • De fleste av dem klarte seg godt i sitt nye hjemland. Fiske, reindrift og handel var de viktigste leveveiene. Noen tjente også litt penger på å selge sprit til tørste russere og samer. Nordmennene holdt kontakt med familie og venner i sitt gamle hjemland.
  • Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble forbindelsene til Norge redusert. Etter krigen ble nordmennene som var blitt igjen på «den andre siden» en glemt del av norsk utvandrerhistorie.

Ble oppdaget på 1990-tallet

Kola-nordmennene ble «oppdaget» igjen her i Norge på 1990-tallet. Etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Morten Jentoft forteller til forskning.no:

– Da jeg jobbet i NRK Finnmark på 1980-tallet, gikk det rykter om at det skulle finnes noen nordmenn på «den andre siden».

– Men det var ingen som visste noe mer om dem. Det var først da Mikhail Gorbatsjov innførte glasnost og perestrojka at vi begynte å få vite mer.

Jentoft husker godt det utrolige øyeblikket i januar 1990 da han som journalist møtte sin første Kola-nordmann, Bjarne Jørstad. Kola-nordmannen snakket flytende norsk. Språket var en slags gammelmodig finnmarksdialekt.

Senere skulle han møte mange flere.

– De hadde jo ikke vært en del av norsk historie i det hele tatt disse nordmennene!

Jentoft beskriver det som et eventyr å kunne reise rundt i det store Russland og finne igjen nordmenn på de mest utrolige steder.

Under det politiske tøværet på 1990-tallet fikk han også tilgang til arkiver hos KGB og andre russiske myndigheter han ikke hadde drømt om å få slippe inn i noen år tidligere. Der fant han mye om nordmennene. Noe fant han også i arkivene til POT (Politiets overvåkingstjeneste) her hjemme.

Per Jørstad i gyngestolen i Tsypnavolok rundt 1930. Han hadde vært med på å grunnlegge den norske bygda omkring 1870. Bildet er tatt på tampen av den lykkelige tiden for de norske kolonistene. Ti år etter var det ikke én nordmann igjen på Fiskerhalvøya.
Per Jørstad i gyngestolen i Tsypnavolok rundt 1930. Han hadde vært med på å grunnlegge den norske bygda omkring 1870. Bildet er tatt på tampen av den lykkelige tiden for de norske kolonistene. Ti år etter var det ikke én nordmann igjen på Fiskerhalvøya.

På feil sted til feil tid

Jentoft utga i 2001 boka «De som dro østover. Kola-nordmennenes historie» som kom i flere opplag. Senere har også noen slektsforskere og museumsfolk i Nord-Norge interessert seg for dem.

Men lufter du ordet Kola-nordmann for noen i dag, er det neppe så mange som vil ha hørt om dem.

Er de igjen i ferd med å gå i glemmeboken disse menneskene? Står historien deres og det de ble utsatt for, kanskje i veien for ønsket vårt om et bedre forhold til den store og vanskelige naboen i øst?

Morten Jentoft mener vi bør være litt forsiktige med å bruke begrepet «etnisk rensing» om det som hendte Kola-nordmennene:

– De bodde på feil sted til feil tid. Den tradisjonelle russiske mistenksomheten overfor utlendinger, gjorde nok også sitt til at Stalins terror gikk så hardt ut over nettopp nordmennene.

Ida Jørstad (sittende) var ifølge Morten Jentoft en høyt respektert kvinne i Tsypnavolok. Ingen vet hvordan det gikk med henne etter at hun ble arrestert høsten 1937.
Ida Jørstad (sittende) var ifølge Morten Jentoft en høyt respektert kvinne i Tsypnavolok. Ingen vet hvordan det gikk med henne etter at hun ble arrestert høsten 1937.

Disse menneskene som hadde bosatt seg på den kalde og nesten folketomme kysten lengst opp mot Barentshavet siste halvdel av 1800-tallet – omtrent så langt vekk fra annen sivilisasjon som det var mulig å komme — ble noen tiår senere kastet inn i verdenshistorien på en måte ingen hadde kunnet forestille seg.

– De fikk oppleve mye som ble fryktelig dramatisk.

– Først kom den russiske revolusjonen. Da ble de del av det store samfunnseksperimentet Sovjetunionen. Nordmennene måtte opprette historiens eneste norske fiskersovjet, kalt «Polarstjernen».

– Deretter fulgte 2. verdenskrig. Da ble det fjerntliggende området hvor de bodde, til et av de mest sentrale frontavsnittene under krigen mellom Hitler-Tyskland og Stalins Sovjetunionen.

Enkeltmennesker som forteller

Lukas Allemann er sosialantropolog og historiker ved Arktisk senter på Lapplandsuniversitetet i Finland.

Han forsøker nå å vise oss historien til de etniske minoritetene på Kola-halvøya, gjennom å gå inn i enkeltmenneskers muntlige beretninger.

– Det norske samfunnet på Kola ble helt ødelagt. Folk ble enten skutt eller de ble deportert. Ingenting ble igjen av det, konstaterer Allemann.

– Også etter Stalin-terrorens målestokk var dette en ekstrem ødeleggelse.

Gudrun Aleksandrovna Mironova husker godt de grusomme opplevelsene som barn. Men hun kan også fortelle om nordmenn og andre som gjorde motstand, på sitt vis. Lukas Allemann (til høyre) er fra Sveits og jobber som sosialantropolog og historiker hos Arktisk senter ved Lapplandsuniversitetet i Finland.
Gudrun Aleksandrovna Mironova husker godt de grusomme opplevelsene som barn. Men hun kan også fortelle om nordmenn og andre som gjorde motstand, på sitt vis. Lukas Allemann (til høyre) er fra Sveits og jobber som sosialantropolog og historiker hos Arktisk senter ved Lapplandsuniversitetet i Finland.

Forskeren mener at gjennom å lytte til livshistorien til et menneske som Gudrun Aleksandrovna Mironova, så kan vi oppdage hvordan enkeltmennesker likevel har funnet sine helt egne strategier for å klare seg gjennom store vanskeligheter skapt av samfunnet rundt dem.

Gudruns foreldre hadde flyttet østover fra Norge på slutten av 1800-tallet.

Mens flere av nordmennene som gjorde det samme valgte å bosette seg i Tsypnavolok, så valgte Gudruns forfedre å slå seg ned i Drozdovka, ei kystbygd enda litt lenger øst. Der fikk foreldrene hennes 13 barn.

Familien eide flere fiskebåter og bodde i et toetasjes hus. Det fortalte om velstand på denne tiden.

Gudruns mor Gudrun Margaret Fredriksen, hadde giftet seg med Aleksandr Petrovich Zakharov, som var russisk same.

Nordmennene viste motstand

Lukas Allemann er opptatt av den motstanden han mener å se at minoritetsmennesker som nordmenn og samer i Sovjetunionen, var i stand til å sette opp mot den totalitære staten:

– Historien om mennesker som dette har ofte vært at de ble passive ofre for en totalitær stat.

– Men det stemmer slett ikke alltid, sier forskeren.

De sovjetiske kampanjene mot selveiende bønder og fiskere gikk hardt utover nordmennene på Fiskerhalvøya. I 1930 ble fiskerkollektivet Polarstjernen dannet med tvang i Tsypnavolok. Alle de norske i bygda måtte gi fra seg båtene og redskapene sine til kollektivbruket.

– Nordmennene i Tsypnavolok ga klart uttrykk for hva de mente om dette.

Menneskeliggjør undertrykkerne

Samtidig ser forskeren hvordan Gudrun, et offer for Stalins terrorregime, også er i stand til å menneskeliggjøre undertrykkerne. Også det en strategi et menneske kan velge å bruke.

Hun forteller om hvordan militiaene som var blitt sendt til den norske bygda deres for å passe på dem, opplevde situasjonen de møtte hos de plagede nordmennene som ubehagelig.

Hun beskriver ikke maktens menn bare som ansiktsløse «andre».

Forskeren blir også slått av hvordan den norske bygda støtter opp om Gudruns samiske far Aleksandr etter at kona er tatt fra ham. Men han blir ikke lenge etterpå altså sendt i krigstjeneste for Sovjetunionen og drept i kamp mot tyskerne.

Tsypnavolok er i dag tilholdssted for en russisk militær enhet.
Tsypnavolok er i dag tilholdssted for en russisk militær enhet.

Slik vokste Gudrun og broren Sasha opp som foreldreløse hos slektninger i Kola-landsbyen Kanevka.

Senere får Gudrun jobb som kokke i en sovjetisk militærbase ved Barentshavkysten. Etter en ulykke tar hun utdannelse. Først blir hun sekretær og deretter sykepleier.

Men ikke før på 1950-tallet var det noen som våget å fortelle Gudrun om hva som hadde hendt med moren og bestefaren. At de var blitt skutt. Og det måtte hun ikke fortelle videre.

Onkel Ludvig slapp unna

Forskeren får også høre om Gudruns onkel Ludvig:

«Han giftet seg aldri. De forfulgte ham. Hver tredje måned pleide han derfor å bytte bosted, han reiste fram og tilbake langs hele kysten. En gang sa en politimann til ham: «Vet du, du er en grei kar. Bytt bosted hver tredje måned. Før de finner deg, så er du allerede på et nytt sted.»

Det den vennlige politimannen her hinter om, er at hvis Ludvig hele tiden tok hensyn til hvor tregt det sovjetiske byråkratiet fungerte, så kunne han lure det gjennom stadig å ligge i forkant av dem som forsøkte å komme på sporet av ham.

Også i Stalins Sovjetunionen kunne du nemlig bli et menneske som ikke eksisterte.

Ifølge Gudrun hadde politimannen forstått at Ludvig var en helt vanlig borger og ingen norsk spion.

Slik kan han ha hjulpet Ludvig med å berge livet.

Nordmenn ble sendt til Karelen

Gudrun peker også på at flere av nordmennene kan ha kommet levende fra Stalins terror, gjennom at det var til det russisk-finske området Karelen noen av dem ble deportert.

I Karelen bodde det ikke nordmenn fra før.

Dermed gikk nok flere av nordmennene «under radaren» for ivrige deltagere i Stalins utrenskning blant minoritetene. Sovjetbyråkratiets lister over hvem og hvor mange som skulle tas, var nemlig basert på folketellinger og statistikk fra 1920-tallet.

Uten nordmenn i statistikken, ble det heller ingen utrenskning av dem i Karelen, mener Gudrun. Der var det heller innbyggere av finsk avstamning som fikk stempelet «spioner».

Det hører med at flere av nordmennene som først ble sendt til Karelen, senere under krigen ble sendt videre til det lille stedet Tarza langt inne i skogene sør for Arkhangelsk. Her døde mange av sult og underernæring.

Barna fra norske Tsypnavolok led mye under krigen. Mange døde av sult og underernæring. Bildet er tatt i Tarza sør for Arkhangelsk, dit mange av nordmennene ble sendt.
Barna fra norske Tsypnavolok led mye under krigen. Mange døde av sult og underernæring. Bildet er tatt i Tarza sør for Arkhangelsk, dit mange av nordmennene ble sendt.

Små menneskers historier

Lukas Allemann er opptatt av at de små historiene som denne kan forsvinne, om historikere bare gir oss de store fortellingene.

Forskere må rekke å snakke muntlig med dem som selv opplevde noe eller etterkommerne deres, innen de går bort.

Ellers kan det bli viktige deler av historien vi ikke forstår.

Etnisk rensing i Sovjetunionen

  • Etter revolusjonen i 1917 var Sovjetunionen et samfunn der minoritetene ble anerkjent og respektert.
  • Midt på 1930-tallet snudde dette. Under Den store terroren (Stalin-terroren) mellom 1935 og utbruddet av 2. verdenskrig ble mange folkegrupper i Sovjetunionen ofre for forfølgelse, blant andre polakker, tyskere, finner, samer, estere, latviere, koreanere, kinesere, kurdere, iranere – og nordmenn.
  • I september 1937 ble det satt opp en kvote på 4000 mennesker som NKVD (forløperen til KGB) skulle utrydde på Kola. Blant disse også nordmenn. NKVD sørget for at jobben ble gjort raskt og effektivt.
  • Nordmennene i Sovjetunionen var få. Men sett i forhold til antallet, var de en av de etniske gruppene som ble sterkest rammet av Stalins terror.

Kilder: Terry Martin, 1998 og Morten Jentoft, 2001

Den vanlige fortellingen om Den store terroren i Sovjetunionen på 1930-tallet, handler gjerne om at dette var en velorganisert prosess. Enkeltmenneskene ble bare gjort til råmateriale for mektige og kyniske politiske aktører i Moskva.

– Men Stalins terrorregime var langt mindre systematisk enn hva vi gjerne forestiller oss., sier Allemann.

– Mye var kaotisk. Ting hendte raskt. Noen fikk en kvote på hvor mange de skulle drepe eller deportere.

– Rene tilfeldigheter avgjorde ofte hvem som overlevde og ikke.

Varmen i samfunnet

Gjennom å lytte til enkeltmennesker som Gudrun sine egne historier, får vi høre hvordan et menneske og hennes nærmeste ordnet livene sine i møte med dette fryktelige.

De var ikke bare passive ofre.

Allemann tror at nettopp disse fortellingene kan ha gjort det lettere for Gudrun å takle traumene hun opplevde som barn, da moren og bestefaren ble tatt fra henne og henrettet, og faren ble drept ikke lenge etterpå.

– Hun balanserer traumene med det å være stolt. Brutaliteten familien hennes møtte, setter hun opp mot den varmen som også fantes i samfunnet rundt henne.

– Opp mot undertrykkelsen, setter hun de små menneskenes handlekraft.

Både forskere, journalister og representanter for hjelpeorganisasjoner har ofte en tendens til å se på ofre bare som ofre, mener denne forskeren.

Gudrun er etter Sovjetunionens oppløsning blitt oppsøkt både av nordmenn og sameaktivister som har ønsket å plassere henne inn i dette bildet, forteller Allemann.

Offerrollen som sosial konstruksjon

Det hører med at Gudrun, i likhet med andre etterkommere av Kola-nordmennene, fikk tilbud om å bosette seg i Norge etter avviklingen av Sovjetunionen.

Flere takket ja til dette tilbudet, blant dem noen av Gudruns slektninger.

Men selv valgte Gudrun å bli i Russland.

Forskeren ved Lapplandsuniversitetet i Finland peker på at offerrollen ganske ofte blir sosialt konstruert. Hadde Gudrun flyttet til Norge, ville kanskje minnene og livshistorien hennes blitt annerledes.

Kilder:

Morten Jentoft: «De som dro østover. Kola-nordmennenes historie», Gyldendal, 2001.

Morten Jentofts bok om Kola-nordmennene er trykket i seks opplag. Forfatteren har nå for egen regning fått trykket opp nok et opplag. Boken kan bestilles ved å sende ham en e-post: [email protected]

Lukas Allemann: «I should never tell anybody that my mother was shot: Understanding personal testimony and family memories within Soviet Lapland», Oral History, høst 2019.

Terry Martin: «The Origins of Soviet Ethnic Cleansing», The Journal of Modern History vol. 70 (4), 1998. Artikkelen.

Nelly Berger mistet en liten gutt i Tarza, men klarte å berge livet til de tre andre barna sine. I tillegg tok hun seg av et fosterbarn. Da Morten Jentoft møtte henne i Karelen hadde hun nesten ikke snakket norsk med noen på 50 år. Likevel husket hun språket godt: <i>«Æ snakke med mæ sjølv og så har æ en gammel salmebok etter min mor»</i>, fortalte hun bare noen uker før sin død i 1993.
Nelly Berger mistet en liten gutt i Tarza, men klarte å berge livet til de tre andre barna sine. I tillegg tok hun seg av et fosterbarn. Da Morten Jentoft møtte henne i Karelen hadde hun nesten ikke snakket norsk med noen på 50 år. Likevel husket hun språket godt: «Æ snakke med mæ sjølv og så har æ en gammel salmebok etter min mor», fortalte hun bare noen uker før sin død i 1993.