Adolf Egeberg jr., som ble den første formannen i Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti, gikk på en såkalt Reichsführerschule i München. Dette bilet er fra en tilsvarende skole i Brandenburg. (Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-P049602, Weinrother, Carl, CC-BY-SA 3.0)
Adolf Egeberg jr., som ble den første formannen i Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti, gikk på en såkalt Reichsführerschule i München. Dette bilet er fra en tilsvarende skole i Brandenburg. (Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-P049602, Weinrother, Carl, CC-BY-SA 3.0)

Da norske ungdommer ble nazister

Norges første nazistparti het ikke Nasjonal Samling. Det het Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti.

Publisert

– De marsjerte i Oslos gater i full mundur med hakekors og uniformer på jakt etter kommunister og jøder, forteller seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Terje Emberland.

Det høres ut som krigen. Men scenen utspilte seg midt i vår fredelige hovedstad åtte år før tyskerne marsjerte inn.

Eller var den så fredelig? Store deler av mellomkrigstida var preget av uroligheter i en annen skala enn vi er vant til i dagens Norge.

– Det var en nervøs tid. De sosiale skillene var skarpere, klassekampen hardere, de politiske motsetningene mer uforsonlige, retorikken mer rødglødende og ideene mer storslagne, sier Emberland.

I boka med tittelen «Fra gutterommet til Gestapo» beskriver Emberland denne tiden gjennom prismet av et lite ungdomsparti som de færreste i dag har hørt om: Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderpartis historie – forkortet til NNSAP.

Når arbeidet er ferdig, har Emberland – som tidligere har skrevet om de Quisling-kritiske nazistene rundt tidsskriftet Ragnarok, og i 2015 utkom med boka «Da fascismen kom til Norge» om Den nasjonale legion – gitt en tilnærmet fullstendig oversikt over denne periodens organiserte norske fascisme før og utenfor Nasjonal Samling.

Hyllet Hitler

I krisetida på 1920-tallet ble det for første gang registrert fascistiske og protonazistiske organisasjoner i Norge. Først ut var Den nasjonale legion som ble opprettet i 1927, men ble oppløst allerede i 1928. I ruinene av legionen, satte arkitekten Eugen Nielsen seg fore å bygge opp en ny organisasjon inspirert av nasjonalsosialistene i Tyskland.

– Nielsen virket ikke som arkitekt, men hadde gjort seg rik som huseier på Oslos østkant. Hans hensynsløse metoder førte til at han på folkemunne ble kalt «faen på Grünerløkka».

Nielsen satt barrikadert bak solide ståldører i Thorvald Meyers gate 71, hvor han også oppbevarte sin sjeldne våpensamling, en av Norges største i privat eie.

– Det var en nervøs tid. De sosiale skillene var skarpere, klassekampen hardere, de politiske motsetningene mer uforsonlige, retorikken mer rødglødende og ideene mer storslagne, sier Terje Emberland. (Foto: Privat)
– Det var en nervøs tid. De sosiale skillene var skarpere, klassekampen hardere, de politiske motsetningene mer uforsonlige, retorikken mer rødglødende og ideene mer storslagne, sier Terje Emberland. (Foto: Privat)

– Både ideologisk og stilmessig ønsket han å kopiere det tyske nazipartiet. Bevegelse skulle være militant nasjonalistisk og radikalt raseorientert og antisemittisk, forteller Emberland.

Nielsens virkelighetsoppfatning var paranoid konspiratorisk. Han var en tilhenger av den gamle tyske «feltherren» Erik Ludendorffs forestillinger om at samfunnet var i ferd med å overtas av en verdensomspennende sammensvergelse av jøder, frimurere og jesuitter. Både kommunismen og den internasjonale finanskapitalen var deres redskaper.

I 1928 startet Nielsen «Antiforlaget», som var både antisemittisk, antikatolsk og antifrimurersk. I tillegg grunnla han i 1932 avisa Fronten som hyllet nazibevegelsen allerede året før Hitler tok makten i Tyskland.

– Fronten rettet seg særlig mot ungdom, forklarer Emberland.

«Vårt mål og vår oppgave går ut på å vise vår unge slekt en ny og nordisk verdensanskuelse bygget på den aristokratiske ledertanke og folkets enhet, samlet i nasjonens organiske vilje,» heter det i Frontens første lederartikkel. «Vi vil av den norske ungdom skape en veldisiplinert armé av politiske soldater.»

– Dette budskapet ga gjenklang i deler av ungdomsgenerasjonen som mente at den gamle verdensordenen hadde forlist etter første verdenskrig. Den liberale, konservative samfunnshuset der innbyggene delte kultur, historie og tradisjoner var oppløst.

Ikke lenge etter ble Fronten organ for det nystartede Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti (NNSAP).

– Nasjonal Samling, som ble stiftet i 1933, er altså ikke Norges første naziparti. Det er NNSAP, sier Emberland.

Hadde «Lille Adolf» på laget

Blant dem Nielsen rekruttere var Adolf Egeberg jr., som raskt fikk tilnavnet «Lille Adolf».

– Han hadde bakgrunn som journalist i bondeavisa Nationen hvor han blant annet begeistret hadde dekket den finske fascistiske Lappo-bevegelsens marsj mot Helsinki.

Egeberg koblet det lille, norske nasjonalsosialistiske partiet tettere til «moderpartiet» NSDAP i Tyskland. Som redaktør av Fronten ble han sendt på kurs i Tyskland, først på SS’ første selvstendige kurs i München og deretter på propagandaopplæring i Berlin.

– Etter dette bar han alltid et bilde av seg sammen med Heinrich Himler og Adolf Hitler på innerlommen.

Etter fiaskoen med Den nasjonale legion hadde Nielsen sverget på aldri å være medlem av en organisasjon. Han overlot derfor også ledelsen i NNSAP til Egeberg, og nøyde seg med selv å være bakmann og mesen.

NNSAPs radikale budskap og militante retorikk tiltrakk seg i hovedsak unge mennesker i gymnasmiljøene. Her hadde misnøyen med samfunnsutviklingen ført til en markert orientering mot de politiske ytterfløyene.

– Blant mange borgerlige gymnasiaster ble NNSAP oppfattet som et friskt og radikalt alternativ både til de etablerte partiene og konkurrentene i kommunistpartiet, forteller Emberland. Han vil likevel ikke overdrive betydningen av partiet.

– På det meste kan medlemstallet ha vært i overkant av fem hundre. Men selv et slikt nisjefenomen kan vise noe av den generelle politiske og sosiale spenningen som hersket. Selv om de organiserte nazistene var ganske få, var det langt flere som sympatiserte med dem. Derfor ble det blant en del gymnasungdom i noen år populært å bære hakekors-nålen som Eugen Nielsen solgte gjennom Fronten. Resultatet ble at NNSAP gjorde mer av seg og øvet en større innflytelse i gymnassamfunnene enn medlemstallene skulle tilsi.

NNSAP fikk også betydning gjennom sine lokalavdelinger i både Gjøvik, Sandefjord, Skien, Arendal, Bergen og Trondheim.

– Selv i den lille byen Horten hadde partiet nærmere tretti medlemmer. Her fikk de også oppslutning fra en del offiserer fra byens marinebase, noe som viser at det ikke bare besto av gymnasiaster.

Likevel startet NNSAP mest som provoserende gymnasablegøyer, hvor medlemmene stilte på gymnassamfunnsmøtene i brunskjorte, bandolær og ridestøvler. Disse opptrinnene er senere beskrevet av kulturpersonligheter som filmskaper og journalist Arne Skouen og forfatter André Bjerke.

Etterlignet Tyskland

I ettertid virker det kanskje åpenbart at slike ekstremistiske politiske fenomener ikke representerte noen reell trussel mot det norske demokratiet. I samtiden, med en fremvoksende nazisme i Tyskland, var man imidlertid slett ikke så sikker på hvor kortene ville falle.

– I 1933 var stemningen så usikker at det på landsmøtet i Arbeiderpartiet, ble advart mot at det kommende valget kunne bli det siste demokratiske valg i Norge. Særlig var man bekymret for den appellen fascismen kunne ha hos ungdommen, forteller Emberland.

Eugen Nielsens virkelighetsoppfatning var paranoid konspiratorisk. Han var en tilhenger av den gamle tyske «feltherren» Erik Ludendorffs forestillinger om at samfunnet var i ferd med å overtas av en verdensomspennende sammensvergelse av jøder, frimurere og jesuitter. (Foto: Fotograf ukjent, Oslo Museum)
Eugen Nielsens virkelighetsoppfatning var paranoid konspiratorisk. Han var en tilhenger av den gamle tyske «feltherren» Erik Ludendorffs forestillinger om at samfunnet var i ferd med å overtas av en verdensomspennende sammensvergelse av jøder, frimurere og jesuitter. (Foto: Fotograf ukjent, Oslo Museum)

Derfor valgte også arbeiderbevegelsen å gå til kontant motangrep.

– Allerede første gang nazistene dukket opp Karl Johan i våren 1932, brøt det ut slåsskamper. Dette hadde de mye av skylden for selv. Nazistene søkte slike konfrontasjoner. Under bråket på byens paradegate brukte de slagvåpen og den notoriske NNSAP-bråkmakeren Stein Barth-Heyerdahl trakk kniv.

Det kom til flere konfrontasjoner på Grünerløkka mellom NNSAP- og senere NS-aktivister og ungdom fra Arbeiderpartiet og kommunistene. Dette toppet seg under valgkampen høsten 1933 da NS forsøkte å arrangere et møte på Grünerløkka skole rett ovenfor Birkelunden.

– Her møtte det opp over tre tusen motdemonstranter som ryddet lokalet, kappet høyttalerledningen som var stukket ut på plassen og kjeppjaget nazistene ut av arbeiderstrøket.

En av lederne for motdemonstrasjonen var ingen ringere enn Einar Gerhardsen, sekretær i Oslo Arbeiderparti.

– Kampen om gatene var sentral i nazismens strategi i Tyskland, forklarer Emberland, og de norske sympatisørene videreførte dette. Denne kampen fikk karakter av revirkamp, hvor nazistene stadig provoserte ved å arrangere møter og marsjer i arbeiderstrøkene. Dette skjedde ikke bare i de tyske byene men i flere andre europeiske land. Ett av de mest berømte tilfellene var «The battle of Cable street» da Oswald Mosley og hans British Union of Fascist i 1936 forsøkte å marsjere gjennom jødiske arbeiderstrøk i London.

Gikk inn i Hirden

Da Nasjonal Samling ble stiftet i 1933 var NNSAP-aktivister med i forhandlingene. Flere av dem fikk også sentrale posisjoner i partiet i den første tiden. Andre syntes at Quisling var altfor lite radikalt rasetenkende og borgerlig og valgte å forbli i NNSAP.

– Mange tidligere NNSAP-ere ble medlemmer av NS paramilitære Hird. Da de interne konfliktene mellom Quisling og hirdsjef Johan B. Hjort førte til en splittelse i 1936, og mange av dem fulgte da med Hjort ut av partiet. Flere søkte da tilbake til sitt gamle parti, NNSAP.

I boken vil Emberland følge begge gruppene gjennom mellomkrigstiden og, for noens del, videre inn i krigsårene.

Lukket seg om seg selv

For mange av de unge, begeistrede nazistene mistet Det tredje Rike mye av sin tiltrekningskraft utover på 1930-tallet da det ble klart for enhver hva regimet sto for. Dette skjerpet imidlertid samholdet blant den gjenværende aktivistkjernen.

– Disse «siste dagers hellige» lukket seg da inne i en sekterisk og konspiratorisk virkelighetsforståelse og deres virksomhet befant seg etter hvert i et grenseland mellom politisk aktivisme og organisert kriminalitet, som blant annet inkluderte overfall og utpressing, forteller Emberland.

– De gjennomgikk altså en markant radikaliseringsprosess, ikke bare ideologisk, men også handlingsmessig.

Den tyske okkupasjonen av Norge førte til noe frafall i partirekkene, men enkelte i NNSAP så okkupasjonen som en mulighet til å reaktivere partiet som i noen år hadde ligget brakk.

– Etter hvert spilte også noen av de gamle partiaktivistene viktige roller som frivillige i Waffen-SS og medlemmer av Germanske SS Norge, forteller Emberland. Størst betydning fikk de imidlertid som agenter og provokatører for Gestapo. Flere av dem ble trukket inn som agenter og provokatører.

Enkelte var også involvert i Gestapos likvideringer av motstandsfolk.

– For noen NNSAP-ere var veien fra rene gymnasiale provokasjoner til likvideringer og agentvirksomhet for Hitler-Tyskland overraskende kort, mener Emberland.

Nytt metodegrep

Emberland er opptatt av å forstå NNSAP-ernes tanker og handlinger i forhold til deres samtidige bakgrunn og forståelseshorisont.

– Som historiker er jeg ikke så opptatt av å felle moralske dommer over fortidens aktører, men vil heller prøve å forstå hvorfor nazismen på denne tiden kunne virke tiltrekkende på norsk gymnasungdom. På mikronivå ønsker jeg, så godt det lar seg gjøre, å kartlegge deres familiebakgrunn og personlige opplevelser for å danne meg et bilde av karaktertrekkene deres.

Emberland vil dessuten, på mellomnivået som forskere kaller mesonivået, undersøke rekrutteringsbasen partiet hadde for å få et inntrykk av dem interne organisasjonskulturen i NNSAP.

– Dette vil jeg gjøre på bakgrunn av makronivået, den turbulente og nervøse mellomkrigstiden med sine sosiale og politiske konflikter, understreker han.

Emberland har imidlertid ikke noe imot å bruke nyere teorier utviklet for å forstå dagens ekstremisme.

– Ungdommene som forble i NNSAP gjennomgikk en dramatisk og rask radikaliseringsprosess. Slike prosesser vet vi en god del om gjennom nyere ekstremismeforskning. Det skal bli interessant å se i hvilken grad de kan bidra til å kaste lys over hvordan norske gymnasiaster i løpet av få år kunne ende opp som noen av Gestapos viktigste norske støttespillere.

I tillegg til å være forsker på Holocaust-senteret, har Emberland mye samarbeid med forskningsmiljøet tilknyttet Senter for ekstremismestudier (C-Rex) på Universitetet i Oslo.

– Samtidig må vi ikke glemme at historieskrivning også handler om å fortelle spennende historier. Og det er i høyeste grad fortellingen om NNSAP. Uten å avsløre for mye kan jeg si at den også berører flere forrykende agenthistorier, organisert gangstervesen og en nå glemt drapssak som må være en av norgeshistoriens mest bestialske.

Denne saken ble først publisert i Apollon.