Hvordan står det til med kjønnsforskjellene i forskningsverdenen? Det har danske forskere undersøkt i en ny studie.

Og selv om det har kommet flere kvinner inn i vitenskapen siden midten av forrige århundre, er det fortsatt kjønnsulikheter, viser studien.

Kvinnelige forskere produserer i gjennomsnitt færre vitenskapelige artikler og oppnår færre siteringer – altså referanser til sine studier – i løpet av karrierene sine.

Men forskerne ved IT-universitetet i København og Center for Complex Network Research ved Northeastern University i Boston har funnet en enkel forklaring på det.

Kvinner er nemlig mer tilbøyelige enn menn til å forlate den akademiske verden.

Det viser en kartlegging av kjønnsforskjellene på tvers av 83 land. Forskerne analyserte mer enn 1,5 millioner forskerkarrierer innen natur- og samfunnsvitenskap som sluttet mellom 1955 og 2010.

Studien er publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences.

Roberta Sinatra, førsteamanuensis i datavitenskap ved IT-universitetet og en av forskerne bak studien, mener at resultatene er med på å avlive myten om at kvinner er «mindre gode» forskere enn menn, eller at kvinners forpliktelser i forhold til barn og hjem setter ned produktiviteten.

– Hvis «godt» fortolkes i forhold til produktivitet og siteringer, ser vi at kvinner og menn er veldig like så lenge kvinnene er i forskningsverdenen, sier hun.

Samme produktivitet, men kortere kvinnelige karrierer

Studien viser at kvinner og menn innen de sammen vitenskapelige feltene er like produktive når man kontrollerer for karrierelengde.

Kvinnelige forskere produserte i gjennomsnitt 1,33 vitenskapelige artikler i året, mens det var 1,32 for menn, og hadde også sammenlignbart antall siteringer.

Også i Danmark er den årlige produktiviteten ifølge studien sammenlignbar på tvers av kjønnene – 1,37 artikler for menn og 1,28 for kvinner.

– Det er frafallsprosenten som har innvirkning på kjønnsulikheten, sier Roberta Sinatra.

Ifølge studien varte kvinnenes publiseringskarriere 9,3 år, sammenlignet med 11 år for mennene.

Og ser man kun på de danske tallene, er forskjellene enda mer uttalte. Her er kvinnenes karrierelengde i gjennomsnitt 11,28 år og mennenes 14,51 år.

Må ta vare på kvinnene

Ifølge den nye studien forlater 11 prosent av kvinnene den akademiske verden per år, mens det bare gjelder 9 prosent av mennene.

Beslutningstakere i den akademiske verden må derfor ha mer fokus på å ta vare på kvinnene, mener Sinatra.

Hun understreker at det er viktig å ikke bare tenke på de yngste kvinnelige forskerne.

Studien viser nemlig at frafallet er på sitt høyeste sju år etter de har begynt å publisere. Da har kvinner 50 prosent større sannsynlighet for å legge forskningskarrieren på hylla enn mennene.

Sinatra mener samtidig at studien også gir anledning til å se på de strukturene som kan forsterke ulikheten.

Problemene blir forsterket av plattformer som Google Scholar, der vitenskapsfolk oppnår en rating på bakgrunn av parametere som antall artikler og siteringer.

– Jo flere artikler man publiserer, jo flere referanser og jo mer medieomtale får man. Og jo høyere opp kommer artiklene når man søker på forskning ut fra nøkkelord. Det er problematisk fordi vi gjerne vil ha adgang til de artiklene med størst relevans og høyest kvalitet. Det får man ikke nødvendigvis, sier Sinatra.

Menn er flinkere til å konkurrere

Men studien har også sine begrensninger.

Karen Sjørup, som er kjønnsforsker ved Roskilde Universitet, påpeker for at studien er litt foreldet, ettersom de publiseringskarrierene som ble undersøkt, ble avsluttet mellom 1955 og 2010.

Forskerne kan ikke se ut fra datasettet hvorfor kvinnene har en kortere karriere enn menn, påpeker hun.

Sjørup peker selv på at det kan skyldes at det er få kvinner på feltet forskerne har undersøkt.

– Det kan også skyldes at kvinner har kommet senere i gang fordi de har fått barn eller har hatt problemer med å få en forskerstilling. Vi vet også at kvinner melder seg raskere ut av arbeidsmarkedet enn menn når de blir eldre. Jo lenger du kommer opp i stillingsstrukturen, jo færre kvinner er det, sier Sjørup.

Hun forklarer at det er veldig konkurransebetont å komme opp i de høyere stillinglagene.

– Mennene er flinkere til å navigere i konkurransen. Det skyldes at delvis at kvinnene holder sammen. Så jo mer universitetene legger vekt på meritter i forhold til konkurranse, jo bedre er det for kvinnene. Det ville være bra for mange kvinner, men slik er det ofte ikke, sier Sjørup.

Går ikke inn for kjønnskvoter

Kjønnskvoter er imidlertid ikke en løsning, mener Karen Sjørup.

– Når man innfører kvoter, er det mange som føler blir veldig provosert. Det er også å eliminere litt av konkurransen og kan derfor også eliminere litt av mennenes styrke i forskningsverdenen, sier Sjørup.

I stedet bør man kreve at den enkelte institusjonen skal utlikne antallet forskere som er kvinner og menn, mener hun. Det vil si at de over tid ansetter stort sett like mange menn og kvinner.

– Kvoter kan føre til at man får inn feil folk. Men hvis man over tid arbeider for å rette opp i ulikheten, kan man rekruttere folk som kan innfri forventningene, sier Sjørup.

Mindre fokus på meninger

Roberta Sinatra mener at det er behov for flere studier med en systematisk tilnærming til spørsmålet om kjønnsulikhet i vitenskapen, og hun etterlyser harde fakta og mer analyse – ikke meninger.

– Vi bør være mye mer forsiktige med å fortolke tallene. Vi burde ikke se på forskerne som mindre verdt og mindre dyktige hvis de «bare» har få publikasjoner eller siteringer. Det er langt flere faktorer som spiller inn. Kjønnspartiskhet er én av dem, sier Sinatra.

Referanse:

Junming Huang mfl.: Historical comparison of gender inequality in scientific careers across countries and disciplines, Proceedings of the National Academy of Sciences, 2020. DOI: 10.1073/pnas.1914221117

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.