På avstand ser det ut som en veldig skitten vegg.

Men når du nærmer deg, ser du tett i tett med flere tusen ansikter. Demoner og andre vesener.

Demonveggen i Sauherad kirke i Telemark har vært et mysterium i 80 år. I 1941 hadde konservator Gerhard Gotaas begynt arbeidet med å avdekke den. Funnene vakte stor interesse.

Veggkunsten står ikke i stil til noe fra noen tidsepoke. Den hadde noe uforklarlig ved seg.

Uforklarlig var det helt til i år. Elisabeth Andersen og Susanne Kaun fra NIKU - Norsk institutt for kulturminneforskning - avslørte at det hele er et bedrag. Et bevisst bedrag? Det er et annet spørsmål.

De skriver om funnene sine i en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Kunst og kultur i oktober.

Gerhard Gotaas var ikke noen dreven restauratør av kalkmalerier i 1941. Han hadde gjort et arbeid i Nes kirke, som også ligger i Sauherad, på siste halvdel av 1930-tallet. Da var dørene åpne for publikum.

I Sauherad kirke var det annerledes. Nå låste Gotaas døra.

Ingen riss etter gammel dekor

Demonveggen er ekstremt detaljert. Det må ha vært et tidkrevende pirke-arbeid.

Gerhard Gotaas påsto at han hadde malt opp veggen etter gamle riss. Det var angivelig spor fra gamle penselstrøk.

Men Andersen og Kaun undersøkte veggen nøye. Det er ingen riss som samsvarer med strekene i dekoren.

Noen fragmenter var der fra før. Det har Gotaas selv fotografert og dokumentert. Det ene fotografiet skulle bli et viktig bevis, forteller Susanne Kaun til forskning.no.

Vanskelig å fatte

For Kaun var det nesten ubegripelig at forfalskningen var mulig i et slikt omfang.

– For meg er det fortsatt uforståelig at en konservator kan gjøre noe sånt.

Den store øyeåpneren for de to forskerne ble et bilde av en mannsfigur med skjegg, som Gotaas selv tok. Dette bildet sendte han ikke til Riksantikvaren.

Når du ser dette bildet i sammenheng med resultatet av Gotaas restaurering, blir det tydelig at han har gjort store endringer.

– Det har ingenting med det opprinnelige å gjøre. Jeg ble helt målløs og klarer fortsatt ikke å ta det inn over meg, sier Kaun.

Figuren ble av Gotaas og riksantikvar Harry Fett døpt «Belsebub». Det er et annet navn for Satan. Men trolig har ikke mannsfiguren noe med Satan å gjøre overhodet.

Kanskje var figuren opprinnelig en del av en profetrekke fra 15- eller 1600-tallet, skriver forskerne i artikkelen. Den kan for eksempel minne om figuren Aron på altertavlen i Seljord kirke, også i Telemark.

Puslespill-bit falt på plass

Linn Kristin Solheim jobber som malerikonservator ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (UiO). Hun har selv vært fascinert av demonveggen i flere år.

Hun forteller forskning.no om sin reaksjon da hun fikk høre om funnene til Andersen og Kaun.

– Jeg har aldri tenkt at den var falsk, men jeg har tenkt at det er helt merkelig. Det var en slags puslespillbit som falt på plass.

Hvem var Gotaas?

I artikkelen skriver Andersen og Kaun om kulturen for konservatorer på denne tiden. Det var ikke uvanlig å male opp en manglende dekordel.

Men Gotaas gikk ofte lengre enn kollegene, skriver forskerne. Skillet mellom gammelt og nytt var ikke alltid tydelig.

Gotaas var ikke bare kunstkonservator. Før det tok han kunstnerutdanning.

I tillegg til konservatorjobben malte han egne bilder. Han deltok også på noen små kunstutstillinger, men noen anerkjent kunstner ble han aldri.

Kaun forteller at de ikke har klart å oppdrive billedkunst av Gotaas. Men de har blitt fortalt at det var tradisjonelle landskapsmalerier.

Ofret kunst fra 1700-tallet

Først i 1935 begynte han å restaurere kalkmalerier. 1938 avsluttet han restaureringene av kalkmaleriene i Nes kirke, som ligger i samme kommune som kirken med demonveggen.

I 1939 tok han fatt på undersøkelsene i Sauherad. Han fant spor etter dekor fra 1700-tallet, men ble ikke videre grepet. Gotaas var mer opptatt av å finne dekor fra middelalderen.

Dermed ofret han noe av dekoren fra 1700-tallet. Han bedyret at det var noe under som var så fantastisk at alle ville tilgi ham det.

1700-tallsdekoren ville hatt en verdi som et historisk lag, forteller Solheim. Likevel er ikke metoden helt uhørt.

– Sånn sett har han begått et grovt skadeverk ved å fjerne det. Men det var noe man holdt på med. Å fjerne lag for å komme ned til det som lå under var nok litt i tida.

Hvorfor ble ikke arbeidet etterprøvd?

For en utenforstående er det nesten utrolig at arbeidet til Gotaas ikke ble etterprøvd i større grad.

Andersen og Kaun har lett i arkiver og spurt folk som jobbet i Riksantikvaren for flere tiår siden. Noen sa at de visste veggen var falsk. Forskerne fikk høre om rykter som sa det samme.

– Men man ville skåne ham. Både fordi det ikke fantes så mange konservatorer som jobbet ute i kirkene på denne tiden, og fordi faget ikke hadde utviklet seg så veldig. Det fantes ingen utdanning. Det var ingen som kunne etterprøve ham der og da, sier Kaun.

– Det andre er at det var jo pinlig for Riksantikvaren også. De ville legge lokk på det, så man snakket ikke mer om det.

Linn Kristin Solheim sier at det var naturlig å ha tiltro til fagpersonen de valgte ut til å gjøre jobben.

– De stolte på fagpersonen og ekspertisen hans, sier hun.

Demonveggen er dessuten utilgjengelig og høyt oppe. Andersen og Kaun brukte stillas i arbeidet sitt.

Mer arbeid ble også gjort i kirken etter at Gotaas var ferdig med demonveggen. I arkivene derfra nevnes ikke demonveggen et eneste sted, forteller Kaun. Mye tyder på at demonveggen ble elefanten i kirkerommet.

Se video fra Sauherad kirke:

– Må se Gotaas i lys av samtiden

– Det er jo svært overraskende at han har tatt seg så stor frihet som han har gjort. Dette er jo en skikkelig røverhistorie, sier Kaja Kollandsrud til forskning.no.

Hun er førsteamanuensis og malerikonservator ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo og ekspert på kirkekunst fra middelalderen.

– Det er imidlertid lett å stå i nåtiden og si «haha» om det de gjorde før, men det var en annen tid og en annen kunnskap enn vi har nå. Man må se Gotaas i lys av samtiden, sier Kollandsrud.

– Dette eksempelet illustrerer hvor viktig det er at den som utfører en slik jobb har både kvalifikasjoner og sin etikk i orden. Konserveringsfaget er ungt.

Kollandsrud forteller at profesjonaliseringen av faget begynte for alvor på 1950-tallet. Før det hadde konservatorer mange hemmeligheter, sier hun.

– Vi står på våre forgjengeres kunnskap og har lært av deres feil, så vi skal være forsiktig med å fordømme dem.

– Men her har han jo gått utover enhver akseptabel grense. Gotaas' motiv er vanskelig å forstå. Her har nok det ene tatt det andre, og han har ikke klart å stoppe.

Hadde respekt for det opprinnelige

Gotaas var heller ikke gjennomgående uforsiktig. Han viste i andre deler av sitt arbeid å ha stor respekt for det opprinnelige.

For eksempel da han i samme kirke var svært tvilende til å male opp igjen en inskripsjon fra 1700-tallet som han ikke kunne se fullstendig. Da spurte han Riksantikvaren om tillatelse.

Susanne Kaun er dessuten tvilende til at han helt bevisst forfalsket demonveggen.

Mer om det skriver hun og Andersen i artikkelen sin:

«Vi kan bare spekulere i hva Gotaas tenkte da han jobbet med demonveggen. Slapp han løs alle sine kunstneriske og fantasifulle impulser da han så strukturene i muroverflaten? Var han så ivrig etter å finne noe spennende, at han mistet en konservators restaureringsprinsipper? Eller skjedde det noe med hans psyke? Vi vet ikke.»

Kunne det skjedd i dag?

Kan en vegg bli malt opp helt etter en konservators fantasi i 2021?

Nei. Det ville blitt avslørt, mener Kaun.

– Hvis jeg hadde gått inn i en kirke og påstått å finne noe som ikke var der … altså, nei. Noen ville lure på hva det er, og det finnes flere kontrollmekanismer. Både blant kolleger og gjennom Riksantikvaren.

Grundige rapporteringer har også blitt helt selvfølgelige.

Gotaas skrev ingen rapport. Tidene har forandret seg i konserveringsfaget.

– Det vi har av rapporter fra den tida, er veldig knapt. Han rapporterte ikke dårligere enn andre, sier Linn Kristin Solheim.

– At han ikke skrev en rapport var helt normalt på den tiden. Brevvekslinger ble ansett som godt nok da, sier Kaja Kollandsrud.

Det er imidlertid store kulturforskjeller når det gjelder konservering. I Norge er det ikke kultur for å smøre tjukt på.

Legger til så lite som mulig

– Vi demper skader visuelt. Vi legger retusj akkurat der det er en skade slik at det blir lettere å lese hva det er for noe. Vi demper en skade heller enn å fikse en gjenstand for at den skal se ut akkurat som da den var ny, sier Linn Kristin Solheim.

– Det skal være mulig å skille vårt arbeid fra det originale. Som hospitant i England opplevde jeg å møte studenter fra hele Europa. Noen av dem var opplært til å gå mye lenger i retusjeringen enn det jeg var lært opp til i Norge.

Men Gotaas gikk i arbeidet sitt med demonveggen lenger enn alle gjør, konstaterer Solheim.

– Han var ikke lenger konservator. Han har lagt det fra seg og startet på sitt eget prosjekt.

Fantasien får oss til å se ansikter

Ofte går restaureringen for langt. Man maler noe mer enn man har grunnlag for, sier Kaun.

Å male etter fri fantasi er imidlertid noe ganske annet.

Gotaas må ha gamblet med sitt navn og rykte. Hvordan turte han det?

Det finnes ikke noe klart svar. Først tenkte Andersen og Kaun at han kanskje så noe på muroverflaten.

– Overflaten er veldig grov. Man kan se mønstre og ansikter i marmoreringen hvis du vil og hvis du har fantasi. Men det er veldig fantasifullt å se alt dette her.

Kalkun som ikke burde vært der

Det finnes mange tilfeller av bedrageri i forbindelse med restaurering av veggmalerier. For eksempel tyske Lothar Malskat. Han anmeldte seg selv for kunstforfalskning i 1952.

Han malte opp igjen Mariakirken i Lübeck, der dekoren fra 1300-tallet hadde blitt skadet i brann under andre verdenskrig.

Han malte blant annet kalkuner, som ikke fantes i Lübeck på 1300-tallet. Og Maria Magdalena gikk plutselig uten sko. Først trodde ingen på ham da han innrømmet bedrageriet. Det skriver den amerikanske studentavisen The Johns Hopkins News-Letter.

– Det viser at det finnes tilfeller av bedrageri i konservering og på veggmalerier, men det er noe annet likevel, sier Kaun.

Omfanget er voldsomt. Og Gotaas hadde gjort ærlig arbeid tidligere.

– På en eller annen måte tenker jeg at Gotaas må ha trodd litt på seg selv også. Jeg tror ikke at han helt bevisst gjorde det. Jeg syns ikke det er en god forklaring at han satt der og tenkte at han skulle male djevler på veggen og lure alle.

Hva nå?

Nå som det er fremme i lyset at demonveggen ikke er mer enn 80 år: Hvilken fremtid går den i møte? Er den verdt å bevare? Kanskje kan man med dagens teknikker ta vekk malingen til Gotaas og beholde den gamle som er under?

– Det kan hende det går an. Hvis malingen Gotaas har brukt, er vannløselig, så ville det kanskje gå an å få fjernet den uten å skade det som er under, forklarer Kaun.

Men det er ingen enkel ting å gjøre. Kaun selv foreslår det ikke, og hun tviler på om det ville vært ønskelig fra Riksantikvarens side. Trolig er det lite igjen av det gamle.

– Nå har Gotaas blitt en del av faghistorien. Det er et etisk spørsmål om man vil fjerne Gotaas og finne noe som ikke er så godt bevart under. Demonveggen forblir et fascinerende verk. Det viktige er at vi nå vet hva vi ser på og hvem som laget den, sier Kaja Kollandsrud.

– Det er jo skuffende at det ikke en spennende historie fra langt tilbake om hva og hvem som har produsert disse ville demonene, sier Linn Kristin Solheim.

Samtidig er historien som kommer fram i forskningen til Andersen og Kaun, spennende i seg selv. Det er høy wow-faktor, synes Solheim.

– Og den er fortsatt helt rå, den veggen.

Referanse:

Andersen, Elisabeth og Kaun, Susanne. (2021). Faenskapets skaperglede: Demonveggen i Sauherad kirke. Kunst og kultur.