Fra apartheid til Soccer City

VMs åpningskamp er ofte fort glemt. Denne gang blir det annerledes, nær sagt uansett resultat på arenaen Soccer City i Soweto. VM i Sør-Afrika handler om mye mer enn bare fotball.

Publisert
Sørafrikanske tilhengere på hjemmekamp mot Bulgaria, en av oppkjøringskampene til "bafana, bafana" før 2010-VM på hjemmebane. Kampen ble spilt 24. mai og endte 1-1. (Foto:  Alexander Joe, AFP)
Sørafrikanske tilhengere på hjemmekamp mot Bulgaria, en av oppkjøringskampene til "bafana, bafana" før 2010-VM på hjemmebane. Kampen ble spilt 24. mai og endte 1-1. (Foto: Alexander Joe, AFP)

Mandela likevel ikke til åpningen

Nelson Mandela skulle etter planen vist seg for publikum på åpningsseremonien, i forkant av kampen mot Mexico.

Men etter at oldebarnet hans på 13 år døde i en bilulykke, er det nå klart at Mandela ikke kommer til seremonien på stadionet Soccer City, opplyser NTB.

- Mandela fikk høre om ulykken fredag morgen. Det vil være upassende av ham å delta i åpningsfeiringen, heter det i en uttalelse fra Nelson Mandela-stiftelsen.

(Denne notisen er endret og oppdatert fredag kl 12.34 med informasjon om ulykken. Red.)

- Vanskelig å forutse økonomisk effekt

Økonomiprofessor Kalle Moene mener det er vanskelig å forutse effekter fotball-VM kan han på framtidig økonomisk utvikling i landet.

- På kort sikt kan det faktisk bli en negativ effekt, siden myndighetene i forkant av mesterskapet har feid en del av fattigdommen under teppet ved å tvangsflytte spesielt utsatte grupper som hjemløse ut av områder der VM-turister vil oppholde seg.

- På litt lengre sikt tror jeg på en positiv effekt i det at mye folk utenfra kommer til landet. De vil se hvordan folk bor og lever, og vil undre seg over at et såpass rikt land kan ha så mye fattigdom.

- Et slik press vil legge begrensninger på mulighetene til å fortsette som før, mener økonomiprofessor Kalle Moene ved UiO.

I den fattige, svarte forstaden til Johannesburg, der Nelson Mandela holdt sin første tale etter at han ble løslatt fra mange års fangenskap, kommer det til å bli et lurveleven uten sidestykke fredag ettermiddag.

Nær 95 000 tilskuerne tar imot hjemmehåpene, ”bafana bafana”, som de kalles. Det er gutta boys mot Mexico.

Jubelrop, vuvuzelaer og tusenvis av sørafrikanske flagg. Aldri før har en liknende fest vært under oppseiling i dette landet.

”The ugliest creation of man”

Det er ikke mer enn 16 år siden opphevelsen av apartheidstaten, som hadde sørget for å holde frihetsikonet Mandela i fengsel i 27 år.

Fra 1948 til 1994 var Sør-Afrika den moderne verdens siste eksempel på et raseregime. Et hvitt mindretall styrte det forfatter Nadine Gordimer har kalt ”the ugliest creation of man”.

Brutal undertrykkelse og segregering ga ekstreme utslag i det forhatte rasistiske styret, som at hvite hadde egne telefonkiosker, fortau, strender, butikker, arbeidsplasser, boområder. Bare hvite hadde stemmerett og rett til å eie eiendom.

På åpningskampen mot Mexico sitter svarte og hvite side ved side, de aksler samme kamptrøye i dag som den største selvfølgelighet.

Stadionanlegget Soccer City i Soweto, Johannesburg. Her spilles VMs åpningskamp 11. jui, og her spilles finalen 11. juli - foran nær 95 000 tilskuere. (Foto: Wikimedia Commons, Julian Barocchi)
Stadionanlegget Soccer City i Soweto, Johannesburg. Her spilles VMs åpningskamp 11. jui, og her spilles finalen 11. juli - foran nær 95 000 tilskuere. (Foto: Wikimedia Commons, Julian Barocchi)

Apartheid er historie, gjennom tv-reportasjer ser vi sørafrikanske flagg i tusentall og rop om at ”vi er mer samlet enn noensinne”.

På nivå med Mandela-løslatelsen

- Jeg tror VM har en uvurderlig betydning som et nasjonsbyggende øyeblikk for Sør-Afrika og befolkningen der. Dette virker samlende på nasjonen i like stor grad som da Mandela ble løslatt og kom til makten.

Det sier førsteamanuensis Kristin Skare Orgeret ved Høgskolen i Oslo, til forskning.no

Orgeret har Sør-Afrika, medier og kommunikasjon som forskningsfelt, og står blant annet bak doktoravhandlingen Moments of nationhood (2006), der hun fant at følelser av samhørighet ofte knyttes til historisk viktige øyeblikk.

Kristin Skare Orgeret, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag. (Foto: Andreas R. Graven)
Kristin Skare Orgeret, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag. (Foto: Andreas R. Graven)

Trass i den store bølge av optimismen som skyller over landet foran VM, er det fortsatt store sosiale og økonomiske skiller, som ikke sjelden går langs raselinjene det forhatte apartheidregimet tegnet opp.

Etter opphevelsen av apartheid har et klassesamfunn vokst fram i Sør-Afrika.

Befolkningen har fått likere rettigheter, men utfordringene er fortsatt store med hensyn til både økonomiske forskjeller, kriminalitet, vold og rasisme.

Fra rasisistisk stat til demokrati

Den politiske fredsløsningen i 1994 skapte et behov, nærmest over natten, for at Sør-Afrika måtte skape en ny fortelling om seg selv.

Nasjonen måtte bygges på nytt. Fra å være inndelt i fire kategorier, svarte, fargede, indere/asiater og hvite, som i stor grad ble holdt isolert fra hverandre, skulle man finne nye veier sammen.

- Vi finner selvsagt eksempler på nasjonsbygging i alle land i verden, men prosessen ble spisset i Sør Afrika da man gikk fra å være en rasisistisk stat til et demokrati.

- Apartheidfortiden, og at det kun har gått 16 år, gjør at man har et ekstra stort behov for å føle seg som én nasjon, mener Orgeret.

I dette svært sammensatte landet er samholdsfølelse fortsatt ingen selvfølge.

- Eksempler på andre nasjonsbyggende øyeblikk for Sør-Afrika er innsettelsen av president Mbeki, seieren i rugby-VM 1995, og sannhetskommisjonens arbeid i kjølvannet av apartheid - og selvsagt frigjøringen og innsettelsen av Mandela, påpeker Orgeret.

Vise verden hvem man er

For Sør-Afrika er datoen 11. juni 2010 derfor så mye mer enn en kampdato i fotballens historiebøker.

- Åpningen av VM, sågar hele mesterskapet, har enormt potensiale som et slikt nasjonsbyggende øyeblikk, mener HiO-forskeren.

Etter 5-0 i kampen mot Guatemala rett før VM, var det all grunn til å feire for de sørafrikanske spillerne.  (Foto: Gianluigi Guercia, AFP)
Etter 5-0 i kampen mot Guatemala rett før VM, var det all grunn til å feire for de sørafrikanske spillerne. (Foto: Gianluigi Guercia, AFP)

- Den samhørigheten som skapes, handler om hvordan sør-afrikanerne oppfatter seg selv og andre, og omfatter i grunnen alle etniske grupper i landet.

- Det handler også om å vise verden hvem man er. Sør-Afrika har et behov for å vise verden at man er et bra folk, fortsetter hun.

Allerede da det 15. mai 2004 ble kjent at Sør-Afrika hadde danket ut Marokko og Egypt, og skulle få fotball-VM i 2010, var det ville tilstander - en euforisk glede hos mange.

- Jeg var selv i Sør-Afrika på det tidspunktet, folk kastet seg i armene på hverandre i pur lykke, jublet og ropte. Man skulle tro de allerede hadde vunnet mesterskapet. Jevnt over hersker det en veldig stor stolthet hos mange sør-afrikanere nå, mener Orgeret.

Fattigdom stues vekk

Så er spørsmålet i hvor stor grad, og til hvilken pris, Sør-Afrika vil ”vise verden hvem man er”, for å låne formuleringen fra forsker Orgeret.

I forkant av mesterskapet er det rapportert at fattige og hjemløse stues vekk fra gatene.

– Dette er et reelt problem. Man kan jo slik sett spørre hvem som får glede av dette ”moment of nationhood” og hvem som eksluderes.

Kristin Skare Orgeret, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo. (Foto: Andreas R. Graven)
Kristin Skare Orgeret, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo. (Foto: Andreas R. Graven)

- Mange gatebarn tilhører den siste gruppen. Langs veien ut mot flyplassen utenfor Cape Town er det også bygget en rekke nye hus som en fasade for å skape et bedre inntrykk enn forholdene i det svært fattige området rett bak, sier Orgeret.

Hun tror slike handlinger dels kan forklares med den høye kriminaliteten i landet, og det enorme presset lederne har på seg for at mesterskapet skal forløpe uten skandaler.

- De er både livredde for at noe skal gå galt, og de vil vise frem Sør-Afrikas beste side, men det er jo veldig beklagelig at man tyr til tvangsflytning.

Eliter og gnierindeks

Kalle Moene. (Foto: UiO)
Kalle Moene. (Foto: UiO)

 I utgangspunktet har svarte og hvite nå de samme demokratiske rettighetene. 

Men fortsatt er det slik at en hvit minoritet rår over majoriteten av ressursene i Sør-Afrika, i tillegg til at en gruppe velstående svarte, en ny økonomisk elite, har vokst fram de siste årene.

Flertallet av befolkningen, der rundt 80 prosent er svarte, lever stadig i fattigdom.

Sør-Afrika har i flere år toppet en indeks over u-landene i verden med mest urettferdig fordeling av ressurser mellom fattige og rike, altså de som er gjerrigst overfor sine svakeste grupper.

Den siste gnierindeksen til økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo og kollega Jo Thori Lind, viser at Sør-Afrika nå bare er slått av lille Swaziland.

Sistnevnte har dobbelt så stor fattigdom, men er bare halvparten så rikt som Sør-Afrika, opplyser Moene.

Det er VM-tid i Sør-Afrika. I bakgrunnen ses Table Mountain, et platåfjell sør for Cape Town som er populært blant turister.  (Foto: iStockphoto)
Det er VM-tid i Sør-Afrika. I bakgrunnen ses Table Mountain, et platåfjell sør for Cape Town som er populært blant turister. (Foto: iStockphoto)

Indeksen viser også at det skal lite til for å omfordele slik at de som lever i ekstrem fattigdom - 2 dollar dagen - kan heves over denne grensen.

Sørafrikanske myndigheter behøver for eksempel bare å øke inntektsskatten med 1,87 prosent for å eliminere den mest ekstreme fattigdommen som omfatter 40 prosent av befolkningen.

- Oppsiktsvekkende

- Det er oppsiktsvekkende at et så rikt land, med så mange udekkede behov, fortsatt framstår som sosialt mer gjerrig enn andre. Så finnes det også lyspunkter, som at flere fattige får arbeidsinntekt, men for Sør-Afrika generelt er arbeidsledigheten det største problemet, sier Moene til forskning.no.

Ifølge Fellesrådet for Afrika er ledigheten mange steder i landet på over 40 prosent.

- De sosiale forskjellene har ikke blitt noe mindre. Det store flertallet av svarte sliter med fattigdom. Den velstående gruppen av svarte, som sitter med topposisjoner i samfunnet, har heller ikke vist seg særlig villige til å dele.

- Problemet med denne eliten er dessuten at de ofte både er politikere i ANC og forretningsfolk, sier Kristin Skare Orgeret.

Hun legger også til at korrupsjon er et utbredt fenomen i landet.

Rekrutteringsprogrammer som Black Economic Empowerment (BEE) har bidratt til at svarte har fått nye muligheter, noen har foretatt klassereiser helt opp i landets elite.

Typisk for land som Sør-Afrika

- Både offentlige, halvoffentlige og private initiativ vil kunne bidra til å nyttiggjøre seg de ledige ressurser som finnes.

- For å si det sånn; det ligger mange 50 dollarsedler på fortauet som ikke plukkes opp, mye i den sørafrikanske økonomiske politikken handler om manglende koordinering, mener Kalle Moene.

 Økonomiprofessoren sier videre at det er et typisk for land som Sør-Afrika å få vanskeligheter med direkte å iverksette harde omfordelingsprogrammer, i etterkant av en politisk fredsløsning som man oppnådde ved opphevelsen av apartheid.

- Landet har i praksis vært i en situasjon med borgerkrig over lengre tid. For slike land er det begrenset hvor mye man kan få til i hver periode. Det viktigste på 1990-tallet var at folk fikk likere rettigheter. Det Sør-Afrika nå trenger, er en jordreform, som gjør noen med eierfordelingen av landområder, sier Moene.

(Foto: iStockphoto)
(Foto: iStockphoto)

87 prosent av landbruksjorda tilhørte de hvite under apartheidregimet.

Grunnloven av 1996 sier at jord skal omfordeles, men prosessen har ifølge kritikere gått alt for sakte i visse områder, mens det har gått noe bedre i andre.

Infrastruktur opprettholder skiller

Kristin Skare Orgeret påpeker at deler av infrastrukturen bidrar til å opprettholde skillene fra apartheidtiden.

- Flere har fått strøm i husene sine og lønnet arbeid, mens selv om det finnes slike lyspunkter, synes klassereiser vanskelige for folk flest i dagens Sør-Afrika.

- Apartheids byplanlegging der de svarte måtte bo i såkalte townships ofte langt utenfor bykjernen, er ikke borte på et blunk. Bare det å ta bussen er veldig dyrt, folk i arbeiderklassen kan oppleve at en tredel av lønna deres går med til transportutgifter, sier hun.

- Rasebegrepet fortsatt sentralt

Selv om apartheid er historie, kan det fortasatt synes lenge til Sør-Afrika oppnår en mer rettferdig fordeling – og en større grad av fargeblindhet, i praksis mer etnisk blanding.

- Hvor folk bor har endret seg noe, men fortsatt lever svarte og hvite ganske atskilt. Når man går ut på restaurant er det fremdeles noen steder nesten bare hvite eller svarte, andre steder finner man nå en god blanding.

Skilt fraapartheidregimet. Det har følgende tekst: For use by white persons. These public premises and the amenities thereof have been reserved for the exclusive use of white persons. (Foto: Wikimedia Commons)
Skilt fraapartheidregimet. Det har følgende tekst: For use by white persons. These public premises and the amenities thereof have been reserved for the exclusive use of white persons. (Foto: Wikimedia Commons)

 - Rasebegrepet står fortsatt sentralt, i de nasjonale statistikkene deles befolkningen fortsatt inn de fire kategoriene som i apartheidtiden, og flere rekrutteringsprogrammer som Black Economic Empoverment, bygger på etnisk tilhørighet, idet svarte favoriseres som del av en utjevningspolitikk, sier Orgeret.

Som en del av et slikt utjevningsprogram er det for eksempel vedtatt at en viss andel forelesere ved universitetene skal være svarte.

- Det vil ta tid å innfri dette kravet siden det fremdeles er mangel på svarte toppakademikere. I mellomtiden har man utnyttet krisen i Zimbabwe til å hente skolerte akademikere derfra. Slik kan man litt ironisk si at krisen i nabolandet hjelper sørafrikanske universiteter til å nå sine målsetninger, om enn ikke helt slik det var planlagt, sier Orgeret.

På sett og vis er man ennå bundet av rasebegrepet. Man må benytte det for å måle sosio-økonomisk endring etter apartheid, samtidig som man vil vekk fra det, resonnerer hun videre:

- Kanskje man kan si som Desmond Tutu ved åpningen av sannhetskommisjonens høringer; vi har kjempet for å få vekk disse kategoriene, men nå må vi bruke dem for å gjøre ting gode igjen.

Flere grupper inkluderes

Likevel; det skjer en viss utvikling og forskyvning av kategoriene. Flere grupper er siden 2008 inkludert i programmer som BEE.

De får samme juridiske rettigheter som svarte i ordningen.

- Etter hvert har fargede - i Sør-Afrika betegnelsen for mennesker med både svarte og hvite forfedre - og indere kunne definere seg som “svarte” og fått rettigheter i BEE, sammen med kinesere med sørafrikansk statsborgerskap. Slike eksempler viser at det er endring i hvem som kan tilhøre de ulike kategoriene, fortsetter Orgeret.

- Det går den rette veien, rasistiske utsagn er mindre stuerent og derfor mindre utbredt enn før, selv om man kan høre noen si ting av typen ”…ikke for å være rasistisk, men…”.

- Slik rasisme kan gå alle veier. Lederen av ANCs ungdomsliga Julius Malema ble nylig klaget inn for menneskerettskommisjonen for rasistiske uttalelser, da han sa at hvite sørafrikanere ikke var “ekte” sørafrikanere, forteller Orgeret. 

- Klasse den avgjørende skillelinjen

I et så sammensatt samfunn som Sør-Afrika, som i tillegg har så mange udekkede behov, er det likevel ikke til å unngå at spenninger, uro og konflikt oppstår mellom folk.

- Samtidig som rasismen går tilbake,er det bekymringsfullt at frykten for det ukjente, den såkalte xenofobien eller fremmedhatet ser ut til å bre om seg. Innvandrere blir ofte sett på som en trussel av den jevne sørafrikaner, som frykter at de skal ta jobbene til folk.

- Folk fra Zimbabwe kan for eksempel oppleve å bli stoppet på gaten i Johannesburg og bli bedt om å si visse ord, for å få kartlagt hvor de kommer fra. Det oppleves som truende, ikke minst med de siste årenes voldelige handlinger mot innvandrere fra nabolandene friskt i minne, sier Orgeret.

Dette er likevel grunn til å håpe på større grad av fargeblindhet i neste generasjon, mener hun:

- Hvite, fargede og svarte barn nå ofte på de samme skolene.

- Rase blir stadig mindre viktig med hensyn til jobber og bosted, hvor man går ut for å spise og så videre, mens klasse vokser frem som den avgjørende skillelinjen.

En lakmustest

HiO -forskeren tror forekomsten av ekteskap mellom fargede/sorte og hvite kan være en slags lakmustest for hvor blandet, eller fargeblindt, samfunnet er.

- Å gifte seg eller leve sammen på tvers av etnisk bakgrunn er fortsatt uvanlig. Når man møter par der den ene er hvit og den andre svart, er som regel bare den ene fra Sør-Afrika, og den andre en utlending.

- Skjønt slike ekteskap er jo ikke så vanlige i Norge heller, legger hun til.

Referanser:

Moments of Nationhood. The SABC News in English – the first decade of democracy. Kristin Skare Orgeret, doktoravhandling, 2006, Universitetet i Oslo

Gnierindeksen - et mål på verdens gjerrighet. Jo Thori Lind og Kalle Moene. (pdf-fil)