Stemmer fra grava

Tidlig på 1200-tallet fikk ikke mann og kone alltid hvile ved hverandres side på kirkegården. Gamle, norske skjeletter forteller om for lengst glemte gravskikker.

Publisert
Bildet viser restene av en individ i tenårene. Du ser rester av kraniet til venstre, og et lårbein øverst. Under det, bekkenfragmenter, så fire ryggvirvler, og nederst ligger ett av beina i leggen (fibula). Skjelettet er fra Mariakirken i Bergen. Foto: (Foto: Stian hamre)
Bildet viser restene av en individ i tenårene. Du ser rester av kraniet til venstre, og et lårbein øverst. Under det, bekkenfragmenter, så fire ryggvirvler, og nederst ligger ett av beina i leggen (fibula). Skjelettet er fra Mariakirken i Bergen. Foto: (Foto: Stian hamre)

Fire kirkegårder

 Hamre har undersøkt skjeletter fra fire norske gravsteder: ved Mariakirken i Bergen, Peterskirken i Tønsberg, Hamarkatedralen og på folkebibliotekstomten i Trondheim.

Stipendiat Stian Hamres forskningsobjekter er døde. Det har de vært i mange hundre år. Likevel kan de fortsatt fortelle historier om livet og døden.

Hamre har undersøkt ikke mindre enn 1200 skjeletter, datert mellom begynnelsen av 1100-tallet til midten av 1300-tallet, fra kirkegårder i Tønsberg, Hamar, Bergen og Trondheim.

Slik har han fått et innblikk i gravplasseringa på tidlige kristne gravsteder.

I middelalderen var det nemlig slett ikke tilfeldig hvor du fikk ditt siste hvilested. Både kjønn og klasse tilsa hvor du fikk ligge i forhold til kirka. Og de aller, aller minste så ut til å ha sin helt egne status.

Mann og kone hver for seg

Det fantes faste regler for hvor ulike grupper av folk skulle gravlegges, forteller Hamre.

- I en av eldste bevarte delene av Eidsivatingloven står det for eksempel at kvinner skal begraves nord for kirka, mens mennene skal ligge på sørsida.

Mariakirken i Bergen. (Foto: Morten Dreier/Wikimedia Commons)
Mariakirken i Bergen. (Foto: Morten Dreier/Wikimedia Commons)

Loven hadde antagelig religiøs begrunnelse, kanskje med grunnlag i historier om den korsfestede Jesus som hadde Maria ved sin ene side og Johannes ved den andre.

Men ble reglene om kjønnsdeling overholdt i praksis?

Hamres undersøkelser peker mot at det fantes en slik inndeling på gravstedene i både Tønsberg, Hamar og Trondheim, selv om nord og sør nok ble tolket litt fritt.

Fra kjønnsdeling til familiegraver

- Det har ikke vært mulig å gjennomføre nord- og sørinndelinga helt, for eksempel på grunn av kirkegårdens beliggenhet i landskapet. Derfor har de heller funnet løsninger som passet til de lokale forholdene, sier Hamre til forskning.no.

Men allerede i siste halvdel av 1200-tallet ser det ut til at kjønnsdelinga forsvant.

- I senere utgaver av Eidsivatingloven er regelen tatt ut. I stedet kommer det inn en annen tekst som kan tolkes som at familiene kunne begraves sammen. Det ville jo ikke vært mulig med en kjønnsdeling.

Men kjønn var ikke det eneste kriteriet for plassering av det siste hvilested. Inndeling etter sosial klasse ser ut til å ha holdt seg mye lenger.

Rikinger innerst

Stian Hamre. Foto: (Foto: Martina Suppersberger)
Stian Hamre. Foto: (Foto: Martina Suppersberger)

I middelalderen stod ikke likeverdet særlig sterkt, og alle hadde ikke rett til den samme nærheten til det hellige.

Både Eidsivatingloven og Borgartingsloven hadde regler om sosial inndeling av kirkegården, der de rikeste fikk plass innerst ved kirka, forteller Hamre.

Jo fattigere du var, dess lengre vekk fra kirkeveggen skulle du. Aller ytterst mot kirkegårdsmuren måtte trellene ligge.

Analysene av de 1200 skjelettene, som er blitt avdekket ved ulike anledninger fra 1960- til 1990-tallet, antyder at dette også ble gjennomført i praksis flere steder i Norge.

Men hvordan ser man forskjell på en rik og en fattig knokkel?

Slitne skjeletter

- Patologi – sykdomslære – er en viktig del av mitt fagfelt, forteller Hamre.

- Teorien sier at de som tilhørte lavere klasser levde et tøffere liv med mer fysisk påkjenning. Dermed vil tidlige slitasjeskader være mer utbredt i denne gruppa.

Det er nettopp et slikt mønster forskeren har funnet på knoklene fra gravstedene i Tønsberg og Trondheim. Jo lenger vekk fra kirka, dess flere slitasjeskader.

- Det er ikke vanskelig å se forskjell på et slitent og et friskt skjelett. Blir man gammel nok, får man uansett spor etter slitasje i ledd og rygghvirvler, men når jeg ser slitasjeskader hos unge mennesker, er det uttrykk for at de har levd et hardt liv.

Bildet viser toppen av et lårbein, med framskreden leddslitasje: porøsitet på leddflaten, ny beinformasjon rundt kanten på leddet. Området som ser polert ut skyldes direkte kontakt mellom leddflatene, noe som skjer etter leddbrusken er nedbrutt. Foto: (Foto: Stian Hamre)
Bildet viser toppen av et lårbein, med framskreden leddslitasje: porøsitet på leddflaten, ny beinformasjon rundt kanten på leddet. Området som ser polert ut skyldes direkte kontakt mellom leddflatene, noe som skjer etter leddbrusken er nedbrutt. Foto: (Foto: Stian Hamre)

Sykdom sparte ingen

Høyden, som ofte er brukt som tegn på sosial klasse i andre land, ser ikke ut til å ha vært særlig forskjellig hos de norske middelaldermenneskene. Heller ikke levealderen var så ulik, forteller Hamre.

- Mange døde svært unge, så den gjennomsnittlige levealderen var bare litt over 25 år. Og selv de som overlevde barndommen hadde ikke særlig gode utsikter. Gjennomsnittsalderen lå da rundt midten av 30-åra.

De fleste bukket under for ulike sykdommer, og på denne tida var rikdom et skrøpelig vern mot sott.

- Det er ikke noen grunn til at de rike skulle være mer beskyttet, sier Hamre.

- For at rikdom skal gi beskyttelse mot sykdom må man ha medisinske kunnskaper som ikke var til stede i middelalderen.

Kanskje var det likevel en trøst for de rike at de i det minste fikk en privilegert plass ved kirka. Det kunne muligens også lette litt av sorgen til de som mistet et spedbarn, uansett hvor de måtte høre hjemme på den sosiale stigen.

Bildet viser restene av en lite barn. Fra toppen ligger overarmsben, underarmsben, deler av bekkenbenet, og nederst ligger lårben. Skjelettet er fra Folkebibliotekstomten i Trondheim. Foto: (Foto: Stian Hamre)
Bildet viser restene av en lite barn. Fra toppen ligger overarmsben, underarmsben, deler av bekkenbenet, og nederst ligger lårben. Skjelettet er fra Folkebibliotekstomten i Trondheim. Foto: (Foto: Stian Hamre)


De uskyldige små

Ifølge Hamre er det nemlig én annen gruppe som må ha hatt en helt unik rolle, uavhengig av klasse: De aller minste.

- De yngste barna, de som bare ble noen måneder gamle, ble konsekvent begravd like ved kirkeveggen. Det virker som om de hadde en helt spesiell stilling, sier han.

- Barna som er litt eldre ligger derimot spredt utover etter sosial inndeling.

- Kanskje de minste ennå ikke hadde fått noen klasse? Eller kanskje de ble ansett som spesielt uskyldige. Vi ser den samme praksisen også i andre land, men jeg tror ikke man helt vet hvorfor det er slik, sier Hamre.

Han forteller at de gamle begravelsesskikkene i det hele tatt går igjen i flere nasjoner. Undersøkelser i nabolandene våre har for eksempel vist inndelinger etter kjønn, sosial status og alder.

Og nå har altså de gamle norske skjelettene fortalt oss at det også ble gjort slik her.

Referanse:

Stian Hamre, ”Burial practices in early Christian Norway. An osteoarchaeological study into differences and similarities between four burial assemblages.” Doktorgradsavhandling ved UiB.