22. juli: Roser helseinnsats, avdekker flere svakheter

Ny rapport viser at de akuttmedisinske teamene som behandlet terrorofre på Utøya og i Oslo, gjorde en god jobb. Samtidig påpekes svakheter ved skadesortering, flyoperasjoner og sambandssystem. 

Publisert
Ambulanse dekket med blomster. Over ett hundre tusen mennesker tok til gatene i Oslo for å vise støtte og omsorg for de omkomne etter bomben i regjeringskvartalet og i massakren på Utøya. (Foto: Trond Reidar Teigen / Scanpix)
Ambulanse dekket med blomster. Over ett hundre tusen mennesker tok til gatene i Oslo for å vise støtte og omsorg for de omkomne etter bomben i regjeringskvartalet og i massakren på Utøya. (Foto: Trond Reidar Teigen / Scanpix)

- Norge mangler et felles system for å skadesortere folk når en større ulykke eller krisesituasjon rammer, påpeker luftambulanse-lege og forsker Stephen Sollid til forskning.no.

Sollid er førsteforfatter på den nye rapporten, der det foreslås å innføre én nasjonal standard for vurdering,  prioritering og merking av pasienter som er involvert i en stor ulykke.

Rapporten publiseres i dag fritt tilgjengelig i tidsskriftet Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine.

Åtte helseforetak i sving

Som overlege på luftambulanseavdelingen ved Oslo universitetssykehus var Sollid selv med i et akutteam som rykket ut til Utøya 22. juli.

Ambulansepersonell, leger og sykepleiere fra i alt åtte av landets helseforetak foretok skadestedsbehandling på Utøya og i Oslo sentrum etter terrorhandlingene.

- Blant disse var det flere som til daglig benytter ulike systemer for skadesortering. I en så kaotisk situasjon som den på Utøya, og i regjeringskvartalet, kunne fraværet av en felles vurdering og prioritering av pasienter fått alvorlige konsekvenser.

- Hardt skadede risikerer i større grad å komme for sent på sykehus, og sykehusene risikerer å drukne i mindre skadde pasienter som dermed opptar ressurser som skulle vært brukt på de hardest skadde, sier Sollid.

Håndterte manglende system 

Til tross for at et felles system per i dag ikke eksisterer i Norge, klarte de mange akutteamene som rykket ut til Utøya og regjeringskvartalet å håndtere den vanskelige situasjonen slik at det ikke gikk nevneverdig ut over pasientbehandlingen, ifølge rapporten.

- Det er viktig å få riktig type pasienter til riktig behandlingsnivå så fort som mulig i en krisesituasjon. Det mener jeg at vi klarte godt 22. juli, selv om vi ikke hadde ett felles skadesorteringssystem.

- Forklaringen ligger dels i at det på mottaksstedene på Utøya og i regjeringskvartalet var ganske mange leger og annet helsepersonell med lang erfaring i å håndtere hardt skadede pasienter.

- Samtidig var det heldigvis god tilgang på transport, ambulanser og luftambulanser, slik at vi fikk sendt mange fort av gårde, sier Sollid.

40-50 ambulanser 

Behandling ble forsinket for mange av sikkerhetsmessige og geografiske årsaker.

Til tross for dette, anser Sollid og kolleger i rapportens konklusjon at skadebehandlingen som ble gitt var en suksess, omstendighetene tatt i betraktning.

Han opplyser at det samlet var 40-50 ambulanser som deltok i skadestedsarbeidet og kjørte i skytteltrafikk mellom skadestedene på Utøya og regjeringskvartalet, og sykehusene i Buskerud, Oslo og Akershus.

- Bare en av pasientene som kom inn til skadelegevakten i Oslo ble senere fraktet videre til sykehus. Av de hardt skadde vi tok i mot på Utøya, og i Oslo, overlevde alle bortsett fra én person, sier Sollid.

- Jeg synes dette viser at helsepersonellet som deltok gjorde en god jobb, men mangelen på én felles standard for skadesortering kunne fått alvorlige konsekvenser, påpeker han.

En ambulanse har akkurat overlevert en skadet til et av ambulansehelikopterne på Sollihøgda. Ambulansemannskapene vasker båren før de kjører tilbake for å hente neste pasient. (Foto: Hans O. Torgersen/ Scanpix)
En ambulanse har akkurat overlevert en skadet til et av ambulansehelikopterne på Sollihøgda. Ambulansemannskapene vasker båren før de kjører tilbake for å hente neste pasient. (Foto: Hans O. Torgersen/ Scanpix)

Kan gjøres tryggere

Det slås videre fast i rapporten at retningslinjer for ivaretakelse av sikkerheten til redningspersonellets ble fulgt.

Sollid er ikke i tvil om at helsepersonell vil stå bedre rustet med et felles språk for skadestedsarbeid.

- Med flere vurderingssystemer kan situasjonen bli uoversiktlig, og det kan bli uenighet om hvem som skulle blitt behandlet først. Per i dag kan ulike ambulansedistrikter sortere og prioritere skadde ut fra ulike kriterier, sier han.

- Med ett felles system for skadesortering, vil vi bli enda tryggere på at akutteam som samarbeider ved større hendelser faktisk sender rett pasient til rett sted, til rett tid, sier Sollid.

Ingen dirigerte helikoptertrafikken

Rapporten påpeker også mangler på sambandet. Det digitale nødnettet er innført i Oslo, men ikke i Buskerud.

- Prosessen med å bytte ut sambandssystemet er i gang. I hovedstaden gikk det greit å kommunisere digitalt med politi, helse- og brannvesen, men på Utøya var det ikke mulig å bruke det digitale nettet.

- Derfor hadde vi dårligere kommunikasjon der, og det ble vanskeligere å koordinere ambulanseressursene. Men vi finner ikke holdepunkter for at fravær av digitalt nødnett i Buskerud gikk vesentlig utover behandlingen av pasienter, sier Sollid.

I tillegg til sambandsproblemer på bakken, var det ingen kontroll med et ganske betydelig trafikkert luftrom over Utøya mens skadede ble fraktet til ulike sykehus i helikoptre, ifølge rapporten.

- Vi opplevde en del utfordringer ved flyoperasjoner. Det var på det mest trafikkerte seks luftambulanser og to redningshelikoptre i sving. På det meste var det like mange flybevegelser som på en middels stor norsk flyplass, men til forskjell fra en flyplass hadde vi ikke noe tårn som dirigerte trafikken, sier Sollid.

Han mener ansvarlige myndigheter må se på hvordan dette skal håndteres i framtida ved større ulykker og hendelser.

- Det bør nok være en dedikert ressurs som tar seg av dette, såpass mye trafikk i luften er ikke helt trygt uten at den koordineres, mener han.

Tok i bruk nødfrekvens

I nødens stund ble løsningen at ambulanse- og redningshelikoptrene opprettet kontakt med hverandre via nødfrekvensen på luftfartssambandet.

- De kjenner hverandre og er vant til å jobbe sammen. Like enkelt var det ikke å få kontakt med to Bell-redningshelikoptre fra Forsvaret og sivile presse-helikopter, de var ikke på samme frekvens, så da ble situasjonen mer risikofylt en stund.

- Det vanlige er at når det ikke er kontrollert luftrom, går man på en fast avtalt radiofrekvens eller den sivile nødfrekvensen, men det tok litt tid før de andre helikoptrene kom seg inn på denne, opplyser Sollid.

På spørsmål om noen kunne vært gjort annerledes, sier Sollid:

- Det måtte ha vært å ha ivaretatt dokumentasjonsbiten bedre. Vi tok imot mange skadede ungdommer, eksakt hvor mange vet vi ikke. Dokumentasjon kommer litt i andre rekke i en så ekstrem situasjon, sier Sollid.

Han anslår at helsepersonell på åstedet behandlet og fikk videresendt mellom 60-70 skadde mennesker, omtrent like mange som døde i massakren; 77 personer.

Datagrunnlaget for den nye rapporten er i hovedsak basert på data fra ambulansetjenestene i Oslo og Vestre Viken, luftambulansetjenesten, og på det helsepersonell dokumenterte underveis.

Både deltakere og tilskuere i studien

Sollid var blant de som bidro i det medisinske arbeidet 22. juli 2011. Samtidig har han altså vært med å studere hvordan arbeidet ble håndtert.

Han vedgår at en objektiv og uavhengig observasjon kunne ha stått sterkere metodisk, men mener måten de har gjort studien på likevel fungerer.

- Vi har imidlertid ønsket å beskrive innsatsen uten å tolke observasjonene for mye, nettopp fordi det er en retrospektiv observasjon av oss som var involvert i det vi beskriver.

- Alle konklusjoner må derfor sees i lys av både de svakhetene vi har påpekt i artikkelen og det faktum at det er vi som - til en viss grad - “observerer oss selv”.

- Det er imidlertid en god tradisjon for at slike deskriptive studier - eller rapporter om man vil - publiseres etter denne typen hendelser for at internasjonale fagmiljøer skal kunne trekke lærdom av de erfaringene som ble gjort i hendelsen, sier han.

Referanse:

Stephen J. M. Sollid, Rune Rimstad, Marius Rehn, Anders R. Nakstad, Ann-Elin Tomlinson, Terje Strand, Hans Julius Heimdal, Jan Erik Nilsen, Mårten Sandberg and Collaborating group, Oslo government district bombing and Utøya island shooting July 22, 2011: The immediate prehospital emergency medical service response. .
Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine 2012, 20:3

David J. Lockey, The shootings in Oslo and Utøya island July 22, 2011: Lessons for the International EMS community, Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine 2012, 20:4