Eldre er storforbrukere av helsetjenester, men innsatsen settes altfor ofte inn etter at skaden er skjedd.

Et hoftebrudd hos en eldre kvinne kan, i tillegg til lidelse og tapt livskvalitet hos den enkelte, koste helsevesenet opp mot en million kroner i utgifter til sykehusbehandling og rehabilitering.

Enkle treningsprogram som kan redusere risikoen for fall koster en brøkdel.

- Forebygging kan redusere kostnadene til helsetjenester, sier høgskolelektor Liv Faksvåg Hektoen ved fysioterapiutdanningen ved Høgskolen i Oslo til forskning.no.

Hun slår fast at det ikke kan være mangelen på kunnskap om effektive tiltak som er årsaken til at forebygging ikke blir prioritert. Derimot kan årsaken være måten helsevesenet er organisert og finansiert på.

Reduserte antall fall

Hektoen legger fram et konkret regnestykke basert på stipulerte kostnader. Utgangspunktet er helsesituasjonen for hjemmeboende kvinner over 80 år, en gruppe som lett kan pådra seg skader i forbindelse med fall hjemme.

Denne gruppa kan gis et treningsprogram som reduserer risikoen for fall. En studie fra New Zealand så på effekten av et anerkjent treningsprogram for trening av styrke og balanse hos eldre. Kostnadene til et slikt program vil i Norge være 3160 kroner per år per deltager.

Studien på New Zealand konkluderte med at de som hadde gjennomgått treningen opplevde betydelig færre fall enn de som ikke hadde gjennomgått trening.

Reduksjonen i antall fall var på hele 40 prosent.

Basert på statistisk materiale om fordeling av skader knyttet til fall hos eldre i Norge og utenlands, og beregning av kostnader til helsetjenester forbundet med fallulykker under norske forhold, konkluderer Hektoen med at ett fall i gjennomsnitt koster 11.250 kroner.

- Dette kan høres lite ut. Et fall kan koste alt fra null til én million kroner. Hoftebrudd, som er det mest alvorlige, kan medføre kostnader på mellom 250.000 kroner og én million, avhengig av om pasienten kan komme direkte hjem fra sykehuset eller henvises til en institusjon, sier hun.

Lønner seg

Overført til Norge vil sluttsummen bli at det koster stat og kommune 1,85 ganger mer å behandle skaden fra et fall enn å investere i et forebyggende program for kvinner over 80 år. Et slikt program kan dermed være lønnsomt med en gevinst på minst 70 prosent i løpet av ett år.

Regnestykket er basert på at treningsprogrammet gis til eldre som stort greier seg selv og bor hjemme.

Er du i Oslo mandag i neste uke, kan du høre Hektoen holde foredrag om temaet som en del av Forskningsdagene.

Trente opp balanse


Treningsprogrammet omfattet i New Zealand fire hjemmebesøk fra en fysioterapeut som ga instruksjoner for hjemmebasert trening.

Deretter ble det gitt jevnlig oppfølging på telefon de neste ti månedene.

Deltagerne skulle trene en halvtime tre ganger i uka.

Oppfølgingen må holdes ved like, men kostnadene vil være lavere de påfølgende år.

Dermed vil besparelsene øke over tid.

Hektoen har sammen med to medforfattere nylig publisert en artikkel om temaet i tidsskriftet Scandinavian Journal of Public Health.

De har kun sett på utgifter for helsevesenet – og ikke forsøkt å sette en prislapp på lidelse hos den som skader seg eller redusert livskvalitet som følge av angst og isolasjon etter uhellet.

- Mange blir inaktive og engstelige etter fall. Vi har valgt å ikke sette en prislapp på dette, påpeker Hektoen.

Disse faktorene vil være ytterligere argumenter for å satse på forebygging.

Kortsiktig helsevesen

I artikkelen pekes det på flere faktorer som gjør at forebygging ikke blir prioritert. For det første vil reduserte kostnader som følge av reduksjon i fallrelaterte skader tilfalle staten, mens utgifter til forebygging havner hos kommunen. For det andre er mye planlegging gjort ut i fra budsjetter med varighet på ett år slik at lønnsomhet over tid ikke blir tatt hensyn til.

For det tredje er det et element av innsatsfinansiering ved sykehusene, noe som innebærer at de får større overføringer jo flere beinbrudd de behandler – noe som heller ikke oppmuntrer til forebygging.

- Sykehusene behandler hoftebrudd og har økonomiske incentiver for å gjøre det. Kommunene får ikke noe igjen for å drive forebygging, oppsummerer Hektoen.

Hun peker på at eldrebølgen vil utgjøre et stadig større press på sykehusene, som på sikt rett og slett ikke vil ha kapasitet.

- Effektive tiltak

Hektoen mener at manglende helhetstenkning og langsiktighet i helsesektoren også rammer andre typer forebygging, som for eksempel kan omfatte ernæring eller ulike tiltak i hjemmet.

Den rødgrønne regjeringens samhandlingsreform, som ble lagt fram før sommeren, skal prøve å ta tak i noen av disse utfordringene. Blant annet skal kommunene få større ansvar for å finansiere sykehusutgifter, noe som kan bidra til økt oppmerksomhet om forebygging.

Foreløpig er det imidlertid skjedd lite konkret.

Hektoen sier at det mest fornuftige antagelig vil være å plukke ut de i aldersgruppen som har problemer med balanse, svimmelhet og lite muskelstyrke, for så å gi disse opptrening. Det vil måtte innebære et tett samarbeid med fastlegene som plukker ut hvem som har fordel av et forebyggende treningsprogram.

- Egentlig gjelder ikke dette kun eldre. Det kan finnes personer i alle aldersgrupper som kan nyte godt av dette, sier hun.

Referanse:

Liv F. Hektoen, Eline Aas og Hilde Lurås: “Cost-effectiveness in fall prevention for older women,” Scandinavian Journal of Public Health, nr. 37 2009.

Lenke:

Forskningsdagene: Fallforebygging for eldre, foredrag/kåseri - Oslo - 21.09.2009