I dag bruker 20 prosent av fruktbare kvinner i Norge p-pillen. Det er en selvfølge at kvinner har rett på informasjon om og tilgang til riktig prevensjon. Men slik har det ikke alltid vært.

– Jeg ble ferdig utdannet lege det året p-pillen kom – i 1967. Jeg husker det veldig godt, det var fullstendig revolusjonerende!

Det sier Britt Ingjerd Nesheim, som er professor emeritus og tidligere avdelingsoverlege ved Kvinneklinikken ved Ullevål sykehus og Universitetet i Oslo

– Det at vi fikk et prevensjonsmiddel som er helt sikkert, gjorde at man ikke måtte få barn hvis man ikke ville. Det at man på en sikker måte kan styre egen seksualitet og barnefødsler – det var helt nytt.

• Les også denne saken på Kilden kjønnsforskning.no: Hva er kjønnsperspektiver i kreftforskning?

Hun forteller at det nye prevensjonsmiddelet først ble møtt med skepsis.

– Legemiddelmyndighetene, og da særlig helsedirektør Karl Evang, var betenkte med å slippe en pille som var så lite utforsket løs på befolkningen. Og han hadde rett i det, det var gjort uhyggelig lite forskning på den.

Da pillen ble lansert visste man lite om bivirkninger og hvilken effekt pillen kunne ha for kvinnenes helse på sikt.

– Den ville aldri blitt lansert med dagens system!

Det tok sju år fra p-pillen ble lansert som prevensjonsmiddel for kvinner i USA, til norske kvinner kunne be legen sin om de nye pillene. Norge var forsiktige, og ventet lengre enn både Tyskland og de andre skandinaviske landene. I 1963 kom riktignok pillen til landet, men ikke som prevensjon.

– Jeg har ikke klart å finne ut hva som sto i Felleskatalogen da, men den ble registrert til regulering av menstruasjon. Likevel var det nok flere som fikk den som prevensjon, under bordet, sier Nesheim.

Amerikanske opphavskvinner og -menn

Hadde P-pillen blitt til uten pådriv fra kvinnebevegelsen? Nesheim tror ikke det.

– Mye av æren for p-pillen må gå til Margaret Sanger, og til finansøren: Katharine McCormick.

Margaret Sanger var ett av elleve barn i en fattig, irsk-amerikansk katolsk familie i Corning, New York. Hun ble kjent som kvinnesaksaktivist og forkjemper for prevensjon, og grunnla organisasjonen Planned Parenthood. Nesheim tror bakgrunnen hennes hadde mye å si for engasjementet.

– Hun så hvordan moren var totalt utslitt av barnefødsler, og til slutt tok sin død av slitet.

Sanger var smart, og fikk et stipend for å studere til sykepleier. Hun drev etter hvert ulovlig prevensjonsopplysning på sine egne prevensjonsklinikker, og måtte sone en fengselsdom på 30 dager.

– Hun var glødende opptatt av familieplanlegging, sier Nesheim.

Da Sanger fikk høre at det fantes et progesteron som hemmet eggløsningen hos dyr, ble hun opptatt av å få laget noe tilsvarende for mennesker.

– Sanger kontaktet den kjente biologen Gregory Pincus.

Pincus var, sammen med legen John Rock, opptatt av reproduksjon og fertilitet. Rock var riktignok katolsk, og i USA var det mye motstand mot prevensjon på den tiden, særlig i kirken. Likevel var Rock for prevensjon og ville være med å utvikle dette preparatet. Det handlet om å finne den riktige balansen av de hormonene som stopper eggløsningen. Men, de trengte penger.

– Her kom neste kvinne inn i bildet, forteller Nesheim.

– Katharine McCormick var selv biolog. Hun var styrtrik etter å ha arvet mannen sin, og ville finansiere forskningen.

Forskningsjuks og intetanende prøvekaniner

Gregory Pincus og John Rock utviklet den første p-pillen, men metodene de brukte den gang, på 1950-tallet, ville ikke passert dagens forskningsetiske retningslinjer.

– Det er et tankekors, sier Nesheim.

– P-pillen er helt fantastisk, men har blitt til på lyssky måter.

Pincus og Rock gjorde forsøk på dyr, men også på kvinner. De delte ut de første forsøkspillene til fattige kvinner i Puerto Rico som ønsket å unngå graviditeter. Men de prøvde også ut pillene på kvinner i Boston, som kom til legen med infertilitetsproblemer. Kvinnene ønsket seg barn, men var ikke fruktbare.

– Kvinnene var barnløse av ukjente årsaker. Fordelen for Pincus og Rock var at de hadde regelmessig menstruasjon, og derfor kunne de teste om eggløsningen forsvant med preparatet de ga dem.

• Les også denne saken på Kilden kjønnsforskning.no: Måler det umulige: Å telle lovlige og ulovlige aborter

Rock skrev i en artikkel om forsøket at annen forskning hadde vist hvordan store mengder gestagener hjelper mot infertilitet. Men da Nesheim kikket nærmere på referansene i artikkelen fant hun noe oppsiktsvekkende:

– Han refererte til en artikkel «in preparation». Artikkelen, og forskningen, var ikke dokumentert – han jukset rett og slett.

Gjennom forsøkene med de barnløse kvinnene beviste Rock og Pincus at gestagener hemmer eggløsningen, og de kunne studere hvilken virkning det hadde på slimhinnen i livmoren. De fant blant annet ut at når de ga mye gestagen ble blødningene uregelmessige, noe de forsøkte å regulere ved å legge til østrogen.

– Slik prøvde de seg frem med forskjellige doser av de to hormonene, før de landet på det som ble lansert som verdens første p-pille: Enovid.

De intetanende testpersonene som hadde oppsøkt legehjelp for å bli gravide, fikk ingen hjelp.

– Det er vanlig å si at p-pillen er oppkalt etter Pincus, men det tror ikke du på. Hvorfor ikke?

– Det er bare i de skandinaviske språkene vi sier p-pille, og bare her det heter prevensjon. På engelsk heter det contraception, og de sier the pill, the contraceptive pill eller birth control pill. På tysk også: die Pille. På fransk la pilule, eller la pilule contraceptive. P-en må altså stå for prevensjon.

Bivirkninger og utvikling av en tryggere pille

P-pillen ble godkjent og sendt ut på det amerikanske markedet med et svakt kunnskapsgrunnlag om mulige virkninger. I starten ble det satt i gang et nytt forsøk i Puerto Rico. Men resultatene av forsøket var, ifølge Nesheim, verdiløse.

– Hva kan du egentlig vente deg? Tanken var kanskje god, men samtidig tok den ikke hensyn til kvinnene og deres livssituasjon. Kvinnene tok ikke pillene til riktig tidspunkt, og mange falt fra studiene. De valgte Puerto Rico fordi det var svak lovgivning der. Dermed kunne de gjøre forsøk det var vanskelig å få gjort noe annet sted.

I senere tid har det blitt gjort mye forskning på p-pillen. Både kontrollstudier, registerstudier og kvalitativ forskning kan gi kunnskap om hvordan pillen påvirker helsen til dem som bruker den.

– Alle kvinner har på sett og vis vært prøvekaniner for utviklingen av p-pillen, sier Nesheim.

Etter pillen hadde vært på markedet en stund fikk noen kvinner som brukte p-piller blodpropp, og det var mistanke om at det skyldtes prevensjonsmiddelet. Etter hvert ble det oppdaget at hormonene ga økt risiko, og sammensetningen ble endret. Den første pillen inneholdt 150 mikrogram østrogen, nå er det bare 20-40 mikrogram.

– Hva vet du om omfanget av alvorlige bivirkninger i løpet av de 50 årene vi har hatt P-pillen i Norge?

– Ingen kan gi deg tall på det. Men, risikoen for blodpropp øker to-tre ganger ved bruk av p-pille. Spørsmålet er hvor mange som ville fått det uten å gå på p-pille. Ettersom de som bruker det er unge, friske kvinner, og de som har økt risiko fra før lukes ut, er det veldig få som får blodpropp.

Mette Haase Moen, gynekolog og professor emerita ved NTNU, sier det er sammensetningen av hormoner, og særlig hvilken variant av det sentrale hormonet gestagen som er i bruk, som avgjør risikoen for blodpropp.

– Piller med gestagenene levonorgestrel og noretisteron har lavere risiko. Det er størst risiko for blodpropp med p-piller som inneholder en høyere dose av ethinyløstradiol og antiandrogene gestagener, sier hun.

– Samtidig er det antiandrogene piller som i tillegg til prevensjonseffekten gir behandling for uren hud eller kviser.

• Les også denne saken på Kilden kjønnsforskning.no: Karl Evang var arbeiderkvinnenes mann

Antiandrogene gestagener hindrer virkningen av mannlige kjønnshormoner, som testosteron.

Når det gjelder risikoen for hjerteinfarkt mener Britt-Ingjerd Nesheim den er forsvinnende liten. Hun er mer opptatt av fordelene pillen kan gi i forebygging av kreft.

– Å bruke p-piller beskytter mot kreft på livmorslimhinnen, eggstokkene og tykktarmen. Samtidig er det en svak økning i risiko for brystkreft. Veid opp mot hverandre går den totale risikoen for kreft omtrent i null.

Risikoen hun beskriver er kalkulert gjennom forskning på kvinner som bruker p-piller som prevensjon, sammenlignet med kontrollgrupper av kvinner som ikke gjør det. Registerundersøkelser bidrar også til å undersøke helserisikoen ved å bruke p-pille. De mulige psykiske bivirkningene av p-pillen er imidlertid vanskeligere å måle enn de fysiske.

– Mange klager over humørsvingninger. Det at mange føler de blir deprimerte er vanskelig å måle. Men nylig kom en dansk studie basert på registerdata. Studien viser at selvmord og selvmordsforsøk er to-tredoblet blant kvinner som bruker p-pillen. Særlig gjelder det unge. Det ser altså ut til at depresjonen noen får er høyst reell, og kan få konsekvenser.

– Man må være oppmerksom på det, og slutte på pillene hvis det blir alvorlig, understreker hun.

Lav terskel for unge kvinner

P-pillen solgte først lite i Norge, men både salget og bruken økte utover mot 1980-tallet. Andelen kvinner som benytter seg av p-pillen stagnerte på cirka 20 prosent midt på 1980-tallet.

– Spiralen kom omtrent samtidig som p-pillen, og ble tatt godt i mot i Norge. Sammenlignet med andre land, som USA, hadde Norge en forholdsvis høy spiralbruk sammenlignet med p-pille, sier Nesheim.

Mange kvinner som allerede hadde født barn, foretrakk spiral. Det var særlig yngre kvinner som ble anbefalt å bruke p-pillen.

– Det er kjempebra at de beskytter seg på en god måte mot å bli uønsket gravide.

I 2002 ble P-pillen gratis for kvinner mellom 16 og 20 år. På samme tid fikk jordmødre og helsesøstre mulighet til å skrive ut resepter på pillen. Dette gjorde at unge jenter kunne gå til helsesøster på skolen, i stedet for å spørre legen.

– Jeg synes det er veldig fint at man gjorde det mer lettvint. Ikke minst at det ble gratis. Det er bra at de som har dårligst råd, og trenger minst å bli uønsket gravide, får hjelp, sier Nesheim.

Hun ville gjerne gått enda lenger.

– Allerede på slutten av 1980-tallet var vi mange som mente pillen kunne være reseptfri. Det mener jeg fortsatt. Med god informasjon kan kvinner egentlig kjøpe den selv.

Grunnen til at pillen ikke er reseptfri er, ifølge Nesheim, at produsentene var bekymret for å bli ansett som fremmere av dårlig moral. Samtidig var de redde for at de ville stå svakere i eventuelle erstatningssaker dersom det ikke var noen lege som mellomperson.

Selv om p-pillen er god prevensjon, anbefaler legene i dag andre prevensjonsmidler. Glemmer du å ta pillene, beskytter de ikke lenger mot graviditet. Derfor anbefaler legestanden nå såkalte larc-prevensjonsmidler, altså langtidsvirkende prevensjon, som p-stav og spiral.

Usikkerhet og myter

Søker du opp informasjon om p-pillen på nettsider som Sex og samfunn, Underlivet eller Kvinneguiden, finner du mye fakta, men også mange spørsmål. Blir man tykk av å gå på p-piller? Er det vanlig å få humørsvingninger? Hvorfor har jeg ikke lyst på sex lenger? Må man ha mensen en gang i måneden? Nesheim er ikke overrasket over at jenter som skal begynne med ny prevensjon har spørsmål. Men noen myter har vist seg å være mer seiglivede enn hun hadde trodd.

– Den om pauser trodde jeg var avlivet. Til å begynne med var det sånn at man skulle man ha en pause noen måneder for å se om man fungerte som normalt. Det er bare tøys.

– Det å blø en gang månedlig er en annen myte. Når du bruker p-pille har du ikke menstruasjon, fordi du ikke har eggløsning. De som lagde pillen trodde kvinner likerå blø en gang i måneden, fordi de da kan kjenne at kroppen fungerer som normalt.

Mette Moen utdyper:

– Det er en utbredt oppfatning at menstruasjon er naturlig. Skaperne av p-pillen trodde den ville aksepteres lettere hvis den etterlignet naturlig syklus.

– Hensikten med menstruasjon fra naturens side er å danne en ny slimhinne som det befruktede egget kan grave seg ned i. Med p-piller dannes mye mindre slimhinne, derfor kommer det mindre blødninger. Bruker du pillen over lang tid vil slimhinnen bli så tynn at det ikke er noe å blø ut av. Det samme gjelder når du bruker spiral eller p-sprøyte, som er ren gestagen-prevensjon.

Nesheim mener det er på tide at alle kvinner vet dette:

– Vi har sagt det i mange år nå: det er ingen grunn til å blø når du går på p-piller.

Betydningen kan ikke overvurderes

Elisabeth Lønna er historiker og har skrevet flere bøker om den norske kvinnebevegelsen. Hun mener p-pillen har spilt en sentral rolle i historien om norsk likestilling.

– P-pillen kom samtidig som det skjedde andre viktige ting for kvinner. Kvinnebevegelsen blomstret, og kvinner kom ut i arbeidslivet og inn i politikken. Sånn fikk kvinner en viktig rolle i samfunnet, sier hun.

– Jeg husker selv da p-pillene kom, og hvor viktig det var for oss som var unge studenter. Det var likevel litt vanskelig i starten. Jeg husker særlig en lege på Blindern som ikke ville gi meg pille fordi jeg ikke var gift. Heldigvis fikk jeg det av en annen lege, som syntes det var veldig bra at jeg ville bruke den.

– Hvilken rolle har p-pillen spilt for norske kvinners seksualliv?

– Den har hatt alt å si! Man kunne jo ikke stole på at mannen brukte kondom. Det fantes pessar, men det var vanskelig og ikke spesielt romantisk.

– Jeg husker et sitat fra kvinnesakskvinnen Margarete Bonnevie, som sa at det er «ingen gifte kvinner som ikke har gått med angst for å bli gravide». Så p-pillen hadde mye å si, både utenfor og i ekteskapet.

– Hvordan har den norske kvinnebevegelsen sett på p-pillen?

– Kvinnebevegelsen har alltid vært positiv. Jeg vet ikke med sanitetskvinnene, eller med de veldig religiøse gruppene, men kan ikke huske en eneste innsigelse fra kvinnebevegelsen.

– På 1960- og 1970-tallet var mange for fri kjærlighet. Det ble helt klart både friere og tryggere for kvinner med p-pillen. Jeg tror også den har hatt mye å si for at det ble slutt på å bruke sånne skrekkelige ord som lausunger og uløkka.

Britt Ingjerd Nesheim er enig med Lønnå.

– Det er virkelig en revolusjon, betydningen av p-pillen kan ikke overvurderes!

Hun understreker at p-pillen har frigjort kvinner fra et liv med mange barnefødsler.

– Tenk på alle de gifte kvinnene som tidligere fødte en skokk med barn. De opplevde problemer med fremfall av livmor, med alvorlig inkontinens – alt det er borte, vi har glemt at det eksisterte, sier hun.

Mette Moen sier seg enig, men påpeker også en annen side ved overgangen fra prevensjon som kondom og pessar til hormonell prevensjon.

– Det har gitt kvinnen frihet og kontroll, men øker samtidig hennes risiko for seksuelt overførte sykdommer, sammenlignet med ved bruk av kondom.

Hun tror forskerne vil fortsette å utvikle p-pillen. At hormondosene vil reduseres, og at forskerne vil finne gestagener som gir mindre bivirkninger, er ikke usannsynlig. Så er spørsmålet om den revolusjonerende pillen også kan bli tilgjengelig for menn?

– P-pille for menn har lenge vært under utprøving. Den består av gestagen, som hemmer produksjon av sædceller, men som også reduserer produksjon av testosteron, som derfor må tilføres. Der kvinnenes p-pille består av gestagen og østrogen, vil altså p-pillen for menn bestå av gestagen og testosteron.

Etter 50 år med pillen som gir norske kvinner full frihet til å styre egen reproduksjon lar mennenes pille vente på seg. Men i teorien kan revolusjonen komme, også for menn.

Denne saken ble først publisert på Kilden kjønnsforskning.no