Jordskorpa huser etter alt å dømme syv store kontinentalplater.
I tillegg finnes det noen mikrokontinenter. Det aller meste av disse ligger skjult langt nede i dyphavene.
Men det kanskje mest typiske mikrokontinentet av dem alle kan være Jan Mayen.
Dette er et kontinent med en nokså liten øy med samme navn – Jan Mayen – stikkende opp over havoverflaten.
Forskere har funnet kontinentalskorpe
– Ja, det finnes mange gode argumenter for at Jan Mayen er en del av et eget mikrokontinent, sier Sverre Planke. Han er geolog og forsker ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk på Universitetet i Oslo.
Planke har selv studert den undersjøiske Jan Mayen-ryggen og funnet rester etter det geologene kaller kontinentalskorpe.
Forskere fra universitetene i både Bergen, Oslo og på Island mener i tillegg å kunne slå fast at det under Jan Mayen finnes en tykk skorpe – typisk for kontinenter.
I verdenshavene finnes det ellers stort sett en langt tynnere og mye yngre havbunnsskorpe.
Kontinentalsprekken «hoppet»
Grønland (Nord-Amerika-kontinentalplaten) og Norge (Eurasia-kontinentalplaten) begynte å skille lag for 55 millioner år siden. Da ble Jan Mayen-kontinentet først hengende igjen på Grønland-siden.
– Men noen titalls millioner år senere så virker det som om sprekken som åpnet seg mellom kontinentene, har «hoppet».
– Spredningsaksen hoppet over fra østsiden av Jan Mayen til vestsiden av Jan Mayen, forteller Planke til forskning.no.
Havbunnen som hadde spredt seg utover på østsiden av Jan Mayen, begynte nå altså å spre seg utover på vestsiden av Jan Mayen. Det vil si mellom Jan Mayen og Grønland.
Dette kan ha begynt for mellom 40 og 33 millioner år siden.
Mikrokontinentet Jan Mayen er om lag 500 kilometer langt og 160 km på det bredeste. Det ligger nordøst for Island. Helt lengst nord på mikrokontinentet finner vi den lille vulkanøya Jan Mayen. Nå er det langs Kolbeinsey-ryggen (rød strek) – på vestsiden av Jan Mayen – og videre ned langs Reykjanes-ryggen at vulkanismen er aktiv og jordoverflaten sprekker opp. Jan Mayen-kontinentet er dermed på vei vekk fra Nordamerika-kontinentet.(Kart fra Wikimedia)
Magnetisme som sladrer
– Teorien om at sprekken mellom kontinentalplatene har «hoppet» fra østsiden til vestsiden av Jan Mayen-mikrokontinentet er noe vi jobber ut fra når vi nå forsker på dette, sier Planke.
Et kraftig argument for at dette stemmer, er det forskerne kaller magnetiske anomalier. Disse har forskerne kartlagt i dyphavet.
Annonse
Denne magnetismen er en slags hukommelse som sladrer om hvilken vei berget og de store tektoniske platene på jorda flytter på seg.
I dette tilfellet hvilken vei Atlanterhavet utvider seg.
Øya Jan Mayen er formet av vulkansk aktivitet og den er mye yngre enn mikrokontinentet Jan Mayen. Lenge regnet man med at vulkanen Beerenberg var død. Men i 1970 fikk den et kraftig utbrudd. Nok et utbrudd kom i 1985.(Foto: Dreizung / Wikimedia Commons)
Et typisk mikrokontinent
Om Jan Mayen faktisk er et mikrokontinent – slik forskerne altså mener at mye nå tyder på – så er øya i selskap med blant andre Seychellene i Det indiske hav.
Både øya Jan Mayen og mikrokontinentet den ligger på toppen av, er lange og smale. Dette er ganske typisk for mikrokontinenter, siden de gjerne en gang i tiden har skilt lag med en større kontinentalplate.
Vulkanen på toppen av Jan Mayen er også typisk for mikrokontinenter som stikker opp over havoverflaten.
Sverre Planke forteller at det har vært vanskelig for geologene å forske på mikrokontinenter, siden de stort sett er en del av dyphavet. Uten omfattende boringer ned i havbunnen er det vanskelig å dokumentere at det finnes et mikrokontinent.
Den norske øya i Polhavet er det eneste nokså sikre mikrokontinentet i det nordlige Atlanterhavet.
Kontinenter, kontinentalplater og mikrokontinenter
Vanligvis regner vi med fem kontinenter. Det er Amerika, Eurasia, Afrika, Australia og Antarktika. Kontinenter er ikke det samme som verdensdeler.
Bevegelsen til de syv store kontinentalplatene i jordskorpa har skapt disse kontinentene slik de ser ut i dag.
I tillegg til kontinentene, så finnes det noen enslige vulkanøyer som Hawaii, Bouvetøya, Réunion, Galapagosøyene og Island.
Også finnes det mikrokontinenter. Mikrokontinenter er enkelt sagt biter som har stukket av gårde fra de store kontinentene og dannet sitt eget lille kontinent.
Fant fem nye mikrokontinenter
I en studie publisert i 2020 så har forskerne Joost M. van den Broek og Carmen Gaina ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) på Universitetet i Oslo, identifisert og beskrevet fem mikrokontinenter.
I Atlanterhavet utenfor sørspissen av Amerika ligger det trolig flere undersjøiske mikrokontinenter. De ubebodde Sør-Orknøyene er den eneste lille delen på det største av disse mikrokontinentene, som vi kan se over havoverflaten.(Illustrasjon fra Broek og Gaina, 2020)
De samme forskerne kan ha bidratt til å forklare noen helt fundamentale spørsmål om jordoverflaten.
Broek og Gaina mener å kunne forklare dannelsen av mikrokontinenter med to prosesser.
Annonse
En prosess handler om hvordan de store tektoniske platenes kontinuerlige bevegelser fører til at det dannes sprekker og svakheter i ytterkanten av platene. Sånn kan små deler slippe taket og komme seg løs.
Den andre prosessen er enda viktigere for de fem mikrokontinentene forskerne har studert i denne artikkelen, mener Broek og Gaina. Det handler om at mindre kontinentdeler som er i ferd med å slippe løs, begynner å rotere rundt.
De to øyene Korsika og Sardinia i Middelhavet danner trolig også sammen et mikrokontinent. Kikker du på et kart og bruker fantasien litt, så ser du at de to øyene sammen kan ha vridd seg for å komme løs fra dagens Frankrike og Italia.
Denne prosessen har trolig tatt «bare» ni millioner år.
Dette viser oss et generelt trekk ved dannelsen av mikrokontinenter: De dannes gjerne raskt. Det handler om noen få millioner år, som er svært kort tid i geologisk forstand.
Et annet fellestrekk ved mikrokontinenter er at det skjer ekstra mange kompliserte geologiske prosesser når de dannes, både i jordskorpa og nede i mantelen under der igjen.
Øyene Korsika og Sardinia er trolig et mikrokontinent mellom de to store kontinentene Afrika og Eurasia. Kompliserte bevegelser i jordskorpa i denne delen av Middelhavet har dratt Korsika/Sardinia-mikrokontinentet løs fra Provence i Sør-Frankrike og Liguria i Nord-Italia, dreid mikrokontinentet rundt og plassert det der det ligger i dag.(Foto: ixpert / Shutterstock / NTB)
Stéphane Polteau m.fl: «The pre-breakup stratigraphy and petroleum system of the Southern Jan Mayen Ridge revealed by seafloor sampling», Tectonophysics, 2018
R. Dietmar Müller m.fl: «A recipe for microcontinent formation», Geological Society of America, 2001.
Joost M. van den Broek og Carmen Gaina: «Microcontinents and Continental Fragments Associated With Subduction Systems», Tectonics, 2020.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
