Fossefall under Sydpolen

Dypt under isødet i Antarktis ligger store sjøer. Satellittmålinger viser at sjøene sporadisk spyr ut svære fosser som kanskje når helt ut til Sørishavet.

Publisert
"På dette satellittfotoet fra NASA synes Vostoksjøen tydelig fordi isen over sjøen er flatere enn i omgivelsene."
"På dette satellittfotoet fra NASA synes Vostoksjøen tydelig fordi isen over sjøen er flatere enn i omgivelsene."

Fire kilometer under isen ligger sjøer som har vært forseglet i 35 millioner år. Den største er Vostoksjøen med en overflate litt mindre enn Buskerud fylke.

Men noen av sjøene går av og til over sine bredder.

Isen beveger seg

Martin Siegert fra University of Bristol i Storbritannia har studert isen over en sjø i det østlige Antarktis. Han har målt høyden på isdekket med satellitten ERS-2.

Siegert og kollegene hans så at isen steg en meter over ett område og sank tre meter over et annet. Dette skjedde ganske raskt, i løpet av 16 måneder. Hva skjedde der nede, fire kilometer under overflaten?


Høyt trykk

Det kilometertykke isdekket trykket vannet sammen. Smeltevann fra områder omkring rant ned i en av sjøene. Da steg trykket enda mer, og isen over sjøen bulte opp. Dette skjedde langsomt, over mange år.

Så ble trykket for stort. Vannet presset seg gjennom sprekker i isen, fosset fra den høyeste til den laveste sjøen. Vannføringen var tre fjerdedeler av elva Themsen.

Den øverste sjøen tømtes, og isen over sjøen sank tilbake. Den nederste sjøen ble fylt opp, og her steg isen. Disse bevegelsene har Siegert og hans kolleger sett med høydemåleren på satellitten.

Sjøene henger sammen

"Det gule feltet viser området som Martin Siegert og kollegene hans undersøkte"
"Det gule feltet viser området som Martin Siegert og kollegene hans undersøkte"

Tidligere trodde forskerne at hver sjø var hermetisk lukket, og at mikrobene i sjøen hadde levd uforstyrret de siste 35 millioner år, som levende historiske museer.

Men hvis sjøene sender vann til hverandre, betyr det at mikrobene følger med vannstrømmen. Noen sjøer kan altså ha delt på livsformene.

Et internasjonalt forskerteam har drillet seg nedover mot den største av sjøene, Vostok. De stanset drillingen før de nådde selve sjøen fordi de var redde for å forurense den. Hvis mikrober fra overflaten kom ned, ville det historiske livets museum være ødelagt.

Nå blir det enda viktigere å beskytte disse sjøene. Hvis forurensing fra en sjø kan fraktes med vannstrømmen videre til den neste, kan større områder forurenses.

Helt ut til havet?

Martin Siegert utelukker ikke at vannstrømmen blir så stor at den trenger helt ut til kanten av fastlandsisen. I så fall tømmer sjøene seg i Sørishavet.

Men mikrobene i havet kan ikke forurense sjøene under isen. Trykket er så stort at intet liv klarer å svømme motstrøms. Derfor kan de mystiske sjøene fortsatt vokte sine hemmeligheter i den evige natten flere kilometer under isødet på Sydpolen.