Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Superstormen i 1634 er den eldste dokumentert stormflodkatastrofen i danmarkshistorien. Store landområder forsvant, for eksempel den nordfrisiske byen Rungholdt. Andre steder oppsto det nye øyer. (Foto: Merops)
Fakta:
Mikkel Fruergaard fokuserer i forskningen sin på hvordan de såkalte barrierekystene vil utvikle seg når havet stiger på grunn av klimaendringene.
I slike områder ligger det sandøyer som gir le til fastlandet, hvor det ofte bor mange mennesker. Den amerikanske østkysten og Vadehav-kysten er to eksempler.
29. oktober 2012 viste orkanen Sandy hvor store endringer i landskapet en superstorm kan forårsake.
«Far, jeg kan merke at det drypper vann ned i ansiktet mitt.» For sønnen Adriaan og den lille familien Leeghwater ble 10. oktober 1634 en redselsfull kveld og natt.
Familien måtte, som naboene sine ved Vadehavet, kjempe for sitt liv og sine eiendeler da danmarkshistoriens verste storm rammet dem natten mellom den 10. og 11. oktober 1634.
Stormen rammet den tyske delen av Vadehavet hardest. I alt mistet mellom 8000 og 15 000 mennesker livet.
Ny metode
Faren til Adriaan – Jan Leeghwater – ble en sentral kilde til det som skjedde. Men fysiske spor fra stormen har så langt manglet. Det har en ung dansk forsker gjort noe med.
Nederlenderen Jan Leeghwater var ingeniør, møllebygger og arkitekt. Han var blant annet involvert i et stort dreneringsprosjekt i Nederland, hvor man brukte vindmøller til å drive pumpene. (Foto: Wikimedia commons/Machinarium)
Mikkel Fruergaard fra Institut for Geovidenskab og Naturforvaltning på Københavns Universitet har nemlig registrert synlige og usynlige spor superstormen lagde ved Ho Bukt. Resultatene er publisert i Natures online-tidsskrift Scientific Reports.
– Det er første gang så store kystendringer er blitt dokumentert for en enkelt storm. Normalt skjer slike endringer av kysten i løpet av århundrer eller kanskje årtusener, sier Mikkel Fruergaard, som legger til at datering av sand skaper mange muligheter i fremtiden.
– Vi vil kunne bestemme effekten av mange stormer fra spor i sedimentene.
Sedimentene er de geologiske lagene under jordens overflate.
Dikene ble overveldet
Forskeren har studert effekten av stormen i 1634 nøye.
Den gang bodde den lille nederlandske familien Leeghwater på et dike i nærheten av landsbyen Dagebüll, like ved den dansk-tyske grensen. Faren, Jan Leeghwater, arbeidet som ingeniør på et dreneringsprosjekt i nærheten.
Om kvelden 10. oktober hadde uværet begynt og Jan Leeghwater var på besøk hos tømmermester Pieter Jansz. Den nederlandske ingeniøren skyndte seg imidlertid hjem til huset sitt, som var bygget på et dike ut mot havet.
Stormen økte i styrke. Ingeniøren og hans sønn Adriaan gikk til sengs med klærne på, men de fikk ikke sove. Og da Adriaan merket vannet som dryppet ned i ansiktet på ham, var bølgene begynt å skylle over diket og hamret nå mot taket.
«Det var en skremmende lyd», fortalte Jan Leeghwater senere.
Kort tid etter kom oppsynsmann Siewert Meynerts og fikk far og sønn ut av sengen. De tre kjempet seg gjennom stormen i retning av den lokale herregården. Underveis sa Meynerts at de ville være heldige om de nådde fram i live, fortalte Leeghwater.
Store endringer i landskapet
Mikkel Fruergaard har ikke brukt slike vitneberetninger som kilder, men derimot historiske sjøkart av noen av tidens beste kartografer. Sjøkartene bekrefter at det var en voldsom storm.
Annonse
Forskeren har sammenlignet kartene av den nordlige delen av Vadehavet i årene før og etter superstormen. Disse resultatene bekreftes av spesiell metode til å datere sandkorn.
Forskeren har dokumentert at Langli, som den gangen var en odde, ble til en øy.
Rømø ble utsatt for kraftig erosjon, noe som vil si at en opp til fem meter tykt sandlag ble fjernet fra kysten. Rømø har siden gjenvunnet sin størrelse via sandtilførsel fra kysterosjon og andre steder.
Halvøya Skallingen oppsto i tiårene etter stormen gjennom tilførsel av en 8 meter tykk, 700 meter bred og mer enn 3,5 kilometer lang sandflate.
– Det er ganske unikt med så nøyaktig dokumentasjon av en storm som rammet for snart 400 år siden, sier Mikkel Fruergaard.
Fortiden stråler ut av sandkorn
Man kan ikke bruke karbon 14-metoden til å datere sandkorn, siden sand ikke er et organisk materiale. Derfor har Fruergaard og kollegene hans brukt såkalt optisk stimulert luminositet.
– Et sandkorn som ligger øverst på en strand eller transporteres rundt av vinden, er utsatt for lys. Når det blir begravet, og dermed ikke blir utsatt for lys, kan det ta opp energi fra den naturlige, radioaktive strålingen i jorden, forklarer han.
– Sandkornet lagrer altså energi, som et oppladbart batteri, fram til det blir utsatt for sollys igjen.
Forskeren har tatt opp prøver av sanden uten at prøvene er blitt utsatt for sollys. I laboratoriet har forskerne målt hvor mye energi sandkornene slapp fra seg når de ble utsatt for lys. De målte også den radioaktive strålingen i jorden, slik at de kunne regne ut hvor lenge sandkornet har ligget begravet.
Kan kartlegge 4000 år gamle stormer
Denne metoden, optisk stimulert luminositet, er tidligere blitt brukt for å kartlegge klimaendringer. Men aldri til å dokumentere gamle stormer.
Annonse
– Vi må huske at klimaendringene kan bety store endringer av kystene. Særlig i eksponerte områder som Vadehavet, hvor det er mye energi i bølgene, sier Fruergaard.
Forskeren håper at den nye kunnskapen kan gjøre myndighetene i stand til å beskytte mennesker og infrastruktur bedre i fremtiden.
Diker var ikke nok
Jan Leeghwater fortalte at landskapet bak kysten ved Dagebüll var beskyttet av store diker. Dikene hadde holdt i mer enn 100 år. Men nå klarte de ikke holde havet tilbake.
Leeghwater rakk fram til herregården i god behold, sammen med sønnen og Siewert Meynerts. Stormen rev og slet i huset, og på et tidspunkt var vannstanden så høy at en kraftig dør ble smadret, og vannet fløt inn i rommene.
Stormen raste i minst tre timer etter dette. Jan Leeghwater fortalt at bygningen ble fullstendig ramponert.
«Jeg har vært på stranden, hvor jeg har sett forferdelige ting. Utallige døde mennesker og dyr sammen med bjelker fra hus, smadrede vogner, massevis av tre, halm og skrammel», fortalte han.
Planlegger framtidens kystsikring
Ingen vet i dag med sikkerhet hvilke følger en superstorm vil få hvis den rammer denne kyststrekningen i dag.
I Esbjerg kommune tar man forskernes advarsler på alvor, forteller park- og veisjef Peter Nebeling, som er geolog.
– En svært kraftig storm vil for eksempel kunne skade Skallingen, så dikene våre må være god stand, forteller han.
– Men dikene er langt bedre i dag enn i 1634.
Annonse
Nebeling forklarer at dikene i dag har en flatere helning mot havet. Det betyr at bølgene glir av uten å slite ned dikene.
Han forteller også at kommunen holder på med en klimatilpasningsstrategi, som blir ferdig i løpet av 2013. Her vurdere man behovet for dikeforsterkninger som følge av høyere vannstand.
Inntil videre bruker kommunen erfaringene fra stormen i 1999.
Snart vil kommunen også bruke Mikkel Fruergaard for å lære av tusen år gamle stormer.
Innbyggere og hus ble skylt vekk
Jan Leeghwater og sønnen overlevde stormen i 1634. Men huset hans ble skylt vekk av bølgene.
Det samme skjedde med huset til tømmermester Pieter Jansz, der Leeghwater hadde vært på besøk like før stormen. Jansz og de andre beboere druknet, og det samme skjedde med innbyggerne i 37 andre små hus, som også ble skylt vekk av den historisk voldsomme stormen.
