Den store døden var to

Jordas største masseutryddelse, i overgangen mellom tidsaldrene perm og trias, var egentlig to runder med utrydding. Det gir endelig hint om hva som tok knekken på nesten alt livet på jorda.

Publisert
Trilobittene trakk sine siste åndedrag i tidsalderen perm. Sannsynligvis fikk de seg to slag i trynet fra naturen, som til sammen ble deres endelikt. (Foto: Kevin Walsh/Flickr Creative Commons)
Trilobittene trakk sine siste åndedrag i tidsalderen perm. Sannsynligvis fikk de seg to slag i trynet fra naturen, som til sammen ble deres endelikt. (Foto: Kevin Walsh/Flickr Creative Commons)

For 252,3 millioner år siden forsvant 90 prosent av alt liv i havet, og 70 prosent av alt som levde på landjorda. Denne tredje av jordens foreløpig fem utryddelser kalles ofte Den store døden, fordi den var så omfattende.

Både asteroidenedslag, vulkaner som går berserk og havforsuring har blitt foreslått som årsaker til at livet fikk seg en knekk. En ny studie i Nature Geoscience tyder nå på at nesten alle kan ha rett.

Den viser nemlig at utryddingen skjedde gjennom to faser:

Først smalt jorda til og kastet ut nesten 60 prosent av alle artene som eksisterte mot slutten av perm-perioden. Så gikk det omtrent 180 000 år, hvor en del nye arter dukket opp.

Men akkurat ved starten av trias slo katastrofen til igjen. Over 70 prosent av de gjenværende og nye artene ble med ett utryddet.

De to rundene hadde antageligvis hver sin årsak.

To runder ga de bevegelige fordel

På den tiden, som i dag, levde det aller meste av livet i verden i havene. Blant annet som alger, muslinger, koraller og armføttinger.

Ved å se på utbredelsen i tid av i alt 537 arter som er blitt bevart i eldgammel stein i Sørøst-Asia, har forskere fra Wuhan i Kina og Leeds i Storbritannia identifisert de to adskilte fasene av utryddelsen.

I første runde døde både dyr som beveget på seg, som for eksempel trilobittene, og dyr som ikke gjorde det, som svamper og koraller, ut omtrent like mye.

Hva det nå enn var som slo dem ut – og det skal vi komme tilbake til – var ikke noe som stoppet livet for lenge av gangen.

Allerede ganske kjapt etter den runden begynte livet å ta seg opp igjen. Det ble flere av de dyra som overlevde, og i tillegg kom det nye arter til som tok over i nisjene etter forsvunne forgjengere. Det gjaldt både på land og til havs.

Men de primitive småkrypene trakk muligens et lettelsens sukk litt for tidlig.

180 000 år senere inntraff en ny katastrofe. I runde to gikk det desidert hardest ut over de ubevegelige dyra. Trias ble starten på bevegelighetens tidsalder på jorda.

”Fordelen” med disse utryddelsene er at de gir plass til nytt liv, til dinosaurene etter trilobittenes storhetstid, og til pattedyrene etter dem igjen.

Først vulkan, så oksygensmell?

Når man skal finne ut av hva som forårsaket en masseutryddelse, er det ofte lurt å se på hvem som overlevde. Hva slags hardføre dyr som klarte seg, kan være en indikasjon på hva slags påvirkning det var de tålte.

Problemet med utryddelsen mellom perm og trias har hittil vært at så få arter overlevde. Da blir det vanskeligere å finne gode fellesnevnere for dem.

Men med to separate hendelser, med hver sin signatur, åpner det seg tolkningsmuligheter:

I den første runden forsvant det mest liv i grunne havområder og overflatevann. Det kan stemme godt overens både med en kuldeperiode som følge av voldsomme vulkanutbrudd, eller med en massiv havforsuring.

Fordi livet tok seg opp igjen ganske kjapt, tviler de kinesiske og britiske forskerne på at utryddelsen skyldtes oksygenmangel i havet. Om havene først tømmes for oksygen, tar det nemlig mye lengre tid enn bare noen få titusener av år før livet kan florere igjen.

I runde to er derimot oksygenmangel en sannsynlig forklaring. Runde to rammet først og fremst livet i det dype havet, som er mest sårbart om lufta blir borte.

Dessuten tok det relativt lang tid før reptilene fikk skikkelig fotfeste. Når de først kom, kom de imidlertid så det sang etter.

Kilder:

H. Song m.fl. (2012) Two pulses of extinction during the Permian–Triassic crisis Nature Geoscience Letters, publisert på nett 2. desember 2012 (les sammendrag)

Smart News: World’s Greatest Extinction May Have Actually Been Two Extinctions in One (blogg på Smithsonian.com)