Nyere partikkelfysikk flommer over av underlige navn og betegnelser. Du kjenner kanskje den gamle atommodellen med en kjerne omgitt av et eller flere elektroner hvor kjernen bestod av protoner og nøytroner - og lenger ned kom man ikke. Det var oversiktlig og fint, men slik er det ikke lenger.
Ved kjemiske midler er riktignok atomet fremdeles udelelig, men ved fysiske midler kan det spaltes i de elementærpartikler atomet er bygget opp av. De er langt flere og stort sett mindre enn de tre typene i modellen over.
Fysikere ser nå materien som bygget opp av to hovedtyper fermioner. Disse to typene kalles henholdsvis leptoner og kvarker. Elektronet er fremdeles med, men er nå bare en av seks typer leptoner.
Kvarkene brukes blant annet til å bygge opp de “gamle” kjernepartiklene proton og nøytron. Begge disse partiklene består av tre kvarker. Kvarkene kan også brukes til å bygge noe som kalles mesoner. Et meson består av en kvark og en anti-kvark.
Man har aldri observert enkeltkvarker, de har alltid hengt sammen to eller tre. Jakten på kvarker i andre forbindelser har derfor vært intens, og i fjor kom første melding om at jakten kanskje kunne krones med hell - det så ut til at man hadde funnet en pentakvark.
I tillegg til disse materiepartiklene (leptoner og kvarker) finnes det en rekke partikler som er ansvarlig for vekselvirkninger mellom fermionene.
Den partikkelen man har oppdaget nå, er altså et meson. Det vil si en materiepartikkel som består av en kvark og en antikvark.
Mesoner deltar i sterk vekselvirkning, eller sterk kjernekraft om man vil. Det er denne kraften man utnytter i bomber og kraftverk. Mesoner er ustabile og lever bare i brøkdeler av et sekund før de deler seg i mindre partikler. Levetiden for mesoner er faktisk så kort at massen sees på som et slags spekter av masser som kalles partikkelens bredde eller spenn.
Denne effekten - at massen er usikker fordi partikkelen lever så kort - er et direkte resultat av Heisenbergs usikkerhetsprinsipp.
