Katastrofal russisk prøvesprengning

Satellittbilder avslører de dramatiske konsekvensene av en underjordisk atomprøvesprengning på Novaja Zemlja 12. september 1973. - Jeg fikk en klump i halsen da jeg oppdaget at det lå en base der, sier Johhny Skorve ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

Publisert

- Det er snakk om den største underjordiske prøvesprengningen som har skjedd på moder jord. Sprengkraften tilsvarte 350 Hiroshima-bomber, forteller Skorve. Han er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

De katastrofale konsekvensene var russernes hemmelighet inntil Skorve oppdaget hva som hadde skjedd ved å studere spionsatellittbilder.

Prøvesprengningen utløste et gigantisk ras som begravde en base på 650x800 meter. Raset var så stort at det ville dekt store deler av Oslo sentrum med rundt 20 meter stein. Det meste tyder likevel på at det ikke gikk menneskeliv tapt.

Utenriksdepartementet trodde faktisk ikke på Skorve da han først fortalte dem om basen. I dag holder han et seminar om saken ved NUPI, hvor han også presenterer en forskningsrapport som dokumenterer funnene.

Nye prøvesprengninger?

Per dags dato er Novaja Zemlja Russlands eneste prøvesprengningsområde. Det utføres kun såkalte subkritiske prøvesprengninger, hvor man studerer materiale som kan opprettholde en vedvarende kjernereaksjon, men hvor en slik reaksjon ikke oppstår.

Både USA og Russland utfører små subkritiske prøvesprengninger for å kontrollere sikkerheten og påliteligheten til gamle atomvåpen. Dette er en erstatning for å utføre vanlige og kraftige prøvesprengniger.

"Prøvesprengningene på Novaja Zemlja har skapt bekymring i nordiske land."
"Prøvesprengningene på Novaja Zemlja har skapt bekymring i nordiske land."

Ifølge Skorve finnes det imidlertid visse indikasjoner på at russerne forbereder seg på å gjenoppta atomprøvesprengninger på Novaja Zemlja.

Tidligere har det til sammen blitt gjennomført 133 kjernefysiske eksplosjoner her, i løpet av 39 forskjellige tester - i perioden fra midt på 1960-tallet til den siste atomprøvesprengningen smalt i 1990.

Det var ikke alle prøvesprengningene som gikk etter planen.

Foreslo satellittstudie

- Rundt 1990 besluttet Sovjetunionen å slutte med underjordiske prøvesprengninger i et område rundt Kasakhstan. Da vi fikk høre at de skulle slutte å sprenge der, var vi redde for at det skulle bli flere sprengninger på Novaja Zemlja.

- Dette ville utgjøre en mulig miljøtrussel mot nordiske land, sier Skorve.

"Dette er baseområdet før russerne hadde begynt å bygge der, og før prøvesprengningen. Bildet er tatt våren 1967, og er et nedgradert amerikansk spionsatellittbilde. Det viser detaljer ned til 60 cm, ifølge Skorve."
"Dette er baseområdet før russerne hadde begynt å bygge der, og før prøvesprengningen. Bildet er tatt våren 1967, og er et nedgradert amerikansk spionsatellittbilde. Det viser detaljer ned til 60 cm, ifølge Skorve."

Sammen med kollegaen John Kristen Skogan foreslo Skorve en satellittstudie. Den gangen var det ingen opplysninger tilgjengelig om hva russerne holdt på med på Novaja Zemlja.

- Vi skrev en rapport som kom på slutten av 1992, forteller Skorve.

De norske forskerne fant blant annet ut at det hadde gått et enormt ras - de vurderte at raset var på rundt 60 millioner kubikkmeter, og at det sannsynligvis var utløst av en underjordisk eksplosjon. Da rapporten ble offentliggjort, vakte den stor oppmerksomhet - også utenlands.

- Utenriksdepartementet sendte rapporten til nedrustningsforhandlingene i Geneve. Det førte til at den ble vurdert av en russisk kommisjon på 14 medlemmer, nedsatt av energiministeren, forteller Skorve.

Har ikke kommentert basen

- Hva forteller russerne selv om dette?

- De har ikke kommentert dette med basen overhodet.

- Da 14-mannskommisjonen kom med sin uttalelse, gikk de stort sett inn og svarte skikkelig på spørsmålene i vår rapport. Vi spurte om faren for radioaktiv lekkasje, om radioaktivitet i Barentshavet, og om de ulike sprengningene.

- Russerne syntes vi hadde fått mye ut av satellittbildene, men de kommenterte ikke raset, forteller Skorve.

Spionsatellittbilder

Deretter ble saken liggende, inntil amerikanerne i 1995-1996 nedgraderte mange hundre tusen gamle spionsatellittbilder fra hele verden, men fokusert rundt det gamle Sovjetunionen.

- Jeg gikk gjennom bildene, og lette etter Novaja Zemlja og Kola som vi hadde studert tidligere. Når jeg studerte bildene de to påfølgende årene, oppdaget jeg at det lå en stor base der raset hadde gått, sier Skorve.

"Dette satellittbildet er tatt våren 1970 og dekker omtrent det samme området som forrige bilde. Det mørke feltet som går inn i bildet fra venstre er skyggen av selve fjellet. Flekken under der igjen er selve basen. Stripene som er tydelige, er spor etter kjøretøy i snøen. Basen var nok under bygging da bildet ble tatt, og er klart den største basen som ble bygget her, sett bort fra hovedbasen ved kysten."
"Dette satellittbildet er tatt våren 1970 og dekker omtrent det samme området som forrige bilde. Det mørke feltet som går inn i bildet fra venstre er skyggen av selve fjellet. Flekken under der igjen er selve basen. Stripene som er tydelige, er spor etter kjøretøy i snøen. Basen var nok under bygging da bildet ble tatt, og er klart den største basen som ble bygget her, sett bort fra hovedbasen ved kysten."

- Da ble jeg ganske sjokkert - jeg skjønte at denne basen var begravd i dette store raset.

Det var det ingen andre som hadde oppdaget. Skorve tok kontakt med Utenriksdepartementet for å informere om katastrofen, men møtte skepsis.

- De mente at de ville ha registrert en så stor katastrofe. De trodde egentlig ikke på det. Nok en gang ble saken liggende, forteller han.

Fire eksplosjoner

- Basen lå inne i en sidedal, og sprengningen skjedde i ca 1,2 - 1,3 kilometer inne i fjellet. Fire eksplosjoner skjedde samtidig. Fjellet på oversiden var rundt 800 meter høyt, og det var en rundt 600-700 meter bratt fjellside ned til dalen. Den samlede sprengkraften var på 4,2 megatonn.

- Spreningen ristet løs store flak av fjellet som raste ned. Basen kan være dekket med kanskje 50 meter med fjell. Russerne har korrigert mine beregninger på 60 millioner kubikkmeter til 80 millioner kubikkmeter.

"Nok et fotografi fra det samme området, men dette er tatt på sommeren. Raset er godt synlig, og litt av sjøen som er demmet opp. Bildet er tatt i 2002, men landskapet har vært slik siden, så det kunne like gjerne vært tatt like etter raset."
"Nok et fotografi fra det samme området, men dette er tatt på sommeren. Raset er godt synlig, og litt av sjøen som er demmet opp. Bildet er tatt i 2002, men landskapet har vært slik siden, så det kunne like gjerne vært tatt like etter raset."

- Det var hele fjellsiden som raste ned og skled tvers utover hele dalen som var mellom 1,5-2 km bred. Raset stoppet ikke før den nådde motsatt side av dalen, sier Skorve.

- Jeg fikk en klump i halsen da jeg opp daget at det lå en base nedenfor dette fjellet, og lurte lenge på om det gikk med menneskeliv. Hadde det vært folk i basen, ville det ikke vært noen igjen, sier han.

- I løpet av de siste tre årene har jeg jobbet videre med dette. Russerne har kommet med opplysninger selv, og jeg fikk enda bedre nedgraderte bilder som kom ved årtusenskiftet.

Evakuerte menneskene

- Raset som ble utløst er to kilometer bredt og fylte hele dalen. Det stoppet en breelv fra innerst i dalen, som dannet en ganske stor sjø som ble liggende på baksiden av raset og ligger der fremdeles

Russerne hadde mer enn 1 000 mennesker i området på denne tiden.

- De hadde hatt noen skikkelige uhell tidligere. De sprente inne i bratte fjellsider og det hendte at det utløste ras - så de lærte, sier Skorve.

- De aller fleste menneskene ble evakuert med passasjerskip som reiste ut i sikkert farvann i noen timer, og kom inn igjen etter sprengningen, forklarer han.

- Burde sprengt dypere

- Det er tydelig at sprengningen skulle skjedd enda dypere nede i fjellet, sier Skorve.

- Nylig har russiske og amerikanske forskere kommet frem til samme konklusjon, på grunnlag av seismiske målinger: Med så store sprenginger er det nødvendig å sprenge dypere for at all radioaktivitet skal bli inne i fjellet og ikke lekke ut.

- Russerne har selv rapportert at det ble frigjort radioaktive skyer eller gasser fra sprenginger, men de sprengte bare under bestemte værforhold med vind mot øst, slik at radioaktiviteten ville blåse ut over havet. Men dette har vært dårlig dokumentert til nå.

- Det er heller ikke slik at det er snakk om bare dette ene raset, sier Skorve.

"Denne illustrasjonen viser hvor stort raset er målt mot Oslo sentrum. Den sorte streken er konturene av raset. Utklippet i midten er basen i riktig størrelse. (Illustrasjon: Johnny Skorve)"
"Denne illustrasjonen viser hvor stort raset er målt mot Oslo sentrum. Den sorte streken er konturene av raset. Utklippet i midten er basen i riktig størrelse. (Illustrasjon: Johnny Skorve)"

Kappløp

- Russerne sa generelt at de tok hensyn til miljøet, og det gjorde de vel til en viss grad, men det var jo et kappløp med USA.

- Slike underjordiske spreninger gjøres jo for å få vite mer om hvordan man kan forbedre atomvåpen. Det ble gjort forberedelser i flere år for å måle sprengningsøyeblikket som varte i et tusendels sekund, sier Skorve.

Den nye rapporten vil nå bli oversendt til russerne, blant annet til en av sjefene for prøvesprengningene, og til ambassaden - i tillegg til Skorves kollegaer i Moskva. Han forventer reaksjoner.

- De kan ikke benekte noe særlig av dette, for selve faktagrunnlaget er det ingen tvil om, men kanskje kommer de med nye opplysninger. Det er mulig de vil reagere på at vi mener de har sprengt for grunt, at de skulle gått dypere, sier han.

Referanse:

Johnny Skorve: Megaton nuclear underground tests and catastrophic events on Novaya Semlja: a satellite study, NUPI.

Lenker:

NUPI: Omtale av seminaret
Aftenposten (sak fra 2004): Atomkatastrofen i Norges bakgård