Det startet i Morgenbladet, merkelig nok. Hvis du finner denne velformulerte cellulosen på en byggeplass, eller andre steder der håndverkere ferdes, skyldes det trolig tilfeldige vindkasts lek med en papirkurv.

Skjønt, cellulose kan brukes til mer enn å trykke aviser. Det kan også brukes til å lage dynamitt. Og da tømrermester Ole Thorstensen blåste ut i avisen sist seinsommer, smalt en diskusjon om det som har blitt kalt «de manuelle» ut av spaltene til Morgenbladet og inn på arbeidsplassene.

-Jeg er bare snekker, jeg.

Hvem er «de manuelle»? Thorstensen gir svar med eksempler: Butikkfolk, jordbrukere, fiskere, industriarbeidere, budbilsjåfører, renholdsarbeidere, kokker og håndverkere.

Thorstensen tilhører den siste yrkesgruppen. Den interesserer meg mest også. Han gjør opprør mot underdanigheten som får hans kolleger til å svare slik, når de blir spurt om hva de driver med: «Jeg ble bare snekker, jeg».

Min onkel Thor var snekker. Han var en kultivert skogens mann. En av mine venner fra gymnastida er også snekker. Vi omgås med leger, forskere, psykologer, advokater og byråkrater på toppnivå uten å føle oss dumme, noen av oss.

Jeg har nemlig heller aldri satt mine bein på Blindern eller noe annet universitet. Jeg er lydtekniker, og altså i utgangspunktet ganske manuell. Jeg klippet i bånd og dro i spaker, og likte det godt.

- Det er vi som bygger verden. Ikke dere.

Thorstensen har visst også en akademisk omgangskrets. Men den kan ikke være like hyggelig. Bitre dråper av forakt etser ut karakteristikkene: De er arrogante, uvitende og respektløse.

Akademikerne sutrer over dårlig mat i kantina, varme kontorer, dårlige kontorstoler, musearmer og de dumme og slemme kollegene. De er til og med banditter, når de lager byråkratiske regler som ødelegger for håndverkerne.

Nesten en måned seinere kommer en tømrersvenn Thorstensen til unnsetning. Rainer Benjamin Hoppe forteller hvordan håndverkere i hans hjemland Tyskland svarer på forakten: «Det er vi som bygger verden. Ikke dere.»

- De (akademikerne) vet at en akademiker i den forstand egentlig ikke mestrer noe som helst. Men det gjør vi, tømrermester Thorstensen, avslutter Hoppe.

Trenger begge

Det finnes sikkert arrogante akademikere, uten respekt for manuelle yrker. Men denne arrogansen bør ikke bekjempes med en motsatt rettet arroganse fra håndverkerne.

Tvert imot: Det Norge og verden trenger i framtida, er både akademikere og håndverkere. Men verden trenger bare de som er villige til å utvikle seg og samarbeide.

Med nordlys i bagasjen

Nylig fikk jeg se et vakkert eksempel på en slik holdning. Jeg møtte den franske astronomen Jean Lilensten på Teknisk museum for noen dager siden. Han skulle vise fram en planeterrella, et lite verdensrom med nordlys i en glassboks som han hadde konstruert og laget selv.

Lilensten vred på potmetere og flyttet modellene av sola og jorda inni glasskassa. De glødende gassene snodde seg rundt klodene, ikke alltid slik han hadde tenkt seg det.

Lilensten er direktør for Institut de Planétologie et d´Astrophysique de Grenoble i Frankrike, men samtidig en idealist som har reist rundt med planeterrellaen i bagasjerommet på bilen for å vise den fram til skoler, gamlehjem og astronomiske foreninger.

Gal vitenskapsmann og gal tekniker

I fagartikkelen om planeterrellaen skriver han at for å bygge en terrella, trenger du minst to typer folk.

Den ene er en gal vitenskapsmann som elsker å ha kontakt med publikum, som aldri protesterer over å bære 100 kilo planeterrella til en skole for å vise den til hundre barn, en som liker å bruke helgene på å nå ut til folk.

Og – enda viktigere i denne sammenhengen: En gal tekniker.

- Du har en: De finnes i ethvert laboratorium. Mannen eller kvinnen man går til når utstyr ser ut til å ha brutt sammen for godt, de som er i stand til å reparere en bil med en skrue, eller redde en romferd med et stykke papir og litt lim, skriver Lilensten.

Med andre ord: En «manuell». Ikke en «manuell» med forakt for det akademiske. En manuell som liker å samarbeide med akademikere.

Ny motsetning

For den egentlige motsetningen står ikke mellom akademikere og manuelle. Den står mellom to andre grupper.

Den ene er intolerante akademikere og håndverkere på den ene siden, de som opprettholder motsetninger, og som tror at de alene kan gjøre jobben.

Den andre gruppen er de som ser at akademikere og manuelle trenger hverandre. De trenger hverandre desperat.

Håndverk i romsonden

For mange år siden møtte jeg en akademiker som klarere enn mange så akkurat dette. Fysikeren Francis Everitt hadde i over 40 år loset det amerikanske romprosjektet Gravity Probe B trygt forbi havarier i asteroidefeltet mellom skeptiske, bevilgende politikere og teknologiske utfordringer.

Romsonden skulle sette Einsteins relativitetsteori på sin hittil tøffeste prøve. Sentral i instrumentene på romsonden var en kvartskule, slipt med en presisjon tilsvarende en meters høydeforskjell, hvis kula hadde vært på størrelse med jorda.

Fortsatt kan jeg falle fullstendig i staver over dette og alle de andre finmekaniske underverkene i romsonden, som skulle måle en vinkel tilsvarende utstrekningen av Thorstensen eller meg i Norge, sett fra California. Og – ja – Einstein bestod prøven.

Poenget er at underverkene i Gravity Probe B var håndverk. Og dette faktum var ikke noe som Eweritt bare motstridende ville innrømme. Han framhevet håndverket spesielt.

De manuelle i Silicon Valley

På sekstitallet, da mange av studentene på Stanford University kom fra landbruksfamilier, hadde de et bedre håndlag med laboratorieutstyr, fortalte han. De hadde tatt med seg håndlag hjemmefra. De visste hvordan de skulle reparere en traktor.

Fortsatt mente Eweritt at mye av suksessen til forskningsmiljøene på Stanford og andre universiteter i Silicon Valley skyldtes nærheten til de mange små spesialbedriftene som utviklet spesielle teknologier. En av dem hadde laget den ufattelig presise kvartskula.

Bak slike idealer ligger en grunnleggende tanke: Hånd skaper ånd, som styrer hånd, i en kreativ, uendelig sløyfe.

Hånd skaper ånd

I 1998 utga den amerikanske legen Frank. R. Wilson boka The Hand. Her argumenterer han for at evnen til å klatre, og seinere lage verktøy med hendene, krevde kraftig utvikling av hjernen.

Den større hjernen gjorde oss i stand til å lage enda mer avanserte og kraftige verktøy. Verktøyene stimulerte tankene videre, og gjorde oss i stand til å lage mer avanserte verktøy.

Og slik gikk runddansen fra de første steinredskaper for over to millioner år siden, og helt fram til Gravity Probe B.

Gjensidig avhengighet

Denne grunnleggende innsikten har jeg også erfart som lydtekniker, for mange år siden. Jeg hadde lyden bokstavelig talt i hendene, dro den forbi lydhodene på båndspilleren.

Ut fra dette håndverket vokste en lengsel etter å uttrykke tanker og drømmer i lyd. Jeg ble radiomann. Men aldri forlot jeg det manuelle, lydhåndverket. Jeg strakk meg etter hele spennvidden, fra håndverk til åndsverk.

Men hvis håndverket setter seg på tverke, kan åndsverk bli hodepine. Det erfarte jeg også.

I radiofaget fantes det folk på begge sider som så ned på hverandre. Noen lydteknikere så på programsekretærene som livsfjerne pratmakere, som måtte kues i studio for at de ikke skulle bli for overlegne. Noen programsekretærer så på lydteknikerne som sine personlige tekniske sekretærer, mikrofonstativer og utstyrsbærere. Vi var ikke en gang teknikere. Vi var «teknikken».

Slik var ikke alle. De beste forstod den gjensidige avhengigheten mellom håndverk og åndsverk.

Akademikere trenger praktiske verktøy

Denne gjensidige avhengigheten blir enda viktigere i framtida, tror jeg.  Akademikere og håndverkere som ikke samarbeider, vil få problemer.

Akademikerne får problemer, fordi teoretiske fag trenger stadig mer avanserte verktøy for å trenge videre inn i virkelighetens største og mest grunnleggende gåter.  

Tenk på CERN, det europeiske senteret for partikkelfysikk! Hvor mange håndverkere på alle nivåer og i yrkesbetegnelsens aller hederligste forstand har vel ikke utviklet de enorme detektorene, de superledende magnetene og alle støttesystemene som utgjør Large Hadron Collider?

Printer ut idéer

Også håndverkere med forakt for det teoretiske vil få problemer. Hvis de insisterer på at hender og hode ikke henger sammen i nerveendene, vil de glippe. Flere og flere vil bli automatisert bort i løpet av de neste tiårene.

Hoppe skriver at akademikeres virksomhet ikke produserer noe reelt i det hele tatt. Det er de manuelle som skaper ting og verdier, mener han.  Men det tror jeg er en døende sannhet.

Maskindeler og bygninger er allerede produsert av 3D-skrivere, rett ut fra datamodeller. Roboter vil overta mye av det tyngste og mest manuelle arbeidet i sykehjem og på byggeplasser.

Automatiseringen har alt kommet langt i bilindustrien og oljeindustrien. Bygninger kommer også oftere som ferdigproduserte moduler fra industrien, en utvikling lik den revolusjonen IKEA satte i gang.

Jeg tror Rainer Benjamin Hoppe tar fryktelig feil når han skriver at en akademiker ikke mestrer noe som helst. Det står akademikere bak hele denne utviklingen: Fysikere, kjemikere, ingeniører, økonomer, bedriftsledere.

Bedre ingeniører og byråkrater

Hvis håndverkerne vil overleve, må de klatre oppover i næringspyramiden. Det kan de gjøre på to måter.

De kan bli kunsthåndverkere, og produsere høy kvalitet for godt betalende kunder. Med en stadig økende levestandard i vår del av verden kan en håndlaget kjøkkenbenk eller et håndlaget spisebord med en ettertraktet signatur bli det nye statussymbolet.

Eller kan de videreutdanne seg, og bli akademikere. De kan bli ingeniører som konstruerer maskiner med kyndigheten til en som kjenner den praktiske virkeligheten der ute hvor maskinen skal gjøre nytte for seg.

De kan også bli byråkrater. Da vil de ha en stor fordel: De har en praktisk innsikt som kan nedfelles i regelverk som ikke motarbeider, men snarere medarbeider den fysiske virkeligheten som skapes ute på byggeplassene, i fabrikkene.

Teori ut av praksis

Kanskje bør håndverkerne rett og slett slutte å kalle seg håndverkere, de manuelle. De, som akademikerne, må ta i bruk både ånd og hånd. Det er ingen motsetning.

Når jeg leter i essayet til Thorstensen, finner jeg heldigvis spor av den samme tankegangen. Her er mer enn forakt for akademikere.

- Jeg har respekt for utdannelse og akademisk kunnskap, skriver han ett sted. Selv om denne setningen punkteres av alle stikkene han gir akademikere i andre deler av essayet, peker den mot en holdning til utdannelse jeg er helt enig i.

Undervisning i teori må springe ut av praksis. Alt for mange utdannelser, også de akademiske, har lidd fordi Frank Wilsons budskap om hånden ikke er tatt til følge, at hånd skaper ånd. Årsaken er vel oftest at penger skal spares. Det er billigere å forelese for et stort kull enn å gi praktisk opplæring til hver enkelt.

Stolthetens tunge kappe

Men så må Thorstensen og Hoppe legge av seg stolthetens tunge kappe, og bevege seg også den andre veien:  La ånd styre hånd.

Kanskje er løsningen å erklære både håndverket og åndsverket for dødt som adskilte fenomener, og innse at de bare er to sider av egenskapen som har gjort mennesket til evolusjonens store vinner: Menneskets evne til å gripe og begripe verden.

Lenker:

De manuelle. Debattinnlegg av tømrermester Ole Thorstensen. Morgenbladet 21. august 2014

Til tømrermester Thorstensen. Debattinnlegg av Rainer Benjamin Hoppe. Morgenbladet 12. september, 2014