Evighet, farvel

UNDER RADAREN: Tidløse naturlover er mystisisme, sier amerikansk fysiker.

Publisert

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

Hva tenker du på når du leser ordet tid? Kanskje minner fra tida som ligger bak deg, men som vi av ukjente grunner likevel kaller fortid. Det burde hete baktid.

Eller kanskje er du bekymret for tida som ennå ikke finnes, altså framtida. Det har du god grunn til. Den ender garantert dårlig. Mennesker er trolig den eneste arten som skjønner at de skal dø.

Evig liv

Trøsten for mange er godt oppsummert i formuleringen til Frelsesarmeen: Forfremmet til herligheten. Forfremmet til det evige liv.

Drømmen om det tidløse, evige liv er en grunnleggende, religiøs oppfinnelse som aldri dør.  Det er trygt å tro på det evige liv. Du kan ikke bli skuffet.

Vi driver med strømmen nedover tidens elv. Tidløsheten, derimot, bærer oss. Den er sterk som is over tidevannet.  Å tro på det evige liv gir trygghet.

Den samme lengselen etter tidløs trygghet har preget vitenskapen, skal vi tro den teoretiske fysikeren Lee Smolin.

En slags mystisisme

Naturlovene er hevet over tiden. De er tidløse og evige, slik de formuleres idag. Med naturlovene kan fysikerne tre ut av tida, og se verden utenfra tida.

De kan tegne linjer mellom fortid, nåtid og framtid. De kan rekonstruere fortida og forutsi framtida.

Men Smolin er skeptisk til den fysiske tidløsheten, slik ateister er skeptiske til det evige liv.

Fysikernes drøm har vært å finne de evige, tidløse lovene. Det aller høyeste ønske til fysikerne er å finne den enkle, elegante og tidløse formelen for alt.

Smolin skriver: Jeg pleide å tenke at jobben min som en teoretisk fysiker var å finne denne formelen. Nå ser jeg at troen min (..) er en slags mystisisme.

Endrer seg med tiden

I boka Time Reborn avviser han at fysikerne kan tro seg ut av tiden, og bli tidløse i sine teorier. Han mener at også naturlovene driver med strømmen nedover tidens elv.

Riktignok kan vi bruke fysiske lover for å gjøre lokale, kortsiktige forutsigelser. Uten slike lokale lover ville ikke fly lette fra rullebanen, eller mobiltelefoner koble seg opp mot nettet.

Men sett i større skala gjennomgår naturlovene en evolusjon som ligner på livets utvikling. Lovene utvikler seg med tiden, slik som alt annet, mener Smolin.

Metafysisk ballast

En slik tankegang konfronterer noen av de største problemene innen fysikk. Et av dem er hvor finstemte naturlovene er.

Hadde naturlovene vært bare ørlite annerledes, ville liv trolig aldri kunnet oppstå. Hvorfor lever vi på en slik knivsegg av usannsynlighet? Fysikerne hater det.

En løsning er det som kalles det antropiske prinsipp. Den mest utbredte varianten sier at vårt univers er finstemt for intelligent liv, fordi det ellers ikke ville vært noen fysikere der som kunne beskrive det.

En konsekvens av det antropiske prinsipp er idéen om multiverset. Det er et mangfold av universer, hvert med sine egne varianter av naturlovene.

Smolin mener at multiverset er en nødløsning, et oppdiktet fenomen som skal redde idéen om evige, uforanderlige naturlover - innenfor hvert lokalt univers.

Han skriver: Noen ser kanskje på det å forkaste evige lover som et tilbaketog fra vitenskapens mål. Men jeg ser det som å kaste fra seg metafysisk ballast som tynger ned vår søken etter sannhet.

 (Foto: (Illustrasjon: Arnfinn Christensen, forskning.no))
(Foto: (Illustrasjon: Arnfinn Christensen, forskning.no))

Ingen løsninger

De naturlovene vi har funnet de siste hundreårene, grunnsteinene i vårt teoretiske byggverk, er langt fra så stødige som vi tror, mener Smolin.

Tvert imot, bygget må rives og settes opp på nytt med tiden som et bærende reisverk. Kanskje kan vi bli grunnleggende overrasket over hvilke former det fysiske univers kan få - med tiden.

Jeg har ennå ikke lest Smolins bok. En av anmelderne mener at den er bedre til å rive ned enn til å bygge opp teorier.

Smolin har ingen løsninger. Hadde han hatt det, ville han trolig fått klippekort til Nobelprisutdelingene.

Dyp krise

Men Smolin får ros for å røske opp i et fag som i økende grad fortaper seg i teorier som aldri kan bevises eller motbevises, et fag som kanskje er i en dyp, eksistensiell krise.

Smolins posisjon blir ikke enklere av at vi kan stille det grunnleggende spørsmålet: Hvis du mener at vi ikke kan tre ut av tiden og se den utenfra, hvordan kan du da selv tre ut og skildre oss - og vårt forhold til tiden?

Referanser:

Pedro Ferreira: Clockwork cosmos, Comment, Nature, vol 496, 25. april 2013, s.420-21

Is Time Real? Adam Frank, Cosmos&Culture, Comment, National Public Radio, 30. april 2013