Da jeg var gutt, drømte jeg om å leve i en Helan og Halvan-film. Det var en forlokkende stilisert, svart-hvit og sorgløs verden, befridd for kjøttete, slimete virkelighet.

Mange år seinere kom filmen som laget et vrengebilde av guttedrømmen min. The Matrix handlet om å leve i stilisert virkelighet, men den var alt annet enn sorgløs.

Filmens helter koblet seg inn i et simulert dataunivers. Det store og spennende dilemmaet som skilte helt fra skurk i filmen, var: Hvis simuleringen er bedre enn virkeligheten, hva velger du? Simuleringen eller virkeligheten?

Virkelighet i spillet

Noen er i ferd med å gjøre det valget allerede nå, om enn i mer primitiv form. Noen dataspillere lar kropp og ytre virkelighet forfalle, og søker tilflukt i massive rollespill på nettet.

Nylig snakket jeg med en av forfatterne bak boka The Philosophy of Computer Games.

Han mente at dataspillvirkeligheten har krav på å bli kalt virkelig, på linje med virkeligheten her ute.

Men hva om virkeligheten her ute heller ikke er virkelig? Hva om den er en simulering?

Kosmisk stråling avslører

For noen uker siden dukket en artikkel opp på det åpne nettstedet arXiv. Førsteforfatteren heter Silas Beane, en ung amerikansk fysiker som for tida arbeider i Tyskland.

Beane og medforfatterne hans mener at kosmisk stråling kan avsløre om vi lever i en datasimulering. De foreslår et eksperiment.

Utgangspunktet er datasimuleringer som forskere allerede har gjort. Her simuleres kreftene inne i atomkjernene.

Disse simuleringene dekker foreløpig bare ørsmå områder.  Likevel krever de stor datakraft.

Ufullkommen simulering

Og viktigst: De er nødt til å dele opp den sammenhengende virkeligheten i et slags teoretisk rutenett for i det hele tatt å kunne gjøre utregningene.

Beane stiller spørsmålet: Kanskje er vårt eget univers også regnet ut med et slikt ufullkomment rutenett? Kan vi se det rutenettet på noen måte?

Svaret til Beane er ja. Rutenettet vil påvirke retningen til de kosmiske strålene. Dette kan forskerne se etter.

Simulerer seg selv

Tenk om det virkelig er slik? Tenk om universet er en ufullkommen, avrundet utregning, og at vi kan oppdage det?

Beane skriver i artikkelen: Hvis det er tilstrekkelig datakraft tilgjengelig, så kan framtidas forskere trolig prøve å gjennomføre komplette simuleringer av molekyler, celler, mennesker (…)

Dette utsagnet åpner for et nytt spørsmål:  Kan jeg stole på den simulerte teorien som den simulerte Beane har laget?

For hvis universet vårt er simulert, da er også vi simulerte. Det betyr at simuleringen lager simulerte påstander om seg selv.

Beane har tro på at det går an. Han avslutter artikkelen slik: (…) i prinsippet finnes alltid muligheten for at det simulerte kan oppdage de som simulerer.

Jeg er ikke så sikker. For i så fall er jo også oppdagelsen simulert. Og da er den vel ikke virkelig?

Forenklede tankemodeller

For noen år siden intervjuet jeg en professor i logikk og intelligente data på Universitetet i Oslo. Det han sa om simuleringer, var tankevekkende.

Jeg spurte ham om hva som skulle til for å simulere jordkloden fullt ut.

Jordkloden, svarte han.

Sagt på en annen måte: En simulering kan aldri simulere virkeligheten fullt ut. Sim Earth er ikke jorda.

For å simulere noe, må vi lage en tankemodell av det. Tankemodellen er vår forenklede, stiliserte abstrasjon, som lever seg ut gjennom simuleringen.

Tankemodellen og simuleringen er ikke virkeligheten. Den er tolket virkelighet.  I Beanes tilfelle består den tolkede virkeligheten av tankemodeller om atomkjerner – kvantekromodynamikk.

De som simulerer

Problemet er bare at kvantekromodynamikken og andre teorier som Beane og hans fysikerkolleger har laget, ikke er modellene bak simuleringen. De  er en del av selve simuleringen.

Modellene bak simuleringen  av vårt univers må være laget av de som simulerer, som Beane uttrykker det.

Og hvem eller hva er det? Hvilken virkelighet har de som utgangspunkt for modellene de lager?

Innenfra og ut

Kanskje er ikke vårt univers en simulert, stilisert, men ufullkommen modell av deres virkelige univers?

Kanskje har de som simulerer heller falt for fristelsen til å lage en verden å flykte inn i, et Matrix?

I så fall er ikke vi heltene. De må komme utenfra, slik som Neo i filmen The Matrix. Men kanskje vi kan være skurkene?

Manusforfatteren til filmen har nemlig tydeligvis samme mening som Beane: (…)det simulerte kan oppdage de som simulerer.

Flere av mannskapet på skipet Nebuchadnezzar blir nemlig drept ute i virkeligheten. Men drapsmennene  er en del av den simulerte virkeligheten inne i Matrix.

Med andre ord: Simuleringen kan se ut av seg selv. Og som soldater i en trojansk hest kan vi komme ut av simuleringen og si BØ!

Utenfra og inn

Dataspill-filosofen jeg snakket med, hadde det stikk motsatte perspektivet. Han mente at verdenen der inne i dataspillet ikke får gyldighet av å være virkelig før vi her utenfra tar den i bruk.

Hvis det heller er slik, hva er da vi tatt i bruk til? Kanskje er vi statister i et søtt lite Helan og Halvan-univers med fullkommen og uskyldig moro?

Skadefryd

Det virker jo ikke nettopp slik for oss. På den andre siden satt ofte skadefryden løst i kinosetet den gangen for mange år siden, da Halvan ble fysisk maltraktert på det groveste.

Kanskje de ler av oss, der utefra? Ler av at vi aldri får bygget Munchmuseet, og for ikke å snakke om alvorligere resultater av beslutningsvegring og overdreven besluttsomhet opp gjennom verdenshistorien?

Og det verste av alt: Kanskje de ler av artikkelen til Beane og kollegene hans? De har jo simulert den. Og da kan de jo le enda høyere av mine simulerte innvendinger.

Sim salabim.

Referanser:

Silas R. Beane et.al: Constraints on the Universe as a Numerical Simulation, arXiv:1210.1847v2, 9. november 2012

MIT Technology Review: The Measurement That Would Reveal The Universe As A Computer Simulation