Dette er Teak-eksplosjonen, en av de første prøvesprengningene som nesten var i verdensrommet. Testen ble gjort av USA i 1958, og bomben gikk av 77 kilometer over bakken. (Foto: UGS)

Atombomber forurenset magnetfeltet rundt jorda

Amerikanerne og russerne ødela sine egne satelitter med kunstige strålingsbelter.

På 1950- og 1960-tallet ble det gjennomført massevis av atomprøvesprengninger. USA og Sovjet var låst i et våpenkappløp, og de utviklet stadig større og kraftigere masseødeleggelsesvåpen.

Noen av disse testene ble gjort langt over jordoverflaten, faktisk langt inn i verdensrommet rundt jorden.

Karman-linjen blir ofte brukt som grensen til verdensrommet. Det er 100 kilometer over jordoverflaten, og den Internasjonale romstasjonen holder en høyde på rundt 400 kilometer.

Noen av disse voldsomme eksplosjonene ble detonert enda høyere, hele 540 kilometer over jorden.

NASA har nå gått gjennom det vi faktisk vet om disse testene og hvordan de påvirket jordens naturlige magnetfelter. Studien er publisert i tidsskriftet Space Science Reviews.

Ødela satellitter

Alle testene skjedde mellom 1958 og 1962, med både store og små bomber i forskjellige høyder.

Når en atombombe går av ute i verdensrommet, skapes det en voksende ildkule med plasma. Dette er ladede partikler, og plasmaen påvirker jordens egne magnetfelt.

Magnetfeltet beskytter oss mot ladede partikler fra blant annet solen, og uten dette beskyttende feltet hadde solvindene ødelagt for eksempel ozonlaget.

En simulering av jordens magnetfelter. Atombombene kunne endre noen av disse magnetiske linjene, og skape lommer med fangede partikler mellom dem. (Bilde: Dr. Gary A. Glatzmaier)

Men denne ekstremt varme plasmakulen kan skape så store forstyrrelser i jordens magnetfelt at det skapes hulrom med fangede partikler. Forskerne fant den gangen flere spor etter kunstige strålingsbelter som inneholdt slike partikler.

Disse kunne vare i flere år, og de minner om de naturlige Van Allen-beltene, som består av ladede partikler fra solen som blir fanget av magnetfeltet.

Partiklene kan skade ømfintlig elektronikk, og forskerne har sett at de kunstige strålingsbeltene har ødelagt en håndfull satellitter.

For eksempel ble den britiske forskningssatellitten Ariel-1 et uskyldig offer for prøvesprengningene. Den ble sendt opp den 26. april 1962, og ble utsatt for et kunstig strålingsbelte.

Solcellepanelene ble ødelagte, og satellitten døde den 5.august 1962.

EMP – en trussel mot sivilisasjonen

James Van Allen, som har gitt navn til de naturlige strålingsbeltene, kalte disse prøvesprengningene for det største geofysiske eksperimentet som noen gang er gjennomført.

NASA mener at erfaringene fra disse atomprøvesprengningene kan brukes til å gjøre satellitter mer strålingssikre.

En annen konsekvens av atomprøvesprengningene var at forskerne og de militære forsto hvor store de elektromagnetiske pulsene (EMP) kunne bli etter en sprengning i verdensrommet.

Som forskerne sier, er dette noe av det mest ødeleggende du kan gjøre mot et moderne samfunn.

En EMP kan slå ut ubeskyttet elektronikk og datautstyr over digre områder. En stor atombombe som sprenges 400 kilometer over Nord-Amerika, vil sende en EMP over hele USA og store deler av Canada og Mexico.

Gløden fra Starfish Prime-eksplosjonen over Stillehavet. (Foto: Los Alamos National Laboratory/CC BY-NC-ND 2.0)

Forskerne visste at atomvåpen produserte EMP, men ikke omfanget av dem. I en av de mest berømte testene, kalt Starfish Prime, ble en atombombe på 1400 kilotonn sprengt 400 kilometer over Stillehavet.  Hiroshima-bomben var på 15 kilotonn.

Den skapte en EMP som var mye større enn forventet, og flere instrumenter ble ødelagte på grunn av den digre pulsen.

De kunstige strålingsbeltene er borte nå, men de viser hvor stor påvirkningskraft vi har på magnetfeltet rundt jorden.

Referanser:

Gombosi mfl: Anthropogenic Space Weather. Space Science Review, april 2017. DOI: 10.1007/s11214-017-0357-5. Sammendrag

Powered by Labrador CMS