Festivalen kaller det The Orange Feeling. Følelsen av samhørighet, frihet og fellesskap. Alle som har vært på Roskilde-festivalen, kjenner den følelsen.

Når musikken spiller, solen skinner og ølet flyter, hersker det fred og fordragelighet.

Man ser ingen slåsskamper, voldtekter hører til de ytterste sjeldenhetene, og dødsfallene er tragiske enkeltulykker, med unntak av tragedien i 2000. Som festivaldeltaker har man en følelse av at de andre deltakerne passer på en.

Det er ikke bare solbrente Roskilde-veteraner med blomster i håret og skyhøy promille som ser det slik.

Også politiet mener festivalen er svært fredelig. I år er det blitt anmeldt en del tyverier, men politiet har mottatt få anmeldelser av vold, trusler, voldtekt eller grovere episoder. Slik er det hvert år.

Men hva er det som skjer når man stuer 100 000 mennesker med en gjennomsnittsalder på 23 år sammen på halvannen kvadratkilometer og tilsetter øl og frie rammer?

Et brudd med hverdagen

Kristine Munkgård Pedersen er ekstern førsteamanuensis på Institut for Kommunikation, Virksomhet og Informationsteknologier på Roskilde Universitetscenter (RUC). I 2010 ble hun ferdig med sin doktorgradsavhandling om hvordan festivalen organiserer publikummet sitt.

Hun mener deltakerne får en unik sjanse for å bryte ut av vante mønstre og leve ut en annen utgave av seg selv.

– Man er mer lidenskapelig, kjærlig, vill eller vennlig. Det er det kanskje ikke plass og overskudd til i hverdagen. Festivalen gjør at man kan finne den siden av seg selv, sier Pedersen.

Musikken spiller en sentral rolle i den prosessen fordi musikerne formidler en tilstand av nærvær, sanselighet og følsomhet, forklarer hun.

Dessuten skaper festivalen rom som stimulerer til at deltakerne kommer nærmere hverandre. Det kan for eksempel være en benk som er utformet slik at du sitter ansikt til ansikt med en fremmed.

I tillegg kommer alle aktivitetene, som nakenløpet og Camp of the Year, som er vennskapelige konkurranser.

– Det gjør at flere skeier ut og bryter de vante rammene. Man stimulerer publikum til å virkelig delta, sier Pedersen.

Roskilde er et ritual

Roskilde-festivalen er en kontrast til hverdagen og en måte å slippe ut litt luft av ballongen på, som Pedersen formulerer det. Det er også et ritual.

– Festivalen fungerer som en slags rituell gjennomspilling av noen av verdiene fra sekstitallets opposisjonelle ungdomskultur. Det er ikke noen direkte sammenheng, men noen av røttene til fellesskapsstemningen stammer derfra, sier hun.

Pedersen bruker begrepet liminalitet, som stammer fra antropologiens verden, for å forklare hvordan festivalen fungerer som et ritual.

Når man er i sentrum for et ritual – i et afrikansk samfunn kan det være at du for eksempel skal omskjæres – så befinner man seg i en sone som er avsondret fra normalen. Det kalles liminalfasen. Man avsondres fra det normale samfunnet både i tid og sted, og det har en helt tydelig start og slutt. Det samme har Roskilde-festivalen, forklarer Pedersen.

– I liminalfasen kan de som frivillig eller ufrivillig gjennomgår et ritual, ikle seg andre former. Man er fratatt sine egne normale, gjenkjennelig statustegn, sier hun. Det er det som skjer når man deltar på festivalen.

Man legger vekk alle særtrekk og statussymboler. Man snakker ikke om inntekt eller sivilstatus. Man kler seg ganske likt, selv om det er mange forskjellige uniformer, helt fra nakenhet til krokodillekostyme.

– Når man er i denne tilstanden sammen med andre, føler man enkelt fellesskap, sier hun.

Jeg er Roskilde

På festivalplassen opplever man fellesskapet overalt. Folk rekker vann til konsertgjengere som ikke får tak i det selv. Hvis man svimer av i solen, sørger vennlige sjeler for at man ikke ligger der ubeskyttet. Folk passer generelt godt på hverandre.

Kristine Munkgård Pedersen forklarer at festivalen har blitt et felles prosjekt hvor publikum føler et eierskap.

– Man reiser ut på et grustak for å være Roskilde. Når jeg reiser av sted, så er jeg Roskilde. Det er alle de andre også. Hvis jeg går på byen, er ikke det et prosjekt jeg deler med alle de andre idiotene, sier hun.

Det kan være en del av forklaringen på at 100 000 fulle mennesker ikke går løs på hverandre. Fordi Roskildefestivalen er deres.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.