Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud etterlyser fortsastt barnas stemme i debatten om fysisk aktivitet. (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud etterlyser fortsastt barnas stemme i debatten om fysisk aktivitet. (Illustrasjonsfoto: Microstock)

Kronikk: Barns egne stemmer fortsatt borte i debatten om fysisk aktivitet

Helsedirektoratets målsetting om en time fysisk aktivitet hver dag er ikke basert i forskningsmessig kunnskap om objektive forhold, men er en politisk påstand.

Publisert

Vi takker Lisbeth Rugtvedt for hennes kommentar til vår kronikk på forskning.no, der vi etterlyser at barnas erfaring og stemmer trekkes inn i debatten om fysisk aktivitet i skolen. Slik vi leser Rugtvedts svar til oss forholder hun seg ikke til våre grunnleggende spørsmål. Dette gjør at debatten ikke kommer videre.

Vi argumenterer ikke, slik Rugtvedt later å tro, for flere kroppsøvingstimer per uke i skolen. Vi argumenterer for at elever som lærende og kroppslige subjekter i dagens skole har kompetanse som det må lyttes til, og at dette trekkes inn i politikkutforming og praksis når det gjelder fysisk aktivitet i skolen. I stedet for å svare eller kommentere dette, fastholder hun argumentene om at barn ikke er aktive nok, og henviser til Helsedirektoratets kvantitative målsetting om en time fysisk aktivitet hver dag.

Denne målsetting er, som vi påpekte i vår kronikk, ikke basert i forskningsmessig kunnskap om objektive forhold, men er en politisk påstand. Rugtvedt påstår at vi ikke vil forholde oss til de utdanningspolitiske sidene ved denne saken. Det er nettopp sammenblandingen av helsepolitikk og utdanningspolitikk vi påpeker er problemet med tiltak som «en time fysisk aktivitet i skolen» som Rugtvedt, som leder av Nasjonalforeningen for folkehelsen har gjort seg til talsperson for.

Hvordan skal vi behandle barna?

Det er kanskje litt påfallende, all den tid dette er en frivillig humanitær organisasjon som har som formål å bekjempe hjerte- og karsykdommer og demens, og der innsatsen er i hovedsak finansiert med innsamlede midler og gaver. På den andre siden bekrefter Rugtvedt gjennom sitt engasjement for helsepolitikk inn i skolen, den forståelsen av tiltak rettet mot fysisk aktivitet i skolen som vi mener det er på tide å problematisere.

I debatten om fysisk aktivitet i skolen er det en gjenganger at «vi (ekspertene) må begynne tidlig (med barna)», «i skolen når vi alle» og så videre, for å motvirke fremtidig mulig sykdom. Ut fra denne motiveringen er hensikten med den fysiske aktiviteten her og nå, begrunnet i at barn og unge skal bli friske voksne i fremtiden.

Innenfor barndomsforskningen knyttes denne formen for oppdragelsesprosjekt til en forståelse av barnet som en ikke-kompetent kommende voksen, og hvor politikken formuleres for dette formålet, til forskjell fra å se barnet som en kompetent sosial aktør som aktivt konstruerer sin «barndom» her og nå, blant annet med henvisning til FNs barnekonvensjon.

Å behandle barn og unge først og fremst ut fra hva vi ønsker de skal bli som fremtidige voksne, beskrives i denne litteraturen som “pre-1970” (Uprichard 2008). Vi trodde vi var kommet lenger.

Barns bevegelse

I den grad det norske samfunnet gjennom skolepolitikken skal sikre barn og unge rettigheter, bør vi kanskje heller rette oppmerksomheten mot å realisere FNs barnekonvensjon, og skape politikk som sikrer rom for barn og unges kroppslige utfoldelse i hverdagslivet i barnehage og skole. For å nevne et eksempel fra forskning om hvor mye små barn beveger seg i et hverdagsliv, viser den at barn kan krabbe mellom 60 og 188 meter om dagen.

1–2 åringen går og beveger seg over mer enn 29 fotballbaner om dagen og faller rundt 15 ganger i timen. De samme forskerne trekker også den konklusjonen at omfanget av barns bevegelseserfaringer forklarer i større grad variasjon i utvikling, enn hva alder og kroppsstørrelse gjør. At barn beveger seg i det omfanget forskerne viser, står i kontrast til helsepolitiske tiltak begrunnet med å unngå stillesitting. Det kan tyde på at det finnes for lite kunnskap om hvordan barn sosialiseres inn i bevegelse og bevegelseskulturer.

Det er lite kunnskap om hvorvidt de viltre barnekroppene blir tilbudt tilstrekkelige tumlerom og selvorganisert bevegelse og rom for oppdagelse av verden gjennom bevegelse. Fra forskning kommer det også fram stor variasjon, interesse og tempo i barns utvikling. De fleste barn beveger seg til de blir bedt om å sitte stille. Samtidig tar de sine egne pauser, blant annet fordi det å bevege seg har med persepsjon av verden å gjøre.

Det kan være at kampanjene for fysisk aktivitet i skolen har slike perspektiver med seg, i så fall bør det sies mer om forholdet mellom helse, barns erfaring, bevegelseskultur og dannelse i denne debatten.

Involvert og interessert

I tillegg til disse mer allmenne helse- og dannelsesbegrunnelser for å la barn og unge ha rom for og posisjon som subjekter i sin egen bevegelsespraksis, er de utdanningspolitiske formålene med kroppsøvingsfaget sentrale i det å bli myndiggjorte voksne som kan velge og handle på egne vegne i en allsidig bevegelseskultur. Det kroppsøvingsfaget bidrar med er nettopp dybdelæring, metakognisjon, dannelse og erfaring med bevegelse og bevegelseskultur for alle elever.

Rugtvedt gjentar mye av argumentasjonen som føres om helse- og læringseffekter av fysisk aktivitet. Dette er et stor diskusjon, og som vi nevnte må det, slik vi ser det, bygge på langt flere studier som sammenligner flere pedagogiske tilnærminger til konkrete, opplevd og prosessuell.

For å skape læring må det finnes et involvert og interessert subjekt, som samhandler med andre og et fagstoff i et stimulerende læringsmiljø. Herunder inngår selvsagt elever og lærerens kroppslige erfaringer, trygghet, relasjoner og ulike personligheter.

Poenget Nina Kristiansen så betimelig tok opp i Aftenpostens Uviten-spalte 17. september, var nettopp hvordan barn og unge som ikke i utgangspunktet er fysisk aktive etter Helsedirektoratets anbefalinger, men kanskje liker rolig aktivitet, å lese, snakke med andre om det de føler og opplever, trenger bekreftelse på at deres kropper slik de er, er gode nok, og at de de kanskje er mer opptatt av kvalitet og utrykk ved sine bevegelser enn intensitet og det som kan måles.

Dette er, slik vi ser det, svært viktige spørsmål å belyse, særlig fordi mange, støtter det Rugtvedt skriver i sitt tilsvar: «Aktiviteten må fremme elevenes opplevelse av mestring og glede over å være i bevegelse. For å sikre dette må det være kompetente lærere til å planlegge og gjennomføre aktiviteten.» Hvem sikter hun til her? Hvordan skal det forstås at hun senere skriver «Der vi muligens er uenige er i synes på om det må være lærere med fordypning i kroppsøving som står for fysisk aktivitet i skolen».

Her er det mange selvmotsigelser og vanskelig å få tak i hva Rugtvedt tenker om den pedagogiske kompetansen de som underviser barn skal ha.

Referanse:

Adolph K, Cole WG, Komati M, Garciaguirre JS, Badaly D, Lingeman JM, Chan GLY, Sotsky RB. How Do You Learn to Walk? Thousands of Steps and Dozens of Falls per Day. Psychological Science, 2012. DOI: 10.3410/f.717965652.793466664.