Kalde avrivninger i saltvann ble betraktet som ren medisin på 1800-tallet. Først i mellomkrigstida ble nytelsesaspektet viktigere enn helseaspektet.  (Foto: akg-images/ NTB scanpix)
Kalde avrivninger i saltvann ble betraktet som ren medisin på 1800-tallet. Først i mellomkrigstida ble nytelsesaspektet viktigere enn helseaspektet. (Foto: akg-images/ NTB scanpix)

Den norske ferien startet på sommerpensjonatet

Å feriere langs kysten er i dag den mest populære ferieformen for nordmenn. Men vi var sent ute i Europa med å like saltvann, måkeskrik og sommerbrun hud. 

Publisert

Lenge likte vi ikke å være ved havet. Det var skremmende og mystisk og forbundet med død og ulykker. Men ut over 1800-tallet ble saltvann og frisk havluft mer og mer satt i sammenheng med helse og sykdomsbekjempelse. Kystsanatoriene – den tids sommerpensjonater – ble da etablert.

Startet i England

Kystturismens historie startet med aristokratiet og overklassen i England som begynte å reise på kuropphold ved kysten. I feriebyer, som for eksempel Blackpool og Brighton, dukket det opp hundrevis av pensjonater utover 1800-tallet, etter hvert ble de også tilgjengelige for middelklassen og arbeiderklassen.

Ideen om å feriere ved havet spredte seg gradvis til kontinentet, til Frankrike, Nederlandene og Tyskland.

– I Skandinavia hadde vi ikke en stor adel og overklasse. Sammen med en perifer beliggenhet er nok det en viktig grunn til at badeturismen utviklet seg senere her enn i England og på kontinentet.

Historiker Berit Eide Johnsen har forsket på om kyst- og sommerturisme i Skandinavia. Hun ser at trender og impulser gradvis har flyttet seg fra land til land. (Foto: Jan Arve Olsen)
Historiker Berit Eide Johnsen har forsket på om kyst- og sommerturisme i Skandinavia. Hun ser at trender og impulser gradvis har flyttet seg fra land til land. (Foto: Jan Arve Olsen)

Det mener historiker Berit Eide Johnsen ved Universitetet i Agder.

Hun har studert turismeforskningen i Skandinavia – som ble utført i form av antologier, tidsskriftsartikler og monografier fra 1980 til 2010. Hun er spesielt interessert i hvordan landene påvirket hverandre og hvordan kystturismen spredte seg gradvis fra land til land.

Sverige har en tradisjon med kurbad helt fra 1700-tallet. Disse impulsene spredte seg sakte men sikkert til kysten av Norge også. Fevik Kystsanatorium var et av stedene hvor folk kom for å få frisk havluft. (Foto: Aust-Agder kulturhistoriske senter)
Sverige har en tradisjon med kurbad helt fra 1700-tallet. Disse impulsene spredte seg sakte men sikkert til kysten av Norge også. Fevik Kystsanatorium var et av stedene hvor folk kom for å få frisk havluft. (Foto: Aust-Agder kulturhistoriske senter)

– Det er åpenbart at etableringen og utviklingen av kurbadene rundt Skagerrak-kysten ble påvirket av engelske og kontinentale kulturstrømninger og moteretninger.  Samtidig fikk de sin helt spesielle – og jevnt over mer beskjedne – utforming, sammenliknet med kontinentale og engelske forhold.

Et forfriskende bad

Overklassen i Sverige og Danmark var langt rikere og større enn den norske. De var også sterkere påvirket av europeisk kultur.

Nærheten til Tyskland kan forklare hvorfor det første danske, og sannsynligvis også skandinaviske, badehotellet ble åpnet på den nordfrisiske øya Føhr mot grensen til Tyskland. Dette skjedde i 1819, forteller Eide Johnsen.

Etter hvert dukket det også opp pensjonater på Sjælland og Jylland. Hit strømmet kunstnerne og byborgerskapet til ut over 1800-tallet.

De var inspirert av den store mentalitetsendringen til havet som skjedde i hele Europa, hvor havet ble betraktet som helsebringende og legende, både for kropp og sjel.

– Men man kledde fortsatt ikke av seg og solte kroppen. Etter et forfriskende bad tok badegjestene på seg klærne og trakk seg tilbake til pensjonatet sitt igjen, forteller historikeren.

Sverige hadde allerede en kurbadtradisjon, for eksempel i Varberg i Halland og Gustafsberg i Bohuslän. Det kan være en forklaring på hvorfor de også fikk badehoteller relativt tidlig, mener hun.

Ferien startet i Moss

Kystturismen kom noe senere til oss i Norge.

Eide Johnsen mener rekken av kystkurbad langs Bohuslänkysten har påvirket steder langs norskekysten. Moss Badeindretning og Sandefjord Kurbad ble begge etablert i 1830-årene.

Sørlandet var sentrum for skipsfart og skipsbygging over en lang periode fram til slutten av 1800-tallet. Men da dampbåtene og jern- og stålskipene kom, mistet denne næringen sin betydning. Ny Hellesund var en uthavn som ble turistmål på 1900-tallet. (Foto: Postkort fra ca. 1915)
Sørlandet var sentrum for skipsfart og skipsbygging over en lang periode fram til slutten av 1800-tallet. Men da dampbåtene og jern- og stålskipene kom, mistet denne næringen sin betydning. Ny Hellesund var en uthavn som ble turistmål på 1900-tallet. (Foto: Postkort fra ca. 1915)

Til Hvaler kom trolig de første badegjestene i 1860-årene. Etterhvert begynte de kondisjonerte å bygge seg sommervillaer og de første badehusene ble åpnet.

Sørlandet ble oppdaget i mellomkrigstiden

Langt senere, og ikke før i mellomkrigstiden, oppdaget badegjestene det blide Sørlandet.

Skipsfarten, som hadde preget landsdelen på 1800-tallet, var nå borte. Dermed lå kysten klar for turister. De fleste kom fra Oslofjordområdet, og særlig fra hovedstaden, men mange kom også fra storbyer som Kristiansand og Stavanger.

Det var også på denne tiden at solbrunheten ble introdusert. Den kom til Norge og Skandinavia på glanset papir fra Amerika og Den franske Riviera.

Nå fikk pensjonatene sin glanstid. Og det gjorde også kvinnene. Mens skipsfarten hadde skaffet mennene arbeid, var det nå pensjonatvertinnenes tur.

– Turisme ble en viktig binæring for mange. Familiene flyttet ofte ut av boligen sin og leide den ut til sommergjester, som ofte kom tilbake år etter år.

På det familiedrevne pensjonatet Brekkesjø i Brekkestø var det ikke uvanlig at kone og barn ferierte i flere uker, mens far kom på besøk i helgene. (Foto: privat)
På det familiedrevne pensjonatet Brekkesjø i Brekkestø var det ikke uvanlig at kone og barn ferierte i flere uker, mens far kom på besøk i helgene. (Foto: privat)

På pensjonatene var det ikke uvanlig at kone og barn ferierte i flere uker i strekk, mens far, som ofte hadde disponent, tannlege, lege eller advokat som tittel, bare var der i helgene.

Pensjonatkulturen forsvant

– Pensjonatkulturen, som hadde vært stabil og rutinepreget i flere tiår, ble borte på 1960- og 70-tallet. Det hadde flere årsaker. Enkelte pensjonater måtte stenge pga. nye, strenge brannforskrifter. Men en viktig årsak er også at folk ble mer velstående og ville ha det mer bekvemmelig. Pensjonatene hadde ofte ikke innlagt vann og toalett. Dessuten kom sydenturene, sier Eide Johnsen. 

Fraflyttingen fra distriktene, både i Bohuslän og på Sørlandet, gjorde at flere av sommergjestene begynte å kjøpe opp boliger der de hadde feriert. Hyttebyggingen skjøt også fart.

Ikke ferie for alle

Når kystturismen ble vanlig i England langt tidligere enn her i Skandinavia, hadde det ikke bare sammenheng med at en større del av befolkningen var mer velstående der. Den industrielle revolusjonen skapte tidlig et skille mellom arbeid og fritid. Den voksende middelklassen og arbeiderklassen fikk også kortere arbeidsdager og mer fritid utover 1800-tallet enn mange andre steder i Europa. På 1900-tallet kom betalt ferie for stadig flere.

For hundre år siden – i 1914 – var det bare rundt 20 prosent av alle de organiserte arbeiderne i Norge som hadde en ferieavtale.

I 1918 kom tjenestemannsloven. Den fastsatte en minimumsferie på 14 dager for offentlige tjenestemenn. Men i tungindustrien var den ennå ikke mer enn fire dagers ferie. Først året etter fikk også de en ukes ferie. Ikke før i 1937 hadde de fleste i norsk industri oppnådd tolv dagers ferie.

I dag har mange i Norge hytter, både i fjellet og ved sjøen, i tillegg til at vi ferierer i Syden. Det krever minst fem ukers ferie, som alle i dag har rett til i Norge.