IFA-messen er som en Elkjøp-butikk på speed: Det blinker og drønner fra skjermer og høyttalere, en digital syretripp for elektromane. Tjuefem haller fulle av forbrukerelektronikk.

Men det finnes pusterom.

Det ene drives av den tyske evangeliske kirken: Et lite kirkerom der besøkende fra alle trossamfunn kan samle sammen sjelen etter elektrosjokk-terapien og komme seg mentalt på beina igjen. Stille-rommet på IFA-messen har vært der i mange år. Men i år fikk det konkurranse fra en stille-hall.

Mediegiganten Sony har fylt sin utstilling med sanselig stillhet. Du løfter hendene og skyver til side florlette svarte slør. Foran deg skimter du varm glød, og så kommer du inn i en lysning med dype stoler. I stolene ligger mennesker med hodetelefoner. Lyset fra små skjermer gløder mot ansikter.

Ingen plakater, ingen brosjyrer, ingen forklaringer. Bare ren opplevelse. Teknologien byr seg fram, og du forsyner deg.

Du fortsetter vandringen. Slørene skifter farge, og du kommer inn i et blått rom. Store plastrør med mykt underlag er stablet i høyden. Også her kan du ta for deg av lyd og bilder. Ingen spørsmål, ingen svar.

Hva vil Sony med dette? Vet Sony hva de vil?

Mange synsvinkler

Du kan forklare utfra forskjellige perspektiv. Og alle er gyldige.

Første perspektiv: Folk er slitne. Et stille rom er den perfekte kontrast. Sony blir en stille oase i en ørken av støy.

Annet perspektiv: Folk vil sanse og leve, ikke forstå. Aldri har så mange brukt så mye teknologi som de ikke skjønner noe av. Sony gjør det enda lettere å ikke skjønne.

Tredje perspektiv: Tilstrekkelig avansert teknologi trer tilbake og blir umerkelig. Det perfekte fjernsyn ville vært som dine egne øyne. Sony lager den perfekte teknologi. Du ser ikke Sony. Sony lar deg se.

Fjerde perspektiv: Et flatskjerm-fjernsyn i en mørk hall blir som et alter i et kirkerom. Bilder av jorda og universet blir en elektronisk messe. Sony vekker og dekker religiøs lengsel.

Og bunnlinja? Sony vil tjene penger.

Men dette er ikke den eneste bunnlinja. Også her finnes flere perspektiv.

Hvem bruker hvem?

På den ene sida tar Sony i bruk behovene til folk for å tjene penger. På den andre sida tar folk i bruk Sony for å tjene sine egne behov.

Jenta på kne med skjerm og ørepropper - hva leker hun? Hva tenker hun? Sony tar en sjanse ved gi henne frie hender.

Gårsdagens elektronikk var assymetrisk. Å produsere var kostbart og vanskelig. Å konsumere var billig og lett.

Moderne elektronikk gir deg ikke bare billige elektroniske øyne og ører. Den gir deg en høy stemme og et kraftig grep om virkeligheten.

Det store dataspillet

Sony og de andre elektronikk-gigantene har startet et nytt spill. Brikkene heter kamera, mikrofon, PC, bredbåndslinjer. Spillereglene blir til mens spillet folder seg ut. Nye brikker kommer til. Og ingen kan forutse spillets utgang. Heller ikke Sony.

Folk tar i bruk media som aldri før. Nettet gnistrer av tekst, lyd og bilder fra mennesker til mennesker. Hva kommer ut av alle disse samtalene?

Folk skriver blogger, podcaster lyd, lager videorapporter. Folk spinner nettverk av innsikt og opplevelse uten å tenke på penger.

Nye regnestykker

Denne bunnlinja kan bli selve streken i regningen for Sony og mange andre. Eller streken under nye regnestykker.

Vil teknologien bli så billig at det koster mindre å gi den bort enn å selge den? Vil penger bli et fordyrende mellomledd? Og vil da folkene bak Sony fortsette å produsere, rett og slett fordi folk liker å lage nye spennede leketøy og ta dem i bruk?

I stillerommet til Sony på radio- og fjernsynsmessen IFA i Berlin så jeg kanskje begynnelsen til slutten for IFA. For hvem vil arrangere den store sandkornmessen i Sahara?

Eller, fra et annet perspektiv: Det finnes mange kunstgallerier, men få utstillinger av netthinner.

Stillehallen til Sony var kanskje et varsel om at folk er mer opptatt av å se enn hva de ser med, mer opptatt av å høre enn hva de hører med, mer opptatt av hva de vil si enn hvordan de sier det.

Og slikt gir mening. Kanskje også for Sony?