Marine Le Pen fikk under presidentvalgkampen i vår mye kritikk for sitt forhold til Russland og partiets omfattende gjeld til russiske banker.
(Foto: Stephane De Sakutin, AFP, NTB)
Nasjonal Samling vandrer i maktens korridorer
PODCAST: Hva vil det ha å si for fransk politikk? Og hvilken betydning har det for Nasjonal Samling?
Etter valget til Nasjonalforsamling i Frankrike i juni i år fikk Marine Le Pens nasjonalpopulistiske parti Nasjonal Samling (NS) 89 representanter. Det er partiets beste resultat noensinne.
Partiet har nå den nest største gruppen i Nasjonalforsamlingen etter venstrealliansen NUPES, dannet av det radikale venstrepartiet Det ukuelige Frankrike, kommunistene, sosialistene og de grønne.
NS er ikke minst det største opposisjonspartiet alene, foran venstrepartiene som utgjør NUPES og foran det høyrekonservative partiet Republikanerne. Det er første gang i den femte republikks historie at et parti fra ytre høyre får så stor politisk innflytelse.
Ikke første gang med makt
Det er imidlertid ikke første gang at Le Pen-familiens parti er i stand til å danne en gruppe i Nasjonalforsamlingen.
Etter valget til Nasjonalforsamling i 1986, som president Mitterrand den gang gjorde til et forholdstallsvalg i håp om å svekke høyresiden, fikk forgjengeren til NS, Nasjonal Front (NF), og deres allierte, 35 representanter. Med Jean-Marie Le Pen i spissen dannet de en gruppe som i løpet av de to årene de hadde sete i Nasjonalforsamlingen mellom 1986 og 1988 la frem 63 lovforslag.
De fleste dreide seg særlig om én av partiets kjernesaker: Nasjonal forrang, som fremdeles i dag er sentralt i NS sin politikk. Andre lovforslag som ble fremmet av partiet den gangen - og som resonnerer med dagens aktualitet - handlet om begrensningen av retten til abort og om gjeninnføringen av dødsstraffen, som Mitterrand avskaffet i 1981.
Fra 1986 til 1988 var høyrepolitikeren Jacques Chirac statsminister i en flertallsregjering. Han var motstander av en allianse mellom høyre og NF, ikke minst i nasjonalforsamlingen. NF fikk dermed ikke gjennomslag for sine kjernesaker, men støttet derimot Chiracs økonomiske liberalisme.
Det mest markante øyeblikket i NF-gruppens historie var kanskje da partileder Le Pen i 1987 karakteriserte gasskamrene i nazistenes tilintetgjørelsesleire som «en detalj i historien om andre verdenskrig», en uttalelse han ble straffedømt for, men som han har gjentatt flere ganger, sist i 2015.
Slike uttalelser gjorde det umulig for høyresiden å nærme seg NF. Veien til makten ble kanskje vanskeligere for de konservative. Den ble umulig for NF. Siden hun overtok partiet etter sin far i 2011 har Marine Le Pen flere ganger tatt avstand fra farens uttalelser og ført en kløktig «avdiaboliserings»-strategi som handler mer om form enn om innhold.
Fra «anti» til «konstruktiv»
Denne strategien videreføres nå som partiet igjen, for første gang siden 1988, har fått valgt inn mer enn nok representanter til å danne en egen gruppe og øve innflytelse i nasjonalforsamlingen.
NS-politikerne, som for ikke mange år siden definerte seg selv som «anti-system-politikere», vil nå føre en «konstruktiv» politikk som kan gjøre det nasjonalistiske partiet til et troverdig alternativ til Macrons parti, ifølge avisa Libération.
I de første avstemningene før sommeren, har gruppen både stemt sammen med andre opposisjonspartier mot regjeringens lovforslag, og mot et mistillitsforslag mot regjeringen fremmet av venstrealliansen NUPES. Parallelt med en slik balansering i Nasjonalforsamlingens hovedkammer foregår en like viktig maktkamp i korridorene mellom opposisjonsgruppene.
NS og NUPES knivet lenge om vervet som president av finanskomiteen, en posisjon som siden 2008 tradisjonelt har tilfalt den største gruppen i opposisjonen. NUPES gikk av med seieren, og komiteens presidentskap tilfalt Éric Coquerel fra Det ukuelige Frankrike.
I de åtte faste komiteene har NS et stort antall medlemmer (proporsjonalt stort med antallet representanter), men grunnet blokkering fra andre partier ved valg av ledelsene i disse komiteene, har de ingen lederverv her.
Som et medlem av nasjonalforsamlingen nylig kunne bekrefte for oss, er man i utgangspunktet ikke forpliktet til å dele ledervervene proporsjonalt mellom gruppene. Men NS er inne i Nasjonalforsamlingens «bureau», altså forsamlingens overordnede «ledelse», der Sébastien Chenu og Hélène Laporte er to av seks visepresidenter.
Russland og Italia
Samtidig opererer Le Pens parti på flere nivåer. Et eksempel er representantenes ønsker om å sitte i spesifikke «vennskapskomiteer» med andre land. De fleste NS-representantene (bortsett fra én) har klokelig holdt seg borte fra Russland, ettersom Marine Le Pen under presidentvalgkampen i vår fikk mye kritikk for sitt forhold til Russland og partiets omfattende gjeld til russiske banker.
Et land som imidlertid står høyt oppe på ønskelisten, er Italia. Der Giorgia Meloni – en uttalt Mussolini-beundrer – gjorde et brakvalg med sitt parti Fratelli d’Italia og ligger an til å bli landets nye statsminister. Interessant nok har både NS og Fratelli d’Italia en flamme på sin logo, som stammer fra det postfascistiske partiet MSI (Movimento Sociale Italiano), som ble oppløst i 1995.
Valgutfallet i Italia har stor betydning for Marine Le Pen, som etter å ha kommet til det franske presidentvalgets andre runde i to valg på rad, har blikket fast festet på neste presidentvalg i 2027 og trenger drahjelp fra andre likesinnede partnere i EU.
Hun er ikke minst fullstendig klar over at veien til Elysée-palasset – der den franske presidenten sitter – går via Bourbon-palasset, som er setet for deputertkammeret.
Episoden finnes også på Itunes og Spotify.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
Om podcasten
I podkasten Frankrike Forklart møter du førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap Kjerstin Aukrust ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn Franck Orban ved Høgskolen i Østfold. De inviterer kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Du finner også podcasten på Itunes og Spotify, samt på Facebook, der alle referanser som gis i episodene blir lagt ut.
(Foto toppbildet: Tom Egil Jensen, Institutt for journalistikk)
