Stater bygger sin nasjonale historie ved å sortere hendelser. Historien pyntes på, skrives om eller fortrenges etter behov for å dempe eller skjule mørkere sider. En slik omskrivning lyktes blant annet Charles de Gaulle med etter 1945, da han fremstilte myten om at Frankrike var en seirende makt, som nærmest alene befridde seg selv.

I vår tids demokratier er staters monopol på å skrive nasjonal historie ikke lenger opplagt. Historikerne kan lettere belyse historien og legge press på politikerne. Frankrike har sett en viss fremgang. I 1995 innrømmet president Chirac den franske statens ansvar i deportasjonen av jøder. I 2019 erklærte president Macron at fransk kolonialisme hadde vært en forbrytelse mot menneskeheten. Det begynner også å bli lettere å belyse Algerie-krigen mer nøkternt.

Napoleon og Pariskommunen

I år står franskmennene nok en gang overfor et dilemma når det kommer til hvilke nasjonale helter og hvilke hendelser som skal minnes: Det er to hundre år siden Napoleon Bonapartes død og 150 år siden Pariskommunen ble opprettet og deretter slått blodig ned. I Frankrike har de to alltid vært gjenstand for motstridende tolkninger mellom venstre- og høyresiden. Dette kommer tydelig frem i år, både når det gjelder Napoleon og Pariskommunen.

Napoleon kom fra en relativt velstående familie i Ajaccio, Korsika. Han tok militær utdanning på krigsskolene i Brienne og Paris, men gjorde seg ikke særlig bemerket før opprettelsen av den første franske republikk i 1792. Fra da av gikk han fra å forsvare republikken mot indre og ytre fiender til å avskaffe republikken og krone seg selv som keiser i 1804. Europa fikk raskt kjennskap til ham gjennom felttog som gjorde Frankrike til datidens største kontinentale makt. Flere europeiske koalisjoner måtte til for å beseire ham.

Napoleon har lenge vært hyllet av franskmenn som en nasjonalhelt, en dyktig militær strateg og en statsbygger. Det er ikke overraskende når man tenker på at det moderne Frankrike i stor grad er bygd på hans politiske arv. Han er en grunnleggende pilar i Frankrikes nasjonale roman. Han fascinerer også verden. Historikeren Jean Tulard antok i 2014 at minst 80 000 bøker var skrevet om ham. I dag er det langt flere. Én bok om dagen har vært skrevet om ham siden hans død.

Revolusjonært folkstyre

Femti år etter Napoleons død, i mars 1871, innførte pariserne et revolusjonært folkestyre i protest mot den nyetablerte republikanske regjeringen, som var ledet av monarkister og som etter den tapte fransk-prøyssiske krig sluttet fred med seiersmakten. Pariserne nektet våpenhvilen og dannet i stedet Pariskommunen 18. mars 1871.

Den overlevde frem til 28. mai 1871 og endte opp i «den blodige uke.» Regjeringstroppene inntok byen og massakrerte Pariskommunens nasjonalgarde og alle sivile som sto imot på barrikadene. Minst 20.000 menn, kvinner og barn ble drept under kampene. 38 000 ble arrestert. 7500 ble deportert til Ny-Caledonia.

Ulike skjebner

Napoleon og Pariskommunen har hatt ulik skjebne i fransk historie. Førstnevnte har stått som et fundament som den tredje republikken brukte for å befeste sin stilling og bildet av et mektig Frankrike. I nyere tid har man nyansert et slikt bilde. «Den gyldne legenden» om Napoleon gir større plass til «den svarte legenden,» som fokuserer på de negative sidene ved hans styre. Kritikken går blant annet ut på at han kom til makten ved statskupp, avskaffet republikken, gjeninnførte slaveriet som var blitt opphevet i 1794 og førte et håpløst erobringstokt som kostet unødvendig mange menneskeliv.

Pariskommunen forsvant derimot fra landets skolebøker fordi den signaliserte at republikken ble gjeninnført i 1870-71 som følge av en skamfull fred med okkupantmakten og en borgerkrig som kulminerte med at franske soldater massakrerte egen befolkning.

I år var dekningen av 150-årsjubileet for Pariskommunen fremdeles mindre enn 200-årsjubileet for Napoleons død. Fra en historikers synspunkt kan det virke som om dette grunner i manglende kjennskap til Pariskommunen.

Kommunardene annonserte viktige reformer i den tredje republikk, som skillet mellom stat og kirke, og prinsippet om en obligatorisk, gratis og konfesjonsløs skole. Og det var i stor grad takket være «trusselen» av en radikal republikk, at de konservative republikanerne triumferte over monarkistene.

Den franske selvransakelsen kommer nok til å fortsette. Men den kan også være farlig hvis en felles nasjonal historie ikke lenger finnes for å ta et folk sammen mot en felles fremtid eller hvis enkelte krefter eller aktører lykkes med å tvinge gjennom en mer selektiv historie.

For å snakke om dette temaet har Frankrike forklart invitert Svein Erling Lorås, historiker og pensjonert universitetslektor i fransk områdekunnskap ved Universitetet i Oslo.

Du finner episoden her.

Episoden finnes også på Itunes og Spotify.

Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.