En stund snakket man om «bromance» for å omtale forholdet mellom Trump og Macron etter at den sistnevnte ble fransk president i 2017. Kommentatorene kunne ikke begripe at to så ulike statsledere kunne stå hverandre så nært.
En stund snakket man om «bromance» for å omtale forholdet mellom Trump og Macron etter at den sistnevnte ble fransk president i 2017. Kommentatorene kunne ikke begripe at to så ulike statsledere kunne stå hverandre så nært.

Hvordan er forholdet mellom Frankrike og USA?

PODCAST: De to landene har for mye til felles til å kunne overse hverandre, men forholdet er komplisert. Gjest i denne episoden av Frankrike forklart er Øyvind Østerud.

Publisert

Forholdet mellom Frankrike og USA omtales ofte som et komplisert kjærlighet-og-hat-forhold. Franskmenn har vært fascinert av den legendariske amerikanske optimisme og kreativitet, og av landets evne til gang på gang å gjenskape seg selv i vonde tider. Kulturen i USA har derimot fremstått som mindre sofistikert enn fransk kultur.

Amerikanerne har på sin side vært fascinert av fransk «art de vivre» og fransk kultur med stor K. De har derimot mislikt franskmennenes tendens til å bakke ut når kriser tilspisset seg og har ofte ansett dem for å være upålitelige. Denne gjensidige fascinasjonen kunne tippe over til å bli irritasjon eller fiendtlighet. I Frankrike slo det ut i «antiamerikanisme,» men USA opplevde flere bølger av «French bashing.»

De to landene har i virkeligheten for mye til felles til å kunne overse hverandre. Begge var foregangsland for tilblivelsen av en republikansk modell basert på et universelt verdifelleskap, som begge prøvde å eksportere. Den ene var selvsagt mer opptatt av gudsriket enn den andre, men begge stod for et brudd med fortidens maktstrukturer og lovet sine borgere en lysere fremtid.

Kan takke hverandre

De kan dessuten takke hverandre for at de i det hele tatt finnes. Militær og diplomatisk fransk støtte var avgjørende for amerikanske bestrebelser med å løsrive seg fra britene og for å danne en uavhengig nordamerikansk stat før den franske revolusjonen i 1789.

USA kom på sin side Frankrike til unnsetning ved to anledninger i 1917 og 1944 med våpen og millioner av soldater da germansk ekspansjonisme truet Frankrike. Under den kalde krigen var Frankrike en turbulent alliert. Men landet stod alltid på USAs side når den liberale orden var truet.

Den enes nød, den andres brød

Det har vært vanskelige tider mellom de to landene. Og det er ikke rart. Frankrike var tross alt stormakten, sammen med Storbritannia, som dominerte store deler av verden før 1900 og som ble nedgradert etter 1. og 2. verdenskrig.

Parallelt til dette seilte en ung amerikansk nasjon opp i det internasjonale hierarkiet, først som stormakt i 1918, så som én av verdens to supermakter i 1945, som i tillegg nektet Frankrike og Storbritannia å beholde sitt kolonivelde.

Den enes nød ble den andres brød, noe som skapte bitterhet fra fransk side. USA oppførte seg heller ikke alltid som en inkluderende og gavmild hegemon. Frankrike kom i en ukomfortabel stilling under blokkrivaliseringen mellom Vest og Øst.

Man var nødt til å godta USAs herredømme i den frie verden, samtidig som man forsøkte å demme opp for USAs innflytelse hver gang det kom en mulighet.

Dette skjedde med varierende hell. De Gaulle prøvde alene på 1960-tallet, men tapte til slutt valutakrigen mot USA. Mitterrand prøvde på slutten av den kalde krigen, men tapte kampen om å bygge opp et nytt europeisk sikkerhetssystem som skulle erstatte NATO. Chirac prøvde i 2003 under Irak-krisen, men klarte ikke å hindre at USA invaderte Irak og skadet FN-systemet.

Har Macron vært innom den samme tankegangen etter at Trump vant presidentvalget i USA i 2016 og begynte å forandre USAs ansikt innad og utad? Hvilken strategi skulle man prioritere? Forførelse eller konfrontasjon? Hjalp det i det hele tatt?

En kortvarig bromance

En stund snakket man om «bromance» for å omtale forholdet mellom Trump og Macron etter at den sistnevnte ble fransk president i 2017. Kommentatorene kunne ikke begripe at to så ulike statsledere kunne stå hverandre så nært.

Man husker fortsatt de Gaulle og Kennedy på 1960-tallet, Mitterrand og Reagan på 1980-tallet eller Chirac og Bush W. på begynnelsen av 2000-tallet. På sett og viss var ikke forholdet mellom dem mindre farget av forskjeller enn forholdet mellom Macron og Trump i dag.

Men det tilsynelatende gode vennskap mellom de to mennene ble kortvarig. Det er ikke overdrevet å si at forskjellen i personligheten til de to statslederne og avstanden mellom de to landenes grunnleggende interesser aldri har vært så stor som nå.

Dette spriket slår ut i synet på sikkerhetspolitikk, multilateralisme, global økonomi eller miljø. Hva er personavhengig og hva er mer strukturelt betinget får vi kanskje svar på om Trump skulles gjenvelges i november.

I mellomtiden har Frankrike forklart valgt å belyse forholdet mellom Frankrike og USA både ut fra et historisk og et mer aktuelt perspektiv. For å skille klinten fra hveten har vi vært så heldige å ha med oss én av Norges fremste spesialist på sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Ukens gjest er Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap og internasjonale konfliktstudier ved Universitetet i Oslo. Sammen med historiker Hans Jacob Orning har han nettopp utgitt boken «Krig uten stat - Hva har de nye krigene og middelalderkrigene til felles?» i Dreyer Forlag.

Du finner episoden her.

Eller på Spotify eller Itunes.

Alle referanser som blir nevnt i denne episoden kan finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart.