Etter Emmanuel Macron vant valget i 2017 møtte tusener opp for å protestere i gatene i Paris. Mange på venstresiden følte de ikke var representert av verken Macrons sentrumsparti eller Marine Le Pens høyre-populistiske parti, som var de to partiene franskmennene kunne velge mellom i siste valgrunde.
Copyright (c) 2017 Shutterstock. No use without permission.
Hva skjer med den franske venstresiden?
PODCAST: I løpet av fem år gikk den franske venstresiden - og særlig sosialistpartiet - fra å holde en historisk posisjon til nærmest å fordufte. Gjest i denne episoden er Morgenbladet-journalist Ingrid Grønli Åm.
I juni 2012 oppstod det en unik situasjon i Frankrike. For første gang siden den femte republikk ble til i 1958 hadde venstresiden kontroll over nærmest alle ledd i det politiske system.
Lokalt med et flertall av landets kommuner og regioner og nasjonalt med et flertall i begge kamre - nasjonalforsamlingen og senatet -, og med presidentembetet, som sosialisten François Hollande nettopp hadde kapret.
Ordene var fattige. Mange snakket om en historisk bølge og et politisk landskap som var snudd opp-ned. Kommentarene uttrykte for øvrig bekymring for hva en slik hegemonistisk stilling innebar. Hvordan ville en så allmektig venstreside forvalte demokratiet?
Brutal nedtur
Så snudde det brutalt på fem år. I 2017 fikk sosialistpartiet sitt verste resultat noensinne ved et presidentvalg med 6,36 prosent av stemmene for dets kandidat Benoît Hamon.
Kommunister hadde på sin side gitt opp håpet om å stille opp til valget med en egen kandidat og støttet en Jean-Luc Mélenchon, som var på vei inn i mer venstrepopulistisk kurs. Ikke mindre sjokkerende var situasjonen før valget fant sted da president Hollande bestemte seg for ikke å satse på gjenvalg på grunn av for lav oppslutning i opinionen.
Det var første gang noensinne det skjedde for en sittende president. Han ble i tillegg dolket i ryggen av en fra egne rekker. En ung og ambisiøs nykommer i fransk politikk med navn Emmanuel Macron.
I løpet av fem år gikk venstresiden - og særlig sosialistpartiet - fra å holde en historisk posisjon til nærmest å fordufte. Det ble ikke bedre etter 2017. Sosialistpartiet fikk 6,19 prosent ved EU-valget i 2019. Ved kommunevalget i 2020 klarte partiet seg bedre, delvis takket være drahjelp fra de grønne i storbyer. Mange så for seg at de grønne på sikt ville overta lederrollen på venstresiden.
Skeptikerne spådde den sistnevntes bortgang. Spådommen gjaldt for så vidt også en høyreside i villrede. Ifølge spesialister var den tradisjonelle venstre-høyre akse i fransk politikk nå avløst av en ny politiske akse med «nasjonalistene» fra Marine le Pens parti Nasjonal Samling på den ene siden og «progressivistene» fra et sentrum dominert av Macrons parti Republikken fremad! på den andre.
Ikke første gang
Den franske venstresiden har stått på randen av stupet før. Man finner flere eksempler på dette bare ved å se på presidentvalget, som er det viktigste valget i Frankrike. Mange velgere snudde seg bort fra venstresiden etter mai-68. Da protestbølgen truet med å komme helt ut av kontroll erklærte François Mitterrand - som representerte venstresiden i presidentvalget i 1965 -, at han var klar til å overta makten i tilfellet president de Gaulle trakk seg.
Det ble ikke populært og straffet seg hardt ved presidentvalget som fulgte de Gaulles avgang året etter. Venstresiden var splittet og kom ikke til andre omgang. Kandidaten for sosialistpartiet Gaston Defferre fikk 5,1 prosent av stemmene, mens rivalen fra det venstresosialistiske partiet Michel Rocard fikk 3,61 prosent.
Deferre tok nederlaget med et smil og følgende kommentar: «politikk er som havet, en dag vinner man, neste dag taper man.» Kommunistpartiet stilte på sin side til valget med en egen kandidat og fikk 21,27 prosent av stemmene. Men det holdt bare ikke.
Katastrofalt resultat i 2002
Presidentvalget i 2002 står uten tvil igjen som et større trauma for venstrevelgerne. Daværende statsminister og presidentkandidat for sosialistpartiet Lionel Jospin ledet i meningsmålinger og var spådd en sikker seier på grunn av president Jacques Chiracs vedvarende upopularitet.
Venstresidens hybris slo dessverre til igjen. Jospins overvurderte sin egen popularitet og undervurderte Chirac. Andre venstrepartier cashet inn Jospins seier på forhånd og stilte til valgets første omgang med hver sin kandidat. Resultatet ble katastrofalt. Jospin fikk 16,18 prosent av stemmene.
Det skyldtes en dårlig valgkamp, men også at stemmesedlene fra venstrevelgerne fordelte seg mellom de ulike venstrekandidatene. Jospin ble i tillegg slått på målstreken av Jean-Marie le Pen, kandidat for det ytre høyre Nasjonal Front. Spesielt bittert var det at Chirac i stor grad ble gjenvalgt mot le Pen med 82,21 prosent av stemmene takket støtten fra venstrevelgerne. Jospin trakk seg fra fransk politikk som følge av fiaskoen.
Kan venstresiden slå tilbake?
Venstresiden har også opplevd valgseire. François Mitterrand vant en historisk seier i 1981 med en venstreallianse og ble gjenvalgt i 1988. François Hollande vant på sin side presidentvalget i 2012 mot en upopulær president Sarkozy. Fem år tidligere hadde venstresidens håp Ségolène Royal tapt mot den samme Sarkozy.
Spørsmålet er dermed om fransk politikk fremdeles gir og tar eller om venstresiden står ovenfor en umulig oppgave med å komme tilbake til makten. Hva er i så fall forklaringen på krisetilstanden? Hva er personavhengig og hva er mer strukturelt? Kan venstresiden finne tilbake til sin gamle storhet eller er den dømt til å mislykkes pga. sterke egoer, interne krangler og manglende evne til ideologisk fornyelse?
For å belyse disse spørsmålene og få innsikt i hvordan det står til med venstresiden i Frankrike om dagen er vår gjest i ukens episode av Frankrike forklart Ingrid Grønli Åm, som er journalist i Morgenbladet.
Eller på Spotify eller Itunes.
Alle referanser som blir nevnt i denne episoden kan finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart.
