I slutten av mai klarte franskmennene endelig å fullføre andre omgangen av kommunevalget, som var blitt utsatt på grunn av faren for mer spredning av koronaviruset.

Det ble en nedtur for regjeringen og presidenten. Macrons parti «Republikken Fremad!» vant ingen storby og klarte ikke å få fotfeste på landsbasis.

Opposisjonspartiene opplevde derimot oppgang. Høyresiden, og særlig partiet «Republikanerne», beholdt mange av de byene som ble vunnet i 2014. Venstresiden registrerte en opptur etter en lang periode med valgskuffelser, og dette takket være en ny kombinasjon.

Venstresidens nye «lim» ser ikke lenger ut til å være sosialistpartiet, men De grønne. Disse vant alene i storbyer som Lyon, Strasbourg eller Bordeaux og vant sammen med sosialistpartiet og andre venstrepartier i Paris, Marseille og Montpellier.

Det kan ha betydning for presidentvalget i 2022. Kan, men må ikke nødvendigvis. Flere meningsmålinger gir De Grønne lav oppslutning i 2022. Her står vi dermed foran et paradoks. Franske velgere stoler på De grønne i kommuner, samtidig som de fortsatt er skeptiske til dem på landsbasis.

Valgnedturen førte raskt til at president Macron valgte å skifte ut en populær statsminister Edouard Philippe med Jean Castex, som de aller færreste kjente til. Kom denne utskiftningen for sent og var den berettiget? Dette har vært rikelig diskutert i media.

Mange forventet også en kursendring fra Macron, som har hatt et turbulent presidentskap siden 2018 med de gule vestene, striden om pensjonsreformen og nå Covid 19-krisen.

Det kan likevel virke som Elysée-palasset så langt prioriterer stil fremfor innhold. Reformtoget fortsetter - dog i lavere tempo - men man skal bli flinkere til å kommunisere mer åpent til opinionen.

Jean Castex presenteres ikke minst som en sosial gaullist, noe som klinger fint hos mange franskmenn. «Sosial» betyr at de blir tatt vare på, mens «gaullist» refererer til storhet og orden.

Castex kommer uansett til å være opptatt med å håndtere en ny forventet koronabølge utøver høsten, og ikke minst den økonomiske nedgangen som vil prege det franske samfunnet fremover.

EU-avtale

Internasjonalt har sommeren også vært travel. EU-landene fant en kompromissløsning rundt en felles støttepakke for landene som rammes verst av koronakrisen.

Forhandlingene fram til avtalen avdekket en stor grad av uenighet mellom nordlige og sørlige EU-land om hvilken form støtten skulle innta og hvordan den skulle på plass.

Men støttepakken, som kan beskrives som et taktskifte i EUs historie, har i stor grad vært et resultat av president Macron og kansler Merkels evne til å bruke det tysk-franske paret til det det kan best, dvs. å skape konsensus mellom EUs 27-land.

Suksessen ble fulgt opp av et vellykket besøk til et katastroferammet Libanon, hvor den franske presidenten gjentok sin oppfordring til libanesiske myndigheter om å bekjempe korrupsjonen og modernisere landet. Kritikerne benyttet denne anledningen til å stemple besøket som et typisk postkolonialistisk utspill fra Frankrike. Det stemte dårlig med entusiasmen som preget Macrons møte med Beirut-innbyggerne.

Libya-krisen

Håndteringen av Libya-krisen fremstår derimot som mer komplisert for et fransk diplomati som tok ut Gaddafi med makt i 2011 og som siden kan ha satset på feil hest for å befeste sin innflytelse i landet med general Haftar. Dagens Libya er mer enn noen gang et puslespill med flere nivåer, hvor regionale og globale aktører slås om herredømme.

Får å hjelpe oss med å tolke sommeren 2020 i Frankrike er vår gjest denne gangen ikke mindre enn NRKs utenrikssjef, Sigurd Falkenberg Mikkelsen.

Alle referanser som er oppgitt i episoden finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.

Du finner episoden her.

Episoden finnes også på Itunes og Spotify.