Flere valg vil prege Frankrikes politiske agenda i år. Det viktigste er presidentvalget, som går over to omganger 10. og 24. april.

To spørsmål er aktuelle i denne sammenheng. Det ene er i hvilken grad valget vil kunne påvirkes av covid. Det andre er hvordan velgerne vil oppføre seg. Kommer de til å kaste ut kandidater fra etablerte partier, slik de gjorde i 2017, eller vil noen av de tradisjonelt store partiene gjøre et comeback?

Det er ikke gitt å arrangere valg under en pandemi. Det har Frankrike allerede erfart. I 2020 ble 2. valgomgang i kommunevalget utsatt fra mars til juni som følge av smittesituasjonen, mens i 2021 ble regionvalget utsatt flere måneder av samme årsak.

Er det grunn til å frykte at dette skjer igjen ved årets presidentvalg?

Ser vi på situasjonen per i dag, er det grunn til bekymring. Smittetallene løper løpsk med omikron-bølgen, med mellom 200.000 og 300.000 tilfeller daglig.

Over 200 personer dør på sykehus daglig. De aller fleste uvaksinerte.

Ifølge WHOs statistikk ligger Frankrike på femteplass med tanke på antall omkomne på grunn av covid. Men det finnes også lyspunkter. I likhet med situasjonen i andre land avløses deltavarianten i Frankrike av omikron, som er mer smittsom, men mindre farlig.

Det betyr færre sykehusinnleggelser, færre pasienter på intensiv og færre dødsfall. Frankrike ligger ikke minst på verdenstoppen når det gjelder antall fullvaksinerte, ifølge ourworldindata.

Alt dette gjør at den franske regjeringen har et rimelig håp om at presidentvalget kan holdes normalt i april.

Begrenset valgkamp

Det som skjer med valgkampen, er en annen sak. Muligheten for store fysiske arrangementer er begrenset. Valgkampen foregår hovedsakelig på TV, radio, i pressen og i sosiale medier.

Den mellommenneskelige dimensjonen som kjennetegner ethvert presidentvalg – velgerne stemmer ikke på et parti, men på én mann eller én kvinne som skal lede landet i fem år –, blir offer for alle restriksjoner.

Dette synes tydelig i den politiske debatten. Velgerne er lei etter to år med covid og er mer opptatt av å overleve den sanitære situasjonen enn å følge på kandidatene.

Meningsmålingene vitner om lav interesse for valget: Over 40 prosent av velgerne vet ikke hvem de skal stemme på. Kandidatenes oppslutning viser lite bevegelse. Det er ikke unormalt tre måneder før valget. Det hjelper likevel ikke at både erklærte og nesten-erklærte kandidater tar i bruk polariserende retorikk for å skape interesse og skille seg mer ut, ifølge Ipsos.

En valgkamp som radikaliseres i for stor grad, samtidig som covid-krisen endelig slipper taket, kunne fort forvandle velgernes likegyldighet til sinne.

Fortsatt dégagisme?

I 2017 var det ingen av de store etablerte partiene som kom til andre valgomgang i presidentvalget. Det var første gang under siden 1958.

Den da 39 år gamle Emmanuel Macron, som var et relativt ubeskrevet politisk blad, møtte den høyrepopulistiske Marine Le Pen fra Nasjonal Front (som partiet het den gang) til duell.

Mange tolket valgresultatet, der begge kandidater til de historisk største partiene Republikanerne (LR) på høyresiden og Sosialistpartiet (PS) på venstresiden falt utenfor den avgjørende topp 2-lista, som et uttrykk for det den venstreradikale Jean-Luc Mélenchon kalte dégagisme. Begrepet, som kommer fra verbet dégager (å stikke av), beskriver velgernes ønske om å forkaste den sittende makthaveren og de etablerte partienes kandidater.

Skulle tendensen gjenta seg i år, vil det kunne innebære at president Macron ikke er blant de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang og ikke kommer til andre valgomgang. Det er usannsynlig: Til tross for at han pr. 17. januar ikke har erklært offentlig at han stiller til gjenvalg, ligger han et hestehode foran sine potensielle motkandidater på alle meningsmålinger.

Foreløpig gir de ham mellom 22,5 og 27 prosent av stemmene etter første valgomgang, mens de nærmeste rivalene får mellom 15 og 17 prosent. En slik ledelse kan overraske de som husker hvor upopulær han var under krisen med de gule vestene, eller under protestbølgen knyttet til pensjonsreformen.

Men han kan takke covid-krisen for det. I harde tider og i fravær av bedre opsjoner holder man sammen med lederen. Macrons sjanser for gjenvalg styrkes faktisk av at covid-krisen varer en stund til, så lenge han makter å håndtere den forsvarlig.

Farvel til dégagisme?

Macron kunne også tape i den avgjørende valgomgangen, som ligger an til å bli jevn. Mest sannsynlig mot en kvinnelig rival. Det blir neppe kandidaten for sosialistpartiet Anne Hidalgo, som stagnerer rundt 3,5 prosent i meningsmålingene.

Det forventede returoppgjøret mot Marine le Pen er heller ikke sikkert lenger. Klarer ikke le Pen å riste fra seg rivalen fra ytre høyre Eric Zemmour, vil hun ligge for lavt etter første omgang, skriver Politico.

For tiden er Macrons fremste konkurrent høyrepolitikeren Valérie Pécresse, ifølge Dagbladet. Hun var statsråd under president Sarkozy (2007-2012), leder nå landets største region, Île-de-France, og vant overraskende nominasjonsvalget i LR på tampen av fjoråret.

Der slo hun både favoritten Xavier Bertrand, Brexit-forhandler Michel Barnier og den langt mer ytterliggående Eric Ciotti. Hun er altså den partiet som ble stiftet av landsfaderen Charles de Gaulle setter sin lit til for å gjenvinne Elysée-palasset, 10 år etter at nevnte Sarkozy måtte forlate det.

Skulle spådommene innfri og gi en duell Macron-Pécresse 24. april, blir det kanskje på tide å vinke farvel til dégagismen.

For å snakke om hva som kan skje i Frankrike i 2022 – særlig med tanke på presidentvalget i april -– har Frankrike forklart denne uken invitert Tove Gravdal, frilansjournalist og forfatter.

Du finner episoden her.

Episoden finnes også på Itunes og Spotify.

Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart. På denne nettsiden finner du også en oversikt over alle podcastene og analysene fra Frankrike forklart.