Høyrepartiet Les Républicains (LR) parlamentariske leder Christian Jacob insisterer på at de skal være en del av opposisjonen og ikke gå i allianse med Emmanuel Macrons valgallianse Ensemble!.
Høyrepartiet Les Républicains (LR) parlamentariske leder Christian Jacob insisterer på at de skal være en del av opposisjonen og ikke gå i allianse med Emmanuel Macrons valgallianse Ensemble!.

Det politiske samarbeidet etter parlaments­­valget i Frankrike er komplisert

PODCAST: President Macron mistet det absolutte flertallet i nasjonal­forsamlingen og utfordres nå av sterke opposisjonsgrupper både på venstre- og høyresiden.

I Norge og mange andre land med forholdstallsvalg er det relativt vanlig med forskjellige former for koalisjonsregjeringer, iblant også på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer.

Dette oppfattes sjelden som noe særlig dramatisk. I Frankrike, derimot, der valget på nasjonalforsamlingen organiseres som et flertallsvalg i enmannskretser, har det de siste årene som oftest vært slik at det partiet eller den politiske retningen som den nyvalgte presidenten tilhører, også får flertall i nasjonalforsamlingen.

I årets valg har det imidlertid vært høyst usikkert om denne tradisjonen ville vedvare, og søndag 19. juni ble det klart at den ikke vil gjøre det.

Fryktet kommunistene

En av årsakene til at Frankrike i dag opererer med flertallsvalg også i valget på nasjonalforsamling, skriver seg helt tilbake til opprettelsen av den femte republikk av Charles de Gaulle i 1958.

De Gaulle mente nemlig at Frankrike måtte få et mer stabilt politisk system.

Under den fjerde republikk, som varte i litt under 12 år, fra 1946 til 1958, hadde franskmennene hele 24 forskjellige regjeringer.

Ifølge jussprofessor Georges Bergougnous var de Gaulle rett etter krigen en tilhenger av forholdstallsvalg, for han fryktet at et flertallsvalg ville være mer gunstig for kommunistene.

Etter hvert – mye takket være argumenter fra hans nærmeste rådgiver, Michel Debré – ble han imidlertid stadig mer overbevist om at den politiske stabiliteten i Frankrike var avhengig av at nasjonalforsamlingen ble valgt ved flertallsvalg i enmannskretser.

Bare slik kunne man ifølge de Gaulle få en solid flertallsregjering.

Unntak i 1986

Og slik har altså systemet vært i Frankrike siden 1958. Unntaket var i 1986, da man etter en lovendring i 1985 prøvde forholdstallsvalg, men det ble raskt avskaffet igjen av daværende statsminister Jacques Chirac.

Den femte republikk ble laget for å være styringsdyktig. Men det var lenge en mulig form for ubalanse i systemet.

For å forstå denne muligheten for ubalanse må vi se nærmere på et spesielt trekk ved den utøvende makt i Frankrike. Den er formelt sett delt i to instanser som hver på sin måte, i teorien, har en folkelig legitimitet: en direkte valgt president og en statsminister med støtte fra et flertall i nasjonalforsamlingen.

Og siden 1962, da det ble vedtatt ved folkeavstemning at presidenten skulle velges direkte av folket for en periode på syv år, har det alltid vært en mulighet for at flertallet i nasjonalforsamlingen ikke ville være fra samme politiske fløy som presidenten, særlig fordi nasjonalforsamlingen velges for en kortere periode – på fem år.

Slik fikk man i 1986 for første gang i den femte republikks historie et «samboerskap» – såkalt cohabitation – der president François Mitterrand fra sosialistpartiet måtte utnevne Jacques Chirac fra gaullistpartiet RPR (nåværende Les Républicains) som statsminister fordi det var hans parti som fikk flertallet i valget på nasjonalforsamling det året.

Presidenten velges først

Det samme skjedde mellom 1993 og 1995. Da måtte Mitterrand dele den utøvende makten med Édouard Balladur fra RPR. Og igjen mellom 1997 og 2002, da det var president Jacques Chiracs tur til å dele på makten med statsminister Lionel Jospin fra sosialistpartiet.

I et forsøk på å redusere denne muligheten for «samboerskap» mellom venstresiden og høyresiden ble det i 2000 vedtatt ved folkeavstemning (rett nok med en svært lav deltakelse på bare 30,19 prosent) at presidenten også skulle velges for fem år.

Dermed ble det slik at presidenten velges først og så, kort tid etter, velges nasjonalforsamlingen. Sannsynligheten er stor for at presidentens parti da vil få flertall også i nasjonalforsamlingen og slik har det vært siden 2002.

Andre former for samarbeid

Det har imidlertid opp gjennom den femte republikks historie også vært andre former for samarbeid mellom politiske partier. Gaullistene måtte i flere perioder regjere sammen med sentrum-høyre, og et av de mest turbulente forholdene var det som i mange år eksisterte mellom sosialistene og kommunistene.

Fra å være det dominerende venstrepartiet i flere år etter andre verdenskrig måtte kommunistene til slutt vike den plassen til sosialistpartiet i løpet av 1970-tallet.

Men også de samarbeidet om makten, for eksempel med flere kommunistministre i den første venstreregjeringen i den femte republikk, i 1981, til tross for at sosialistene hadde absolutt flertall.

Men da sosialistene kun fikk et relativt flertall etter valget i 1988, nektet kommunistene regjeringssamarbeid, og sosialistene måtte danne en mindretallsregjering og veksle mellom å søke støtte fra kommunistene og moderate sentrumspolitikere.

Kan utlyse nyvalg

Noe liknende kommer antakelig til å skje i Frankrike i tiden fremover. Emmanuel Macrons valgallianse Ensemble! (Sammen!) måtte ha minst 289 representanter av totalen på 577 for å få et absolutt flertall, men fikk bare et relativt flertall, på 245 representanter. Dermed har Ensemble! to valg.

Den første muligheten er å inngå en allianse med høyrepartiet Les Républicains (LR) og skape en flertallsregjering sammen med dem. Den erfarne LR-politikeren Jean-François Copé, mangeårig ordfører i Meaux, har foreslått en slik løsning, mens partiets parlamentariske leder Christian Jacob insisterer på at LR skal være en del av opposisjonen.

Dersom det er Jacobs syn som får gjennomslag i LR, må Ensemble! danne en mindretallsregjering og søke støtte i sak for sak fra moderate venstre-politikere og moderate høyrepolitikere. Dette ligner altså på situasjonen til sosialistpartiet i 1988, med den betydelige forskjell at nasjonalforsamlingen nå består av representanter fra langt flere partier enn i 1988, og at Ensemble! er hele 44 representanter unna absolutt flertall.

Altså må det i dette tilfellet ganske mye dialog og samarbeid til for at regjeringen skal kunne gjennomføre sin politikk.

Hvis et slikt politisk samarbeid viser seg å være umulig, og regjeringen blir fullstendig handlingslammet av den nye politiske konstellasjonen i nasjonalforsamlingen, har president Macron imidlertid et mulig trumfkort: Han kan oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg. Men hvis han gjør det, bør han være rimelig sikker på at den politiske vinden i Frankrike har snudd.

Hør siste episode i podcasten Frankrike forklart her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Om podcasten

I podkasten Frankrike Forklart møter du førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap Kjerstin Aukrust ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn Franck Orban ved Høgskolen i Østfold. De inviterer kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Du finner også podcasten på Itunes og Spotify, samt på Facebook, der alle referanser som gis i episodene blir lagt ut.

(Foto toppbildet: Tom Egil Jensen, Institutt for journalistikk)

Powered by Labrador CMS