Når man hører om fransk presse i Norge, har det de siste årene – spesielt i lys av terrorangrepene som har rammet landet siden 2015 – vært mye fokus på forholdet mellom retten til å bruke karikaturer og behovet for å vise respekt for religion.

Eller på skandaløse avsløringer både av korrupte politikere og av menn med makt som forgriper seg på kvinner.

Slik har det ikke alltid vært. Deler av franske medier og pressen viste lenge usedvanlig stor diskresjon ovenfor slike saker.

Det skyldtes kulturelle årsaker – privatlivet forble privat og skulle ikke ut i offentligheten – men det var også en praksis hvor man ikke ønsket å bite hånden som kunne gi mat, altså potensielle fremtidige informasjonskilder.

Les grands reporters

Paradoksalt nok har franske medier – både aviser, magasiner, radio og TV – også vært kjent for lange og grundige reportasjer som det tar lang tid å lese, høre på, eller se på.

Ofte er slike reportasjer lagd av Franrikes «crème de la crème»-journalister: les grands reporters.

I Frankrike har aviser som Le Monde, Le Canard enchaîné, Médiapart eller Le 1 fått anerkjennelse for både form – et velskrevet språk – og innhold.

I Norge kan vi se et tydelig spor etter den franske tradisjonen for kvalitets- og dybdejournalistikk i den norske utgaven av Le Monde diplomatique. Men for å kunne drive med undersøkende journalistikk er det nødvendig med stor redaksjonell frihet.

Slåss for pressefrihet

Er dette mulig med Staten som hovedeier for offentlige medier eller med en stadig større konsentrasjon i eierskapet av den private pressen?

De gule vestene anklagde ved flere anledninger den franske pressen for å løpe makthavernes og elitens ærend ved systematisk å svartmale dem. Er det et riktig bilde av fransk media?

Sannheten er nok mer kompleks. Aviser og andre medier har til enhver tid et inntjeningspress som kan få enkelte til å legge den profesjonelle etikken til side. Men det er et mindretall.

Mange franske journalister slåss med penn og tastatur for å beskytte pressefriheten.

I 2019 ble åtte franske journalister innkalt til samtaler med den franske sikkerhetstjenesten DGSI. Journalistene jobbet henholdsvis for Radio France, avisen Le Monde, TV-programmet «Quotidien» og nettstedet Disclose. De hadde alle gjennomført «sensitive» reportasjer, om blant annet våpenhandel og korrupsjon som kunne involvere toppledere i næringslivet eller politikere.

Sentralt i samtalene med DGSI sto bruk av og beskyttelse av kilder, ifølge nettstedet franceinfo.fr.

I september i fjor signerte over 100 franske medier og mediegrupper et åpent brev til franskmennene, publisert i satiremagasinet Charlie Hebdo.

Her oppfordret de til et felles forsvar av ytringsfriheten, inkludert retten til å bedrive blasfemi. Et nærmest samlet pressekorps – både til høyre og til venstre i det politiske landskapet, både religiøse og ateistiske medier – insisterte slik på hvor viktig det er at man i et demokratisk samfunn hegner om verdier som åpenhet, diskusjon og retten til å ytre sine meninger og til å kritisere andres meninger.

Anonyme politibetjenter

16. mars begynner det franske Senatet sin diskusjon om et lovforslag, det såkalte «loi sécurité globale», som kanskje kan begrense ytringsfriheten.

Dette forslaget ble vedtatt av Nasjonalforsamlingen i november i fjor. Senatet antas tradisjonelt å være mer konservativt enn Nasjonalforsamlingen.

Særlig én artikkel i forslaget er kontroversiell, og har skapt mye debatt: Artikkel 24, som pålegger privatpersoner og journalister å anonymisere ansatte i politiet dersom man filmer politiaksjoner.

Hensikten er ifølge forsvarerne av lovforslaget å beskytte politibetjentene, som kan bli ofre for gjengjeldelsesaksjoner. Men både journalistenes fagforeninger og den franske menneskerettighetsligaen har kritisert forslaget, som de mener vil gjøre det vanskeligere å avsløre politivold i Frankrike i fremtiden, skriver franceinfo.fr.

Lovforslaget vil drøftes i et politisk klima som allerede er betent etter gjentatte episoder av grov politivold, som på ingen måte kunne kobles til protester eller demonstrasjoner, slik tilfellet var med de gule vestene.

I november 2020 dukket det opp flere videoer på sosiale medier av fransk politi som brøt opp en større migrantleir i utkanten av Paris ved hjelp av tåregass og skjold. Samme måned fanget en overvåkingsvideo som ble delt på sosiale medier hvordan en svart musikkprodusent ble banket opp av tre politimenn uten grunn.

I et fransk samfunn hvor konfliktnivået øker, spiller pressen og pressefriheten en avgjørende rolle i forsvaret av demokratiet.

For å snakke om disse temaene har derfor Frankrike forklart denne uken invitert Mikael Holter, journalist i Dagens Næringsliv. Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.

Du finner episoden her.

Episoden finnes også på Itunes og Spotify.

PODCAST: Frankrike forklart