Den dystopiske samtidsforfatteren Michel Houellebecq har vært et kjent navn i Norge i flere år
(Foto: Xavier Leoty, AFP, NTB)
Er fransk litteratur fortsatt viktig for nordmenn?
PODCAST: Opp gjennom historien har franskspråklig litteratur ofte vært lest verden over, også i Norge, og satt dagsorden for intellektuell og kunstnerisk debatt. Er det fremdeles tilfelle?
23. april i år kom den første av en serie artikler i Morgenbladet under overskriften «Ny fransk litteratur». Bak denne serien står litteraturkritikeren og oversetteren Margunn Vikingstad. I den første artikkelen presenterer hun debutbøkene til to unge franske forfattere, debattboka Génération fracassée (Generasjon splintra) av Maxime Lledo og romanen Toni tout court (Toni kort og godt) av Shane Haddad. Begge forfatterne tilhører en ny generasjon som kaster kritiske blikk på samtidsutfordringer, både i Frankrike og mer generelt for unge mennesker i dagens samfunn.
Uken etter tok Vikingstad for seg den nyeste romanen til Alice Zeniter, som også er en kritisk gjennomgang av sosiale og politiske forhold i dagens Frankrike. Zeniter er allerede kjent for norske lesere: Hennes roman Kunsten å miste kom på norsk i 2019, i Egil Halmøys oversettelse (Aschehoug).
Den tar for seg både Algeriekrigen, skjebnen til harkiene (algeriere som samarbeidet med franskmennene under krigen), og situasjonen i Frankrike i dag. Kunsten å miste fikk en svært god mottakelse i Norge, og oversettelsen var en av fem finalister for Bastianprisen 2020.
Dette året gikk imidlertid Bastianprisen til en annen franskoversetter, Gøril Eldøen, for oversettelsen av Virginie Despentes’ Vernon Subutex (Gyldendal). Også dette er en (trebinds) roman med tydelig samfunnskritisk brodd. Et sentralt kjennetegn ved den nyeste franske litteraturen er at flere forfattere ønsker å sette søkelyset på sin egen samtid og de utfordringer de møter der.
I Frankrike forklarts podkast med Kjetil Jakobsen om ulikhet og likhet trakk han frem at et gjennomgående trekk i fransk historie er at det alltid har vært kritiske røster som har satt søkelyset på eksisterende ulikheter i samfunnet. Slik er det altså fremdeles.
«Nødvendig» litteratur
I november 2018 publiserte flere unge franske forfattere, blant dem Aurélien Delsaux, Sophie Divry og Denis Michelis, en polemisk tekst i avisen Le Monde, der de kritiserte en tendens blant franske forfattere til å vende blikket innover, det de kaller «reality-show-romaner», eller ta for seg fortiden på en romantisk og ofte lite kritisk måte, noe de kalte «kostyme-romaner». De unge forfatterne ville heller ha en «nødvendig» litteratur, som spiller en sentral rolle når vi forsøker å forstå vår egen komplekse og ustabile samtid.
Denne nye formen for samfunnsengasjement er tydelig til stede i mange av de franskspråklige bøkene som oversettes til norsk. Vi har allerede nevnt Zeniter og Despentes. Vi kan legge til Linjeskift av Joseph Ponthus (Aschehoug, oversatt av Margunn Vikingstad), Slik er det også med deres barn, av Nicolas Mathieu (Gyldendal, oversatt av Henninge M. Solberg) og Black Bazar av Alain Mabanckou (Bokvennen, oversatt av Synneve Sundby).
Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2019 hadde særlig franskspråklig litteratur i fokus, og inviterte blant annet Zeniter og Mathieu, i tillegg til Leïla Slimani, Kamel Daoud, Boualem Sansal og Maylis de Kerangal, som alle er oversatt til norsk.
Det er ikke bare «ferske» franske forfattere som kommer ut på norsk. Flere forfattere med stor produksjon bak seg «gjenoppdages» takket være aktive forleggere og oversettere. Det gjelder Annie Ernaux (Gyldendal), en forfatter som siden 1970-tallet har skrevet personlige og sosialt engasjerte romaner, og Agota Kristof (Cappelen Damm), som mellom 1986 og 1991 ga ut den kritikerroste «tvillingtrilogien».
Eksistensialismen
At prisene spiller en viktig rolle for oversettelse, er også tydelig. I 2017 gikk den prestisjefylte franske Goncourt-prisen til Eric Vuillard, som skriver engasjerte, historiske romaner. Hans Dagsordenen ble raskt oversatt til norsk (Solum, oversatt av Elin Beate Tobiassen). I 2014 fikk Patrick Modiano Nobelprisen i litteratur, og etter det er flere av hans bøker kommet på norsk, blant annet Dora Bruder (Cappelen Damm, oversatt av Tom Lotherington), historien om ei ung fransk, jødisk jente som ble drept i Auschwitz i 1942.
Tradisjonelt har eksistensialismen og forfattere knyttet til denne tankeretningen stått sterkt i Norge, og gjør det fremdeles. Forfattere som Albert Camus og Simone de Beauvoir leses fremdeles av mange. Den dystopiske samtidsforfatteren Michel Houellebecq har også vært et kjent navn i flere år, og den unge, samfunnskritiske Édouard Louis slo gjennom med et brak i 2015.
I dag er dermed det franskspråklige litterære landskapet i Norge virkelig preget av et stort mangfold. Både selvbiografiske tekster, romaner med fokus på historien og romaner om vår egen tid oversettes til norsk og leses av stadig flere nordmenn.
For å snakke om dette, og hvordan norske forlag velger ut bøkene som skal oversettes og hvilke aktører som er involvert utgivelsene, har Frankrike forklart invitert Lene Sandvold Evensen, redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal.
Episoden finnes også på Itunes og Spotify.
Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
